I en artikkel i Morgenbladet 30. november, reises spørsmålet om hvorvidt sentralbankene har stirret seg blinde på inflasjonsmålet. Jeg tror det kan være lurt å stille spørsmålet litt annerledes: Har bankene stirret seg blinde på en liten flik av inflasjonsproblemet?
Den inflasjonen som alle snakker om, er den som måles ved hjelp av konsumprisindeksen. Det er den som man før gjerne ville holde på null, men som sentralbankene nå har til mål å holde rundt 2,5 prosent.
Den inflasjonen vi ikke snakker nok om, er den som vi til daglig å kalle pleier å kalle verdistigning på fast eiendom, aksjer og finansielle posisjoner. Mesteparten av denne verdistigningen er nemlig en illusjon. Realiteten er ikke at eiendommene og de finansielle posisjonene er blitt nyttigere enn før, men at pengeverdien er på tur nedover. Et annet signal på det samme er at prisen for å låne penger er gått mot null.
Før i tiden pleide man å si at inflasjon er en direkte funksjon av økende pengemengde. Hadde det vært så enkelt, ville alle priser omtrent ha doblet seg siden 2005, i takt med økningen i pengemengden. Denne situasjonen krever en forklaring. Hvordan kan pengeverdien gå rett i kjelleren i én sektor (investeringsobjekter) samtidig som den holder seg nesten på stedet hvil i en annen (forbruksvarer)?
Man kjøper ikke noe fordi det er nyttig, men i håp om at «en enda større idiot» skal komme og betale mer
En del av forklaringen ligger i økt tilførsel av konsumvarer fra lavkostland. Det hjelper oss selvsagt med å holde konsumprisene nede. Men det finnes en faktor til, som jeg tror spiller mye større rolle.
Den eneste grunnen til at penger har verdi, er at vi ved hjelp av dem kan få andre mennesker (eller maskiner) til å løse problemer for oss. Grovt sett kan vi derfor si at den samlede reelle verdien av mengden med penger i samfunnet, burde stå i forhold til samfunnets samlede evne til å løse problemer som ikke består av pengemangel.
Det vi har nå, er et økonomifag og et finansmarked som likestiller pengeskaping med verdiskaping. Dette har resultert i en enorm ressursbinding i en finanssektor som i realiteten lever av å bruke penger til å skape mer penger ved hjelp av noe man kaller investeringer, men som i realiteten er spekulasjon: Man kjøper ikke noe fordi det er nyttig, men i håp om at «en enda større idiot» skal komme og betale mer for det i neste omgang.
Denne modellen er ikke bærekraftig, og den er en av hovedårsakene til økende økonomisk ulikhet.
Jørgen Klaveness