Annonse
15:57 - 10. desember 2018

Å se Per Orderud forklare seg i retten, er på flere måter smertefullt

Å være språkbruker er en eksistensiell oppgave, skriver Eline Lund Fjæren.

Ukomfortabel taler: «Etter hvert eneste intervju jeg har gjort, så er jeg veldig, veldig misfornøyd etterpå», sier Per Orderud. Her fra tidligere i år. Foto: Tore Kristiansen / VG / NTB scanpix
Annonse

I likhet med mange andre kastet jeg meg over tv-serien om drapene på Orderud gård denne høsten. Fordi jeg vokste opp en tyve minutters kjøretur fra Sørum, i nabokommunen Aurskog-Høland, som er uadskillelig lik hva gjelder miljø, dialekt og klima – satt jeg med en følelse av at saken angikk meg personlig. I 1999 var jeg fem år, og fra hendelsen og årene som fulgte den, husker jeg ikke annet enn praten og ryktene som florerte rundt Per og Veronica Orderud. De prydet stadig lokalavisens forside, og det var ingen som ikke hadde en historie om dem. Jeg trodde jeg ville si noe om dette bestemte vakuumet som jeg vokste opp i, med Orderud-saken som omdreiningspunkt. Men da jeg satte meg ned for å skrive, oppdaget jeg at det er Per Orderud som interesserer meg mest, hans mangel på språk, og språkets og konstruksjonens betydning i retten. Som forfatter er jeg naturligvis opptatt av språket, og Per Orderud høres ut som alle menn jeg har vokst opp med. Både hva gjelder formidlingsevne, dialekt og hvor kortfattet han er i beskrivelsene sine. Følelsesspråket hans, om jeg får si det på en litt teit måte, er veldig begrenset. Jeg overdriver selvsagt. Det er ikke sant at alle menn jeg kjente i oppveksten har begrenset formidlingsevne. Men det er et slektskap her, noe som virker kjent.

1. Vi kjenner alle til hans navn og historie, selv om de færreste av oss, hvilket er sakens mest enerverende moment, vet de avgjørende detaljene.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Nok en gang blir klassisistene karakterisert som konservative og reaksjonære
Journalisten kunne tatt buss fra Oslo til Göteborg klokken 9.
FFAC kan ha et oppriktig ønske om å hedre søstrenes kunstsamlermor.
Nevnte paragraf gir nemlig kun visse minoritetsgrupper, som Alis, et vern mot «dehumanisering» og andre «hatefulle ytringer».