Det er alltid interessant å lese hva Simen Ekern skriver om Italia i Morgenbladet, han er velinformert og kjenner landets politiske panorama meget godt. Etter å ha lest intervjuet med Mario Calabresi, redaktør i avisen La Repubblica, føles det likevel som viktig å fremsette en kommentar. Calabresi fremstår nærmest som en helt, der han illustrerer et dystert bilde av Italias nåværende politiske situasjon. Han skisserer en dramatisk kamp mellom sine egne demokratiske verdier og globale populistiske tendenser, der hovedmotstanderen 5-Stjernerbevegelsen (M5S) assosieres med verstinger som Trump, Erdogan eller Duterte.
Undertegnede har lest avisen La Repubblica i flere tiår og må si meg uenig i redaktørens analyse. Italias ledende medier har ofte vært mer eller mindre direkte styrt av politiske aktører, tenk på Silvio Berlusconis eget medieimperium eller på de største partienes kontroll og systematisk fordeling av makten i de tre statlige tv-kanalene. Informasjonens kvalitet har lidd veldig på grunn av samrøret mellom journalistikk og politikk, og dette har bidratt til å underminere folks tillit til både mediene og politiske partier, der de første ofte fremstår som medløpere og de andre som gjennomkorrupte.
Informasjonens kvalitet har lidd veldig på grunn av samrøret mellom journalistikk og politikk.
Jeg er enig med Calabresi at de siste årenes utvikling ikke har vært et skjønt skue. Med den gradvise fremveksten av M5S, siden dens grunnlag i 2009, er disse nykommere i italiensk politikk vært en yndet skyteskive for det tradisjonelle maktapparatet og for mediene, med La Repubblica i spissen. Det som gjerne skisseres som en kamp mellom gode demokrater og rabiate populister kan også tydes som det gamle maktapparatets krampetrekninger og desperate forsøk på å beholde makten mot en protestbølge rettet mot en ukultur av maktmisbruk. Dette er også et generasjonsproblem: som Calabresi selv sier, er La Repubblicas lesere typisk i alderen 50+, det samme gjelder PDs velgere. De yngre generasjoner er såpass desillusjonert at de ikke lenger har tillit til dem som fortsatt tyr til forsvar for Berlusconi og som lukker ett øye for den utbredte korrupsjonen.
Under ledelse av partisekretær og statsminister Matteo Renzi (2014–2017) bidro nemlig PD til en rehabilitering av Berlusconi: da den såkalte «kaimanen» virket å være ute av spillet, etter at han endelig var blitt dømt og dermed kunne ekskluderes fra politikken, inviterte Renzi ham til konsultasjoner og deretter regjerte i koalisjon med mange av sin tidligere motstanders nærmeste medarbeidere og allierte. La Repubblicas første redaktør og grunnlegger Eugenio Scalfari, gjorde i forkant av siste parlamentsvalg det i tillegg helt klart om at han ville ha valgt Berlusconi fremfor M5S, i spørsmålet om hvem venstresiden skulle alliere seg med. Sannsynligvis medfører slike holdninger noe av grunnlaget for at venstresiden mister sine velgere og Repubblica sine lesere. Avisen har siden 1996 mistet nesten to tredjedeler av sine lesere. Dette må leses i lys av den globale mediekrisen, men har også sammenheng med avisens tap av troverdighet. Ikke så rart at Calabresi føler seg truet: i løpet av hans ledelse har avisen mistet ytterligere 28 prosent av solgte eksemplarer, 60.000 mindre på to år.
Jeg vil påstå at en annen medvirkende årsak til La Repubblicas nedgang er avisens militante journalisme de siste årene, der M5S har erstattet Berlusconi som hovedmotstander. I skittkampanjen mellom La Repubblica og M5S har ofte avisen fremsatt tendensiøs eller direkte usann informasjon.
Som når kommende minister Luigi Di Maio ble sterkt kritisert for å ha forsvart Raffaele Marra, en senere korrupsjonsdømt funksjonær i Roma kommune. I La Repubblica og andre av Italias ledende aviser, som Il Corriere della Sera og La Stampa, ble det kun vist til ett ledende tekstutdrag fra en SMS mellom Di Maio og Romas M5S ordfører Virginia Raggi. Ved klipp og lim og utelatelser ble budskapet forvrengt til at Di Maio forsvarte korrupte Marra som en av sine, når meldingens betydning egentlig var det stikk motsatte. Nyheten skapte stor oppmerksomhet og er kun ett av mange eksempler der avisen La Repubblica har fremsatt feilaktige nyheter, uten i ettertid å ha beklaget eller rettet på informasjonen.
Italiensk politikk har en unektelig høy underholdningsverdi: når bunnen ser ut til å være nådd, åpenbarer det alltid seg en ny og verre skandale. Som italiensk statsborger skulle jeg ønske at det fantes i landet en mer balansert og objektiv journalistikk, noe La Repubblica dessverre ikke bidrar særlig til.
Martin Conradi