Annonse
00:05 - 07. desember 2018

NRK forenkler for mye

Grafene viser hvordan elektrisiteten strømmer gjennom hjernen til en pasient på psykiatrisk klinikk ved Stavanger Universitetssjukehus. Foto: Annemor Larsen / VG / NTB Scanpix
Annonse

De siste ukene har selvmord blant pasienter innlagt eller tilknyttet psykisk helsevern blitt aktualisert gjennom et økt mediefokus i regi av NRK. Helsetilsynet, pårørende, pasientombud og andre har alle tegnet et dystert bilde av psykiatriens tilstand. Det fremkommer mer eller mindre direkte påstander om lovbrudd, feilbehandling, feilvurderinger og ikke minst et klart ansvar for de livene som er gått tapt. Sykehusene på sin side er bundet av taushetsplikt og har få muligheter til å komme med annet enn generelle kommentarer eller tilsvar.

Når jeg leser gjennom eksemplene som blir presentert av NRK, tenker jeg at dette fort kunne vært en av mine pasienter. I min hverdag som psykolog møter jeg ofte pasienter som har tanker eller konkrete planer om å ta sitt eget liv. Noen har forsøkt å ta sitt liv tidligere, andre står i disse tankene og følelsene for første gang. I selvmordstankene finner noen trøst, støtte og trygghet, mens andre finner frykt, uro og skam. 

Mange av dem som er modige nok til å dele disse tankene med meg, forteller at de har alle disse motstridende følelsene på samme tid. De vet ikke om de vil leve eller dø, de vet ikke om det er verdt å investere i håp og fremtidstro, og de vet ikke om jeg eller andre hjelpere er i stand til å tåle det de tenker og føler. De forteller om en følelse av å være svak og en opplevelse av å være en belastning for sine nærmeste. De forteller om både tanker og handlinger de har brukt for å mestre det de bærer på, og den påfølgende skammen de ikke ønsker å leve med.

Jeg møter ofte pasienter som har tanker eller konkrete planer om å ta sitt eget liv.

Når jeg møter disse pasientene, er det med respekt, omsorg og et genuint ønske om å hjelpe. Jeg vet at hverken jeg eller andre fagpersoner er i stand til å predikere om de vil ta sitt eget liv eller ikke, uavhengig av hvor detaljert vi kartlegger risikofaktorer. Jeg vet at for mange er innleggelse kun et midlertidig tiltak som ikke fjerner det vonde og kanskje gjør hverdagen enda vanskeligere å gå tilbake til. Jeg vet at hverken jeg eller andre kan bære det vonde for dem, uansett hvor mye vi måtte ønske.

Jeg vet også at det kan bli bedre. At det hjelper å snakke om det. At en annen, trygg person kan utgjøre en forskjell dersom vi sammen skaper en god allianse og en tillitsfull relasjon over tid. At de opplever at jeg og andre tåler det de bærer på, at de ikke blir dømt eller avvist. Jeg vet at den eneste veien fremover er å vise omsorg for seg selv og føle gjensidig omsorg i relasjon med andre. Jeg vet at dette ansvaret til sist ligger på den jeg snakker med, men jeg vet også at jeg har en posisjon hvor jeg kan hjelpe de med dette.

Jeg vet at noen pasienter har behov for sikringstiltak, tvangstiltak og medisinering for å føres tilbake til en tilstand hvor de vurderes å være i stand til å ta en gjennomtenkt beslutning rundt sine valg. Av de jeg treffer vil dette gjelde en liten andel av dem med selvmordstanker, for de aller fleste pasienter vil slike tiltak være potensielt skadelige.

Jeg vet at jeg og andre hjelpere noen ganger vil komme til kort, og at pasienter ikke ser noen annen vei videre enn å ta sitt eget liv. Jeg vet at selv om alt er gjort i henhold til prosedyrer, vil det ofte ikke være mulig å predikere. Dette er en risiko jeg og andre i psykisk helsevern må leve med. 

Som behandler i psykisk helsevern er det vondt å være vitne til at faglighet, forskning og erfaring settes til side og holdes ute av debatten. Det fokuseres blant annet på økt og forbedret selvmordsrisikovurdering, på tross av at all forskning tilsier at dette ikke vil hjelpe oss å avdekke hvem som tar sitt liv eller ikke. Hvorfor snakker vi ikke om de trygge og effektive tiltakene vi vet hjelper for de fleste med selvmordstanker? Hvorfor snakker vi ikke om ressursene og premissene som skal til for å yte god og hensiktsmessig behandling? Det er forståelig og på sin plass at dette temaet vekker sterke følelser, og akkurat derfor bør kompleksiteten og de faglige perspektivene tas på alvor. NRK forenkler for mye.


Grunde Varting

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»