Annonse
16:04 - 09. januar 2018

Fremmedfrykt og nasjonalisme i Videnskaps-Akademiet

Debatten om internasjonalisering i akademia er et fordekt angrep på innvandrere.

Akademiet:  Den type fremmedfrykt som ligger under Akademiets annonsering av sitt møte er den samme som ligger under brexit i Storbritannia, Trumps seier i USA og nasjonalisme i Polen og Ungarn, skriver Herman Cappelen. Foto: Hans A. Rosbach / Wikimedia Commons
Annonse

De siste månedene har det vært en debatt om såkalt «internasjonalisering» av norske universiteter. 18. januar arrangerer Det Norske Videnskaps-Akademi et debattmøte med tittelen «Hvor Mange Internasjonale Forskere Tåler Norge?», og aviser har publisert mange artikler for og imot «internasjonalisering». Måten denne debatten er formulert på er moralsk forkastelig. Debatten er et fordekt angrep på innvandrere og et direkte uttrykk for fremmedfrykt. Dette er ikke vanskelig å forstå og de som overser det burde ikke unnskyldes.

Når man spør om det er for mye internasjonalisering ved norske universiteter, spør man egentlig om det er for mange innvandrere ved norske universiteter.

Bakgrunnen for debatten en fantastisk forbedring av norske universiteter de siste årene: Stillinger ved norske universiteter tiltrekker seg nå ledende forskere fra hele verden. Før var det relativt enkelt å få en stilling ved et norsk universitet. Man konkurrerte typisk bare med andre nordmenn og det var mulig for norske søkere med relativt svake kvalifikasjoner å få stillinger. Dette er det nå heldigvis slutt på: Kunnskap kjenner ingen grenser – det finnes ikke noe som er «norsk» matematikk, fysikk, filosofi eller medisin. For å bidra til et fagfelt må man hevde seg internasjonalt og norske universiteter er nå så attraktive arbeidsplasser at vi ofte får hundrevis av internasjonale søknader til en åpen stilling.

Utlysningen til møtet i Akademiet advarer mot denne utviklingen. På akademiets nettside står det at utviklingen resulterer i at, «færre behersker språket, har god kunnskap om norsk historie og politiske forhold, og stadig flere har sine viktigste faglige og sosiale tilknytninger utenfor landegrensene». Her følger akademiet opp et angrep på «internasjonalisering» fra en kronikk i Aftenposten av Øyvind Østerud.

 

De som argumenterer mot innvandrere i norsk akademia bruker samme type argumentasjon som fremmedhatere generelt gjør.

For å forstå hvor villedet og moralsk forkastelig Østeruds startinnlegg for denne debatten er, husk at når forskere fra et annet land tar en jobb i Norge, så blir de innvandrere. Det vil si at de er mennesker som bor, jobber og har familier i Norge, men ble født og vokste opp i et annet land. De har kanskje ikke norsk pass og snakker med aksent. Når man stiller spørsmål ved om det er for mye internasjonalisering ved norske universiteter, spør man derfor egentlig om det er for mange innvandrere ved norske universiteter. For de av oss som ikke lider av fremmedfrykt og ikke er reaksjonære nasjonalister, er dette spørsmålet direkte støtende. Det at vitenskapsakademiet hjelper til å fremme denne type fremmedfrykt viser etter mitt syn både en mangel på god ledelse og undergraver institusjonens autoritet.

Det er slående at de som argumenterer mot innvandrere i norsk akademia bruker samme type argumentasjon som fremmedhatere generelt gjør. Østerud påstår i Aftenposten at utenlandske forskere (dvs. innvandrere) ikke har god nok kjennskap til «norske institusjoner, historie, ordninger og regelverk», og at innvandrere ikke kan delta konstruktivt i samfunnsdebatten. Østerud impliserer da at utlendinger som velger å bosette seg og jobbe i Norge ikke har vilje eller evne til i å engasjere seg konstruktivt i det norske samfunn. Det er en ren fordom uten empirisk grunnlag. På samme måte som det ikke er noen grunn til å tro at de som flytter fra Lofoten til Oslo ikke bryr seg om Oslo, er det ingen grunn til å tro at de som flytter fra for eksempel Canada til Norge ikke bryr seg om Norge. Tvert imot burde vi se det som styrkning av det norske samfunn at høyt kvalifiserte akademikere fra hele verden er villige til å bosette seg her og vi må finne måter å bruke deres engasjement og innsikter på.

 

Folk som Østerud blir redde når forskningsfokuset skiftes vekk fra temaer de har kompetanse på.

Noen av dem som vil redusere antallet innvandrere ved norske universiteter påstår at nordmenn er bedre til – og mer interessert i – å forske «på Norge». De sier at hvis vi skal få god forskning om for eksempel, det norske velferdssystemet, så bør forskerne være vokst opp i Norge og ha norsk pass. Dette er igjen en grunnløs påstand: Hvis vi betaler noen for å studere aspekter ved Norge, plikter vi å ansette dem som er best til å gjøre den forskningen. Det spiller ingen rolle om de har norsk pass eller har vokst opp på Hamar. Nasjonalitet og barndomshistorie er irrelevant, evnen til å gjøre så bra forskning som mulig er det som teller.

De som er motstandere av innvandrere ved norske universiteter, elsker å fokusere på at innvandrere ikke snakker norsk like godt som de som har vokst opp i Norge. «Vi trenger norsktalende forelesere og komitémedlemmer», er deres mantra. Igjen er dette en velkjent strategi for å angripe innvandrere i alle profesjoner: Uansett hvilken jobb du har i Norge er det viktig å kunne kommunisere på godt norsk, men å bruke det som et argument mot å ansette innvandrere er moralsk korrupt. Debatten burde fokusere på hvordan man hjelper innvandrere å lære norsk og hvordan regler for norskopplæring håndheves.

 

Den type fremmedfrykt som ligger under Akademiets annonsering av sitt møte og Østeruds artikkel er velkjent fra mange andre kontekster. Det er den samme frykt som ligger under brexit i Storbritannia, Trumps seier i USA og nasjonalisme i Polen og Ungarn. Folk som Østerud vokste opp i en periode da de ikke trengte å konkurrere med mer kvalifiserte forskere, og de blir redde når forskningsfokuset skiftes vekk fra temaer de har kompetanse på. Instinktivt angriper de da innvandrere. Det er skuffende å merke disse holdningene hos kolleger ved Universitetet i Oslo. At Akademiet (som jeg har vært medlem av i over ti år) blir brukt som plattform for disse holdningene er skandaløst. Det er rimelig å ha debatter om hvorvidt universitetsansatte burde belønnes for «samfunnsengasjement» og hvordan man sørger for at viktige temaer om Norge utforskes. Men å koble dette til forskeres nasjonalitet, aksent, oppvekst, og pass, lukter rett og slett vondt.

 

Herman Cappelen er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo og ved Universitetet i St. Andrews, redaktør for Inquiry og Co-Director av ConceptLab.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.