Annonse
08:31 - 20. desember 2018

Når mennesker befinner seg i et mørkt hull

Salah Ahmad er traumeterapeut og behandler krigsofre i Berlin og Irak. En samtale om julen, barn i Kurdistan – og hvordan man overvinner mørke.

Bevæpnet jul: En ung gutt i julenissekostyme sammen med en tungt bevæpnet irakisk soldat i en kirke i Mosul i Irak. Foto: Chris McGrath/Getty Images
Annonse

DIE ZEIT: Salah Ahmad, du er riktignok ikke kristen, men kan jeg få stille et typisk adventsspørsmål likevel? Gleder du deg til jul?

Salah Ahmad: Jeg gleder meg alltid til jul siden folk oppfører seg litt varmere mot hverandre i juletiden, de møtes oftere og ønsker hverandre godt. Som terapeut kan jeg forsikre deg om at det gjør enhver sjel godt, uavhengig av trosretning. Det er tross alt relasjonen til andre mennesker som er gledens kilde. Den som har vanskeligheter med å finne glede fordi han er deprimert eller traumatisert, trekker seg tilbake. I min familie tar vi oss alltid tid til hverandre i julen, broren min og barna kommer, og kona disker opp med de feteste gjessene og endene.

ZEIT: Du ble født i 1959 in i den irakiske byen Kirkuk, men har bodd i Berlin siden 1981. Hvordan venner man seg til kristne helligdager når man kommer fra et muslimsk land?

Ahmad: Det var ikke vanskelig, for kona er dansk, og dansker er ikke særlig religiøse av seg. Da sønnene våre var små, tilbragte vi feriene på hytta, med juletre, gaver, fet mat og god vin. Kona tenner fortsatt stearinlys hver dag i adventstiden. Det gjør meg faktisk lettere til sinns når jeg kommer hjem etter å ha lyttet til pasientenes dystre historier. Og er det noe som virkelig hjelper, så er det musikk.

Salah Ahmad ble født i 1959 in i den irakiske byen Kirkuk, men har bodd i Berlin siden 1981. Foto: Stephan Röhl /Flickr

ZEIT: Var det ikke noe ved kristendommen du syntes var fremmed? Ikke engang at frelseren blir korsfestet til slutt?

Ahmad: Nei. Det hadde jeg jo hørt fra kristne i Irak. Jeg ble alltid invitert med til å feire julaften, det var tradisjon at kristne og jesidiske kollegaer fikk fri for å feire høytidene sine. Det var en stående vits blant muslimene at de gjerne skulle blitt kristne bare for å håve til seg to fridager! Jeg har bare undret meg over at den tyske julen begynner 24. desember når de kristne i Irak feirer den i januar … Hittil er det ingen som har gitt meg noen overbevisende forklaring på det.

ZEIT: Du studerte psykologi i Tyskland, og 15 år senere grunnla du Jiyan Foundation for Human Rights, som i dag driver elleve traumesentre på kurdisk territorium. Pasientene dine er krigs- og torturofre fra alle parter i konflikten. Er alle de ansatte kurdere, som deg selv?

Ahmad: Nei, absolutt ikke! Vi har kurdere, arabere, turkmenere; vi har muslimer, kristne og jesider. Mens vi drikker te forteller vi hverandre om de forskjellige skikkene våre, det er viktig. Jo mer vi vet om hverandre, jo nærmere kommer vi hverandre. Det gjelder både i samfunnet og i familien.

ZEIT: Har du alltid gjort det sånn at du snakker åpent om tro med kollegaer, eller begynte du først med det da religionene begynte å skape konflikter igjen?

Ahmad: Først nå i det siste. Ikke bare pasienter som er såret, voldtatt eller torturert, stiller seg det bitre spørsmålet: «Hvorfor jeg?» Siden vi begynte å snakke åpent om tro har en behagelig ro lagt seg over teamene våre. Det gjør oss bevisst på at forfedrene våre har bodd i samme land i evigheter. Jeg er ikke så glad i å bruke ordet «minoritet», for alle fortjener respekt, uansett hvor stor gruppe man tilhører. Vi har fjernet ordet fra alle tekster i Jiyan Foundation. I november inviterte vi 250 barn fra forskjellige religioner til gledes- og frihetsfest i byen Chamchamal, takket være den økonomiske støtten fra en tysk skole. Mange irakiske foreldre fortalte at de aldri hadde sett barna sine så glade før. Et av barna ville helst ha flyttet inn til oss.

Jeg er ikke så glad i å bruke ordet «minoritet», for alle fortjener respekt, uansett hvor stor gruppe man tilhører.

ZEIT: Hva er hemmeligheten bak glede? Og hvordan vekke den i dem som har opplevd skrekkelige ting?

Ahmad: Hemmeligheten ligger i ikke å la seg beherske av negative følelser. Minnene om smerten lever, men angsten, nedverdigelsen og det vanvittige raseriet kan overvinnes. Jeg snakker også av egen erfaring. Fødebyen min Kirkuk har vært rammet av konflikter siden Osmanerriket brøt sammen. De stridende gruppene er riktignok sunnier alle sammen, men de krangler om råolje og gass. Et motto sier: Jeg skulle ønske Kirkuk ikke hadde olje! Siden jeg ble født har ikke byen opplevd én eneste fredelig dag; alle har slektninger som er blitt arrestert eller torturert. Under Saddam var det dødsstraff for å være i besittelse av en illegal skrivemaskin. Mistenkte familier fikk et rødt stempel i passet. Ikke én eneste natt gikk uten at man var redd.

ZEIT: Hva var det som likevel gjorde deg glad?

