09:52 - 20. desember 2018

Nei, forskere bør ikke alltid uttale seg til mediene

Noen ganger svarer forskerne nei til journalister som ringer. Det kan det være mange (gode) grunner til.

Nektet visum: Harald Bøckman er blitt nektet visum til Kina for å ha kommet med uttalelser i norsk mediene om Kinas undergraving av menneskerettigheter. Faktaopplysninger sier noen, normativt, sier Kina. Foto: Jørgen Lohne/Aftenposten/NTB scanpix

Generelt sett tyder norske og internasjonale studier på at forskernes tilstedeværelse i mediene har økt betraktelig siden midten av 1990-tallet og at omfanget av forskningsstoff har økt i norske medier. En metastudie av journalisters erfaringer med forskningsstoff utført av Amend og Secko (2012), viser at forskere gradvis er blitt mer tilgjengelige for journalister og at dette er et internasjonalt fenomen.

Det er forståelig at journalister blir frustrerte når forskere velger å avstå fra å kommentere. Men, innimellom er det gode grunner til å la være å la seg intervjue i lokale eller nasjonale medier for en forsker, dette gjelder spesielt for dem som forsker på sensitive tema.

En forsker er helt avhengig av informanter og kilder for å drive forskning. Hvis man forsker på små, lukkede miljø er tilgangen på informanter ikke bare begrenset, den er også veldig skjør.

På senteret C-REX ser forskerne på ekstremistmiljøer i blant annet Norge og Skandinavia. Når man studerer små og lukkede miljø som i tillegg følger nyhetsbilde tett, skal man være varsom med å fremme utsagn generelt og normative utsagn spesielt om de man studerer. Det kan ødelegge verdifulle samarbeid og potensielt hindre deg i å gjøre jobben din som forsker i mange år fremover.

Også uttalelser om politisk betente tema som enkeltpersoner, organisasjoner og til og med land oppfatter som negativt kan gjøre at du blir utestengt fra å jobbe faglig.

Harald Bøckman og flere andre er blitt nektet visum til Kina for å ha kommet med uttalelser i norsk mediene om Kinas undergraving av menneskerettigheter. Faktaopplysninger sier noen, normativt, sier Kina. Det får ikke bare konsekvenser for han i arbeidssammenheng ved at han som sinolog ikke får besøkt landet han forsker på. Men det får også konsekvenser for familien da Bøckmans familie har slekt og venner i landet de ikke lenger kan besøke.

– Det er veldig trasig, for jeg mister muligheten til faglig oppfølging, har Kina-forskeren Harald Bøckman uttalt til NRK.

Men når det kommer til Kina er det også en fare at det ender i selvsensur – som nettopp de kinesiske myndighetene håper vil bli effekten når de stenger den direkte tilgangen til levende kilder. Dette er blitt et betydelig problem i kinaforskningsmiljøer internasjonalt.

Vi vet fra representative undersøkelser blant journalister og bloggere at den høyeste forekomsten av trusler og sjikane er i saker som omhandler innvandring og politiske konflikter.

Mette Andersson er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved SV-fakultetet på Universitetet i Oslo. Hun har intervjuet forskere på migrasjonsfeltet om deres opplevelser og oppfatning av forskningskommunikasjon i et politisk betent felt. Diskusjoner og kommentarer i etterkant av bidrag til nasjonale medier er preget av utskjelling og tidvis hatretorikk mot forskere og minoriteter.

Andersson hevder at slike erfaringer gjør at forskere vurderer hvordan en rolle i offentligheten på migrasjonsfeltet lar seg kombinere med andre roller som familie og naboskap. Det er spesielt tanken på at barn kan lide under foreldres deltagelse i offentlig debatt, som trekkes frem som bekymringsfull.

Benedicte Carlsen og Hanne Riese ved UiB har intervjuet forskere ved ulike institusjoner og skrevet om deres møte med journalister.

Da forskerne ble bedt om å svare på hvilken motivasjon de hadde for å søke mediedekning var hovedforklaringen at de ønsket at funn og kunnskap skulle bli tatt i bruk av samfunnet. Men mange av forskerne rapporterte at møte med mediene var stressende og de opplevde at motivene til journalistene sto i motsetning til deres eget motiv.

En av årsakene var at mediene i liten grad tar med forbehold i forskningsresultatene og at for høy grad av popularisering kan føre til misforståelser. Så mange som syv av ti forskere oppga at popularisering av forskningsresultater kan føre til misforståelser blant publikum.

Forskere er redd for at budskapet kan komme skeivt ut og dermed skade en tredjepart eller få uheldige samfunnskonsekvenser, og dette gjelder særlig om forskeren har uheldige erfaringer med journalisten eller mediehuset journalisten representerer. Forskerne som har hatt dårlige opplevelser har lært noe av det. De blir mer selektive til hvilke journalister og mediehus de uttaler seg til, og de fleste ber også om sitatsjekk etter intervjuet, uttrykte Carlsen i et intervju med Forskning.no.

Ifølge studien til Carlsen og Riese mener ni av ti norske forskere at forskningsformidling gjennom intervjuer i mediene er viktig. Syv av ti mener også at forskningsformidling i mediene skaper aksept for forskningen. Journalister, mediehus og forskere har et felles ansvar for å sikre et godt samspill, og innimellom er det ok å si nei.

Hilde Holsten

Kommunikasjonsrådgiver ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, UiO. Forsker ved Senter for utvikling og miljø

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Ola Innset påpeker helt riktig at jeg tillegger ham et galt sitat om Gudmund Hernes og nyliberalismen. Det beklager jeg.»