Den greske guden Apollon hadde en venn som noen ganger tok ham med på tur: solguden Helios. Fra høyt der oppe fikk han se Jorden på lang avstand. Derfor er det ikke merkelig at det amerikanske romfartsprogrammet i 1960 fikk navn etter den høytflyvende guden. De var derimot ikke de første som syntes Apollon var en god metafor for et overblikk over jordkloden.
I 1570 publiserte den flamske kartografen Abraham Ortelius verdens første atlas: Theatrum orbis terrarum. Til utgivelsen skrev en venn av ham et dikt der det skildres hvordan Ortelius får sitte på Apollons vogn og se hele Jorden fra oven, og at det var derfor han kunne tegne slike vakre og nøyaktige kart.
Snaue fire hundre år senere, julaften 1968, var det de tre astronautene Frank Borman, James Lovell og William Anders som fløy med Apollons vogn, nærmere bestemt Apollo 8, og idet de fullførte sin fjerde runde rundt Månen, så de Jorden stige opp over den golde horisonten. «Se på det motivet der borte! Der er Jorden på vei opp. Jøss, er det ikke flott», sa Anders, og tok det nå ikoniske bildet av planeten vår der den svever ensom, vakker og skjør i det store, svarte verdensrommet. De var 386 242 kilometer hjemmefra.