Ahmad: Å få gode karakterer. (ler) Eller når vi stelte i stand til fest utendørs, noe som var forbudt.

ZEIT: Hvor gammel var du da dere forlot landet?

Ahmad: 21. Egentlig ville jeg bli lærer.

ZEIT: Hva må du passe på som terapeut, for ikke selv å miste gleden?

Ahmad: Jeg må ikke være redd for å vise meg selv som svak og gi min overordnede beskjed når en pasient blir for mye for meg. En pasient så jeg ikke tennene på gjennom et helt år fordi han aldri smilte. Ofte sier pasientene at de befinner seg i et mørkt hull. Ofte er det et lite lys der, men rundt dem er alt mørkt. Dette er et bilde på at de føler seg presset og misforstått. Ofte forstår ikke familien hvorfor den hjemvendte faren er så ulykkelig, hvorfor han sårer kona og slår barna. Han sårer andre fordi han er så såret selv at han ikke kan føle tilhørighet til andre lenger. En pasient satt i isolat i tre og et halvt år. Han snakket med spurvene gjennom et bitte lite vindu.

ZEIT: Klarte du å hjelpe ham?

Ahmad: Jeg forsøkte å få ham til å forstå at han ikke hadde klart seg i tre og et halvt år i fengsel bare for fortsatt å føle seg fanget. Jeg vekket overlevelsesviljen hans, for nå trengte han den til å kjempe seg opp av hullet og inn i lyset. Jeg trakk ham bare med meg opp.

ZEIT: Og hvordan gjorde du det? Gi meg et eksempel til, da.

Ahmad: En traumatisert mann som ville skille seg, stilte jeg følgende spørsmål: Hvilken farge har ektefellen din på øynene? Han tenkte seg om. De er svarte, nei, brune, nei, litt lysebrune, kanskje? Jeg sa: Du har vært sammen med henne i ni år, dere har to barn og du vet ikke hvilken farge hun har på øynene? Han: Hvorfor er det viktig? Jeg: For at hun skal vite at du ser henne! Gi henne en god følelse, for eksempel ved å si: Så fin du var på håret i dag! Da begynte han å le og le. Han følte seg avslørt, men uten at jeg ga ham dårlig samvittighet.

ZEIT: Funket komplimentene?

Ahmad: Først ble kona mistenksom. Til slutt innrømte han at han elsker henne over alt. Jeg klarte å hjelpe ham ved å vise ham det. Det viktigste er at familiemedlemmene i traumatisertes familier lærer å forstå hverandre. Man kan lære seg å være glad! I dag har ekteparet det fint, og dette får vi til for nesten alle familier som har vært truet av å bli ødelagt av utenforstående krefter. Frem til i dag har vi klart å hente tusenvis av traumatiserte mennesker opp av hullet, ofte har de pårørende vel så stor fordel av det som de traumatiserte selv. Det gjør meg veldig glad.

ZEIT: Og hva er det som ikke må forekomme i terapien?

Ahmad: Medlidenhet! Jeg anbefaler ektefeller ikke å ha medlidenhet, for da fratar man den andre alt, og den traumatiserte vil overskride grenser uten å merke det. Heller ikke terapeuten får vise medfølelse, det gjør pasienten liten. Særlig kvinnelige pasienter har en tendens til å forelske seg i oss, av ensomhet og mangel på oppmerksomhet. Det må vi aldri utnytte. Hver eneste pasient er en hellig person.

ZEIT: Hva er den viktigste kilden til glede?

Ahmad: Håp. Det man en gang trodde på, det man ble forfulgt for. Jeg minner pasientene på det. En gang var det en som ville hoppe ut av vinduet. Jeg satte frem en stol for ham og oppfordret ham til å gjøre det slik at han ikke bare brakk et ben. Han: Vil du at jeg skal dø? Jeg: Nei, jeg vil hjelpe deg. Da begynte han å gråte. Han hadde nettopp fått avslag på asylsøknaden sin. Jeg: Det er jo bare et avslag! Vi finner ut av det sammen! Pasientene mine skal ikke gi opp; de skal holde ut. For det verste har de allerede lagt bak seg.

ZEIT: Å holde ut er det motsatte av å gi slipp, som er det mest populære rådet fra psykologer her i Vesten.

Ahmad: Ja, det hjelper kanskje å gi slipp når man har prestasjonsangst. Men mot ekte sorg og fortvilelse hjelper det bare å fortsette.

ZEIT: Du behandler barn også. Barn som har mistet foreldrene sine i krig, som er blitt misbrukt eller har vært barnesoldater. Er det overhodet noe vi kan lære av disse ekstremtilfellene?

Ahmad: Traumatiserte barn trekker seg aller mest unna andre mennesker, de forstummer rett og slett. Derfor snakker jeg ikke med dem, men leker med dem og maler med dem. Til de kommer av seg selv. De mest sårbare barna er dem som aldri har opplevd kjærlighet. Det gjelder ikke bare i krig, men også her hos oss. Skal vi gjøre andre i stand til å føle glede og bli til glede for seg selv må vi lære dem å vise hengivenhet. Det er mitt råd for julen.

Les mer på www.jiyan-foundation.org

Copyright Die Zeit 5½018

Oversatt av Merete Franz for GLOBALscandinavia

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Nevnte paragraf gir nemlig kun visse minoritetsgrupper, som Alis, et vern mot «dehumanisering» og andre «hatefulle ytringer».
Nok en gang blir klassisistene karakterisert som konservative og reaksjonære
Journalisten kunne tatt buss fra Oslo til Göteborg klokken 9.
FFAC kan ha et oppriktig ønske om å hedre søstrenes kunstsamlermor.