Boligmarkedet har gått amok og aktualisert spørsmålet om arveavgift. Som Markus Slettholm påpekte i Morgenbladet 11. januar, er det nesten bare de med rike foreldre som kan komme seg inn på boligmarkedet i Oslo og andre byer.
I Norge avviklet vi i 2014 arveavgiften som hadde eksistert siden 1792. Dette til tross for at en rekke studier viser at arv vil ha økende betydning for konsentrasjon av formue i fremtiden og at tre fjerdedeler av de hundre rikeste i Norge har arvet formuen sin. De som arver mest har også den høyeste inntekten.
Et viktig argument for arveavgift, som kommer til uttrykk i Slettholms innlegg, er at avgiften er nødvendig for å realisere et ideal om like muligheter: Det er urettferdig at noen skal få et bedre utgangspunkt i livet bare fordi de er født med rike foreldre.
Et beslektet argument sier at ulikheter grunnet arv er urettferdig sammenlignet med ulikheter som skyldes at man lykkes i markedet. Ulikheter er med andre ord urettferdige dersom de skyldes en moralsk tilfeldig faktor, for eksempel hvorvidt foreldrene dine er rike eller fattige, men ikke dersom de følger av hardt arbeid.
Et tredje argument sier at vi må sørge for at kapitalkonsentrasjonen i et land ikke blir for stor fordi det da vil gå på bekostning av prinsippet om at alle må sikres like muligheter til å påvirke den politiske prosessen. Stein Erik Hagens døtre må ikke gis muligheter til mer politisk makt enn andre fordi de arver.
Hva med argumentene imot? Mange motstandere av arveavgift viser til familiegrunner. Båndene mellom foreldre og barn er blant de sterkeste som eksisterer mellom mennesker. Når barnet vokser opp, svekkes disse båndene og det blir naturlig å lete etter noe som kan fungere som en symbolsk erstatning for dem. Og fordi det å gi i form av arv kan forstås som en handling motivert ut fra kjærlighet til barnet, kan arven bidra til å styrke disse båndene og skape en følelse av identitet og kontinuitet mellom foreldre og barn.
I forlengelsen av dette er mange imot arveavgift fordi den vil gjøre det vanskeligere å overføre gårder og familiebedrifter fra en generasjon til en annen. Dette er et viktig argument. Likevel er ikke løsningen nødvendigvis å fjerne arveavgiften. Man kan også løse dette ved at dersom gården eller bedriften forblir i familiens eie i en lengre periode, så blir skatten redusert for hvert år. Dette vil tillate folk å beholde bedrifter de ønsker å videreføre, men skatten vil gjøres gjeldende dersom man selger bedriften eller gården.
Man kan også argumentere med en slags felleseie i familien. Selv om det juridisk er individer som eier, kan man mene at det normativt sett er familien eier ting i fellesskap. Jeg tror dette er en viktig grunn til at arveavgiften er upopulær. Barn føler at de allerede eier det som er foreldrenes eiendeler, og oppfatter det derfor som urettferdig at «deres» verdier beskattes.
Det er likevel uklart hva som dypest sett begrunner et slikt felleseie. Når det gjelder to ektefeller, kan man hevde at de har felleseie ut fra at det ofte er en form for arbeidsdeling mellom to personer. I en tradisjonell familie var den ene ansvarlig for å tjene penger, mens den andre hadde ansvar for hus og barn. Da er det rimelig å si at de eier familiens verdier sammen. Men i moderne familier deltar ikke barn som likeverdige i en arbeidsdeling, og det er derfor uklart hva som eventuelt kan begrunne at de har rett til verdiene ut fra en form for felleseie.
Et siste argument er dobbeltbeskatningsargumentet. Det sier at å skattlegge arv er urettferdig fordi hardtarbeidende mennesker først må betale inntektsskatt og så en ny skatt på sine verdier når de dør.
Barn føler at de allerede eier det som er foreldrenes eiendeler.
Dette er et dårlig argument. Hvis dette var riktig, ville det også være urettferdig å ha skatt på forbruk. Gitt at vi aksepterer skatt på forbruk, virker det urimelig å skille ut skatt på arv og si at det er urettferdig. Det er ikke antall ganger verdier blir skattlagt som er avgjørende, men den samlede effekten av de forskjellige avgiftene skattesystemet består av.
Hva med hensynet til økonomisk effektivitet? Arveavgiftens motstandere hevder skatten går utover folks motivasjon til å jobbe og spare. Dersom en viktig motivasjon for folks arbeid og sparing er å overføre midler til andre, vil begrensning av slike transaksjoner slå negativt ut.
I litteraturen skiller man mellom tilfeldig og planlagt arv. Dersom arvelaters sparing først og fremst er motivert av et ønske om å ha en trygg økonomi mot slutten av livet, vil skatten i liten grad påvirke arvelaters insentiver. Dette kalles tilfeldig arv.
Men arvelater kan også ha et sterkt ønske om å etterlate verdier, for eksempel til barna. Vi snakker da om planlagt arv. Dersom denne motivasjonen er dominerende, vil arveavgiften sansynligvis påvirke arvelaters insentiver. Høy skatt kan føre til redusert arbeidsinnsats og sparing.
Internasjonal forskning tyder imidlertid på at arvemotivet i liten grad er knyttet til ønsket om å fremme mottagernes interesser. Derfor er konklusjonen at skatt på arv ikke har betydelig negativ effekt på folks vilje til å arbeide og spare.
I forlengelsen av dette er det også viktig å si hvilke negative effekter arveavgiften har, sammenlignet med andre skatter. Mye tyder på at skatt på inntekt har større negative effekter enn skatt på arv. Inntektsskatten reduserer hva folk sitter igjen med for den innsatsen de legger ned, og antas derfor å ha negative effekter.
Dette bekreftes av OECDs «skatt og vekst-ranking», som konkluderer med at «selskapsskatten er den som er mest skadelig for økonomisk vekst, etterfulgt av inntektsskatten». Skatt på arv er betydelig mindre skadelig, delvis fordi «en stor del av arv ikke er planlagt».
Samler vi disse argumentene tilsier de at vi bør ha høy skatt på arv, men ikke 100 prosent. Folk bør gjøre seg fortjent til de midlene de besitter, og i et demokrati finnes det gode argumenter for å begrense hvor mye folk skal kunne motta i formue. Dobbeltbeskatningsargumentet og argumentet om felleseie er svake argumenter. Det er likevel viktige familie- og insentivhensyn som utelukker 100 prosent skatt på arv. Både rettferdighetshensyn og effektivitetshensyn taler imidlertid for at arv og gave bør skattlegges betydelig hardere enn inntekt.
Teksten er basert på kapittel 10 om arveavgift i boken Rettferdig fordeling og rettferdig skatt, Fagbokforlaget (2019).