Annonse
09:00 - 11. desember 2018

Politisk spinn

Har vi «velferdsinnovatører» eller «velferdsprofitører»? Er du tilhenger av «Downs-paragrafen», eller villig til å betale «dødsgebyr»?

Lederspinn: Audun Lysbakken mente at statsminister Erna Solberg «truet folk med … 43 timers arbeidsuke», under Arendalsuka tidligere i år, mens hun i virkeligheten snakket om 43 timers uke for å illustrere behovet for å få flere ut i jobb. Her fra spørretimen på Stortinget i november. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix
Annonse

Dette er Logikksjekk

Filosofene Ole Hjortland og Pål Antonsen ved Universitetet i Bergen driver Logikksjekk, en undersøkelse av argumentene i offentlig debatt. 

Logikksjekk søker ikke å avsanne påstander, men å vise styrker og svakheter i argumentasjonen, enten konklusjonen er riktig eller ikke.

Logikksjekk bruker redskaper fra logikk, argumentasjonsteori, språkanalyse og retorikk.

«Dødsgebyr», «Downs-paragrafen», «velferdsprofitører», «velferdsinnovatører». Det offentlige ordskiftet preges av politisk spinn. Når man spinner en sak, gir man en tendensiøs fremstilling av fakta som skal være fordelaktig for en selv eller ens politikk. Spinning kan være en farget beskrivelse av fakta, for eksempel ved å bruke verdiladede uttrykk som vipper debatten i ens favør.

Men alt mulig kan spinnes. Når en politiker har sagt noe uheldig, rykker de gjerne ut i mediene for å rette opp inntrykket. Et eksempel er forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) som etter et intervju kom til skade for å si at mediene kan «sminke … eller fordreie» KNM «Helge Ingstad»-ulykken. Da dukket han opp på NRKs Debatten for å forklare hva han «egentlig» mente.

Andre ganger griper politikere anledningen til å vri på motpartens utspill, men da for å stille dem i et ugunstig lys. Et eksempel er SV-leder Audun Lysbakkens uttalelse om at Erna Solberg drev med «skremselspropaganda» og at hun «truet folk med … 43 timers arbeidsuke». I virkeligheten snakket statsministeren kun om 43 timers uke for å illustrere behovet for å få flere ut i jobb, noe hun selv også gjorde klart i samme pressekonferanse. (Se vår sak for flere detaljer).

En annen teknikk er å kun gjengi et lite representativt utvalg av opplysninger, for dermed å spinne en sak til sin fordel. På engelsk kalles dette «cherry-picking» (kirsebærplukking), en form for argumentasjonsfeil hvor man selektivt fremhever tilfeller som bekrefter ens påstand, og samtidig underslår opplysninger som taler imot.

Alt mulig kan spinnes

Et eksempel er Youtube-videoen som ble delt av tidligere statssekretær Julie Brodtkorb (H) i forbindelse med KrFs veivalg. I videoen får vi se korte snutter av at Hareide før stortingsvalget i 2017 peker på Erna Solberg som KrFs statsministerkandidat. Men det som blir utelatt er at KrF-lederen er påpasselig med å si at KrFs primære regjeringsalternativ er en Sentrum-Høyre-regjering. Partilederen utelukker samtidig et regjeringssamarbeid med Høyre og Frp. Men utvalget av snutter i videoen er redigert slik at denne sammenhengen ikke fremkommer. Brodtkorb mener imidlertid at videoen «godt får frem det inntrykket både jeg og de aller fleste velgerne satt igjen med etter valgkampen».
 

Statistikker og rapporter kan også spinnes, som når finansminister Siv Jensen (Frp) nylig sa følgende:

«Arbeidsledigheten har nå gått kraftig ned, investeringene går opp og vi har kommet oss trygt igjennom en økonomisk nedgangsperiode. Dette viser at SVs politikk med økte skatter aldri var riktig medisin. SV ville gjort vondt verre og ført til at bedriftene ikke kunne trygge arbeidsplassene.»

Premissene for slutningen stemmer kanskje. Arbeidsledigheten har for eksempel ifølge SSB hatt en nedovergående tendens siden inngangen til 2016. Men i motsetning til det Jensen påstår så «viser» dette på ingen måte at SVs økonomiske politikk er feil.

Visuell spinn: Knut Arild Hareide i en kuratert video. Faksmilie: Youtube

Selv om man skulle være overbevist om at det går strålende med norsk økonomi nå, så følger det ikke at det ville gått dårligere med økonomien om regjeringen hadde styrt i tråd med SVs politikk. Faktaene hun henviser til er også forenlig med at det ville gått like bra – eller til og med bedre – om Norge hadde fulgt andre prioriteringer.

