Annonse
08:24 - 08. februar 2018

Utilregnelighet og det postfaktuelle (del II)

Dersom regjeringens forslag vedtas, innføres det en vaghet i den strafferettslige ansvarslære som har vært fremmed for norsk rettspleie helt siden Bernhard Getz’ reformlov av 1902.

Annonse

I vårt innlegg «Utilregnelighet og det postfaktuelle» i Morgenbladet 26. januar var poenget å fremheve det uholdbare i tidligere justisminister Per-Willy Amundsen utsagn 12. januar om at Tilregnelighetsutvalget «i etterpåklokskapens lys kunne […] ha utredet alternativer bedre». Postdoktor Markus Jerkø har gitt sin tilslutning til Amundsen for spørsmålene om utredning og om utforming av utilregnelighetsregel. I sitt hittil siste innlegg 2. februar etterspør han «siviliserte motargumenter», og hevder at vi «unnviker faglige diskusjoner» og fremsetter «usaklige påstander om at de som har en annen oppfatning, farer med ‘bullshit’ og driver ‘bevisst tåkelegging’».

Dette er en fortelling for eventyrene og et eksempel på det postfaktuelle i offentligheten.

Vi var imidlertid nøye med å understreke at vårt innlegg denne gang ikke handlet om argumentene for eller mot en bestemt utilregnelighetsregel: «Man kan være uenig i Tilregnelighetsutvalgets anbefalinger, men å påstå at alternative regler ikke er tilstrekkelig utredet, er usaklig». Vårt anliggende var altså solskinnshistorien Amundsen solgte offentligheten – fortellingen om en justisminister som fikk et mangelfullt utredet problemområde opplyst gjennom høringsrunden, og som ved å ta mot til seg fant en utilregnelighetsregel i rent gull. Dette er en fortelling for eventyrene og et eksempel på det postfaktuelle i offentligheten, eller, som vi også skrev, «bullshit» – en henvisning til filosofiprofessor Harry G. Frankfurts bestselger, som forsøker å besvare følgende problem: 

«One of the most salient features of our culture is that there is so much bullshit. […] But we tend to take the situation for granted […] [W]e have no clear understanding of what bullshit is, why there is so much of it, or what functions it serves.»

Vi skrev videre at det var lite trolig at de som påstår at spørsmålet er mangelfullt utredet ikke har lest utredningen eller har ønsket å villede, men vi undres fortsatt over hva som leder til det postfaktuelle. I et større perspektiv kan det kanskje forklares i en bestemt forståelse av premissene for offentlig debatt. Allerede tittelen i Jerkøs siste innlegg, «Tilregnelighetsutvalgets siste stikk», kunne bære bud om en forståelse av samfunnsdebatten som et spill, der målet ikke er innsikt, men å vinne. Vi tolker ikke Jerkø slik, men tror at hans seneste bemerkninger skyldes at han har lest vårt innlegg som et bidrag til debatten om utilregnelighetsregelens utforming, og ikke som en kommentar til Amundsens offentlige forsvar for den underliggende lovgivningsprosessen.

Amundsens oppfatning om at alternativer kunne vært bedre utredet, tilsier i seg selv at forslaget burde vært på ny høring.

Dette bringer oss over til statssekretær Thor Kleppen Sættems (H) innlegg i Morgenbladets nettutgave 5. februar, som imøtegår vår kritikk om manglende høring og konstatering av brudd på utredningsinstruksen. Utredningsinstruksen 3–3 tredje ledd lyder: «Hvis høringsuttalelsene eller andre forhold fører til vesentlige endringer i forslaget, skal det reviderte forslaget legges ut på ny høring.» Formålet med instruksen er å gi et godt beslutningsgrunnlag, ved å sikre at de berørte skal få uttale seg i departementets lovgivningsprosess.

Kleppen Sættem mener vi spenner ben under vår egen argumentasjon når vi på en og samme tid hevder at de fleste tenkelige regelkonstruksjoner er utredet av Tilregnelighetsutvalget, og at departementet ikke har utredet godt nok ved å unnlate å sende forslaget sitt på høring. Dette er lek med ord. For det Justis- og beredskapsdepartementet sendte på høring var Tilregnelighetsutvalgets utredning, som drøftet en rekke måter å utforme regelen på, la til grunn at to regelmodeller var de mest nærliggende og enstemmig anbefalte én konkret regelutforming. Når man i ettertid faller ned på en vesentlig annen regelutforming, foreslått av en høringsinstans, som ingen har hatt foranledning til å uttale seg om, så er ny høring påkrevet etter utredningsinstruksen.

Allerede Amundsens oppfatning om at alternativer kunne vært bedre utredet, tilsier i seg selv at forslaget burde vært på ny høring. Det at Tilregnelighetsutvalget anså regelmodellen man nå har valgt, med det vage kriteriet «utilregnelig» i lovteksten, som uaktuell, tilsier det samme. Utvalget skrev i petit: «Utvalget har vurdert om man bør angi gruppen som skal være uten straffansvar, ved bruk av allmenne begreper som ‘gal’, ‘sinnssyk’ eller lignende. […] Selv om man nok har en viss klarhet i meningsinnholdet, er det betydelig større usikkerhet knyttet til hvem som faller inn under slike begreper, enn hva tilfellet er for regler basert på et medisinsk prinsipp, kjennetegnet ved at anvendelsesområdet er avgrenset ved medisinske begreper.»

Det kan legges til at dersom regjeringens forslag vedtas, innføres det en vaghet i den strafferettslige ansvarslære som har vært fremmed for norsk rettspleie helt siden Bernhard Getz’ reformlov av 1902, som høyremannen Francis Hagerup med stø hånd loset gjennom de politiske farvann. Det bør ikke Stortinget tillate uten en betryggende lovgivningsprosess i forkant.

 

Anders Løvlie er førsteamanuensis og Nils Gunnar Skretting er stipendiat, begge ved Institutt for offentlig rett, Det juridiske fakultet, UiO. Forfatterne var sekretærer for det regjeringsoppnevnte utvalget som avga utredningen NOU 2014: 10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern (Tilregnelighetsutvalget).

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

 

 

Mer fra Ideer