Annonse
12:15 - 31. januar 2018

Diagnoser til bekymring

Er terskelen for å oppfylle kriteriene for en diagnose er for lave? Grue stiller et legitimt spørsmål, men eksemplene er ikke overbevisende.

Annonse

Det amerikanske klassifikasjonssystemet for psykiatriske diagnoser utkom i 1994 (DSM-IV) under ledelse av Allen Frances. Systemet brukes i Norge primært til forskning. Lars Petter Grue siterer en amerikansk epidemiologisk undersøkelse som fant at 6 av 10 unge mennesker en eller annen gang frem til fylte 21 år hadde oppfylt kriteriene for en psykisk lidelse. Undersøkelsen anga dessuten at ytterligere 2 av 10 hadde eller hadde hatt uspesifisert psykiatrisk tilstand. Allan Frances mener at det nye klassifikasjonssystemet DSM-5 (2013) øker forekomsten av psykiske lidelser sammenlignet med DSM-IV. Grue stiller derfor spørsmålet: Medfører utviklingen i psykiatrisk diagnostikk at vi sykeliggjør menneskers vanlige adferd og følelser?

Grue siterer eksempler som antagelig er lånt fra Frances. Det er tvilsomt om eksemplene er godt valgt.

Som underlag for sin bekymring siterer Grue eksempler som antagelig er lånt fra Frances. Det er tvilsomt om eksemplene er godt valgt. Depresjon i klinisk forstand arter seg på en annen måte enn sorg, og sorg beskytter ikke mot å utvikle en klinisk depresjon. Derfor er diagnosekriteriene for sorg og depresjon ulike i DSM-5. Å hevde at normal sorg er blitt til depresjon i DSM-5 kan derfor diskuteres. Også påstanden om at mild cognitive impairment (MCI) sykeliggjør normal glemsomhet i eldre alder støttes heller ikke av kriteriene i DSM-5. Diagnosen MCI skal også bygge på nevropsykologiske undersøkelser hvor man sammenligner med normtall fra friske personer korrigert for alder og utdannelse.

Grue (Frances?) anfører dessuten at disruptiv reguleringsforstyrrelse av stemningsleiet (disruptive mood dysregulation disorder – DMDD) vil inkludere små barns normale raseriutbrudd. Det er feil. Denne diagnosen brukes ikke hvis et barn er under seks år. Dessuten handler DMDD om kontinuerlige raseriutbrudd mange ganger i uken over minst ett år, som ikke er aldersadekvat og som går langt utover det som situasjonen skulle tilsi. Adferdsendringene må også forekomme i og utenfor hjemmet.

Selv om Grues eksempler ikke er overbevisende, stiller han likevel et legitimt spørsmål.

Men selv om Grues eksempler ikke er overbevisende, stiller han likevel et legitimt spørsmål i om terskelen for å oppfylle kriteriene for en diagnose er for lave. Men faktisk sykelighet på et gitt tidspunkt må skilles fra den kumulative forekomst av en sykdom eller lidelse i løpet av livet som Grue vektlegger i sin argumentasjon. Antallet 20-åringer som har så alvorlige problemer at de i løpet av et år tilfredsstiller kriteriene til en psykisk lidelse er «bare» omkring 8 prosent. Det er ikke åpenbart at dette er et så høyt tall at det indikerer sykeliggjøring av normal adferd og følelser.

Jeg er likevel enig med Frances i at man skulle ha ventet lenger med å lage et revidert klassifikasjonssystem, da påliteligheten av flere diagnoser er utilfredsstillende. Likevel, å hevde at DSM-5 øker forekomst av psykiske lidelser sammenlignet med DSM-IV er det ikke holdepunkter for. DSM-5 har faktisk færre spesifikke diagnoser enn DSM-IV.

I løpet av et par år innføres den ellevte versjonen av Verdens helseorganisasjons klassifikasjonssystem (ICD-11) i Norge. ICD-11 og DSM-5 ligger tett opp til hverandre. Det må derfor være rimelig å avvente hvordan ICD-11 vil fungere i praksis før man eventuelt konkluderer med at kriteriene for psykiatriske diagnoser sykeliggjør «vanlig» adferd og følelser.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»
«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»