Det er selvfølgelig ikke bare Jensen som ønsker å ta æren for gode resultater. Alle ønsker å ta fakta til inntekt for sitt partiprogram, noe vi har vært inne på i tidligere saker. Noen ganger resulterer det i kreative fremstillinger, hvor samme fakta leder til rivaliserende forklaringer.


 

NRKs Bjørn Myklebust fremprovoserte en god illustrasjon på dette under Politisk Kvarter, 6. september. I studio var Heidi Nordby Lunde (H) og Arild Grande (Ap) som stilte opp for å diskutere arbeidsledighet. Som utgangspunkt for diskusjonen kunne Myklebust melde at «[a]rbeidsledigheten er nede i 2,4 prosent viser nye tall fra NAV».

Alle ønsker å ta fakta til inntekt for sitt partiprogram.

«Dette er strålende nyheter, og viser at regjeringens politikk virker», sier Lunde på Høyres hjemmeside. I samme stil som Jensen, påstår Lunde at den lave arbeidsledigheten «viser» at regjeringens politikk er den riktige. Men dette er også en feilslutning, for som Myklebust påpeker er det fullt mulig at andre hendelser – som økningen i oljeprisen – er hovedårsaken.

I tillegg viser Myklebust at den illustrerende grafen på nettsiden gir et fortegnet bilde. Når arbeidsledigheten går opp er det tydelig markert med «oljeprisfall», mens informasjon om hvordan oljeprisen har endret seg i perioden hvor ledigheten synker, blir utelatt. Inntrykket man sitter igjen med er – beleilig nok for Høyre – at når arbeidsledigheten øker, så skyldes det et fall i oljeprisen. Når den synker, så skyldes det derimot Høyres politikk – selv om prisen på olje har gått opp.

Lundes motdebattant fra Arbeiderpartiet, Grande, er snar med å vri saken den andre veien: «Etter at oljeprisen begynte å stige igjen, så har ledigheten gått ned … så regjeringen har hatt flaks når de nå ser at ledigheten går ned. Men det skyldes ikke regjeringens politikk.» Grandes påstand er ikke noe mindre forhastet enn Lundes. For sammenfallet utelukker heller ikke at regjeringens politikk faktisk har vært medvirkende.
 

Grandes mot-spinn avsløres av Myklebust:

«Men stopp litt. Jonas Gahr Støre angrep regjeringen 1. mai 2016 – da var det 135 000 ledige – så synker ledigheten, og da er oljepris og internasjonale konjunktur og andre forklaringer enn regjeringens politikk, sitter du her nå og sier. Så hvorfor har de ansvaret når ledigheten er høy, men så får de ikke noe av æren når den faktisk går ned.»

Debattspinn: Heidi Nordby Lunde,  Arild Grande og programleder Bjørn Myklebust i Politisk Kvarter. Faksimile: NRK

Grande unngår å svare på spørsmålet. Han hevder at regjeringen ikke brukte riktige mottiltak da arbeidsledigheten gikk opp, men uten å svare på hvorfor deres tiltak ikke har bidratt til at ledigheten har gått ned i ettertid.

Problemet er at arbeidsledighetsstatistikken i seg selv er utilstrekkelig grunnlag for å konkludere med at visse politiske tiltak har forårsaket endringer. Likeledes kan man ikke uten videre konkludere med at tiltakene ikke var en del av årsaken. Selv om dette isolert sett er feilslutninger om årsakssammenhenger, er det også en form for spinn. Partiene forholder seg til samme statistikk, men deres respektive konklusjoner er nøyaktig den som er fordelaktig for deres eget parti.
 

Oppsummering: Politisk spinn handler i stor grad om argumentasjon. Siden partienes politikk ofte er fastsatt, er det fakta som må tilpasses konklusjonen, ikke motsatt. Resultatet blir dermed et tendensiøst utvalg av fakta, en farget beskrivelse, eller slutningsfeil.

antonsen@logikksjekk.no

hjortland@logikksjekk.no

Twitter: @logikksjekk

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Roar Hagen unnlater konsekvent å forholde seg til hva forskningen på klasse egentlig går ut på.»
«Jo mindre strenge opptakskravene er, jo mindre tillit vil staten ha til medlemsvalgte stipendkomiteer.»
«At et samlet fagmiljø kritiserer loven, bør få alle varsellamper til å ringe.»