Annonse
14:28 - 13. desember 2018

Lederskap som botsøvelse

Theresa Mays statsministertid er blitt en ydmykende utforskning av det konservative partiets demoner – og av britiske illusjoner om gjennomslag overfor EU.

Snart jul: Theresa May har måttet hanskes med en ugrei og uforutsigbar portefølje av interne kritikere i det konservative partiet. Foto: Jack Taylor / Getty Images
Annonse

Hun slo tilbake et mytteri i egen parlamentsgruppe og hindret det britiske Underhuset i å få stemme over skilsmisseavtalen med EU. Men statsminister Theresa May kan vanskelig kalles ukens vinner.

Det illustrerer godt hva slags vansker May står oppe i at stikkordet mistillitsforslag må presiseres med hvilket. Det konkrete, det som fikk sitt utfall onsdag kveld i Mays favør, var en prosess internt i det konservative partiet. De mytiske brevene fra parlamentsmedlemmer som krevde en slik avstemning var omsider blitt mange nok. Men avstemningen gikk i favør av Mays lederskap, med 200 stemmer for og 117 imot. Dermed sitter statsministeren trygt som partileder de neste tolv månedene før hun igjen kan utfordres slik.

Det andre mistillitsforslaget som skal være på trappene er ett som følger vanlige parlamentariske spilleregler. Opposisjonspartiet Labour vil etter alt å dømme fremme mistillit på grunnlag av regjeringens brexit-politikk. Kanskje skjer det allerede til uken. Aller helst skulle det skje i kjølvannet av en avstemning i Underhuset som klart og entydig sa nei til regjeringens foreslåtte skilsmisseavtale med EU.

Men noen slik avstemning ble det aldri noe av på tirsdag, slik det var planlagt. Dagen før, etter to dager med intens debatt om avtalen, informerte May om at avstemningen var utsatt på ubestemt tid fordi flertallet åpenbart ville gå mot den foreslåtte avtalen. Og det ville de jo. Men hva vil statsministeren gjøre med det?

Trolig er det lite hun kan gjøre i en svært komplisert parlamentarisk situasjon. May leder en mindretallsregjering, med de nordirske unionistene i DUP som støtteparti. Der er oppfatningen at avtalen går for langt i å prioritere en åpen grense på den grønne øya fremfor Nord-Irlands tilhørighet til Storbritannia.

I Mays egen flokk finnes et sted mellom 60 og 100 parlamentsmedlemmer som ønsker seg et rent og klinisk brudd med EU og som av den grunn misliker avtaleutkastet intenst, ettersom det slett ikke setter seil mot selvråderettens forlokkende horisont. Tvert om, vil noen mene. Det uløste spørsmålet om grensen mellom Irland og Nord-Irland gjør at Storbritannia som helhet kan holdes innenfor EUs tollunion. Også andre detaljer ved avtalen tegner opp en skisse for å motta og iverksette EUs regelverk, uten deltagelse rundt bordet der beslutninger tas.

Skulle avtalen komme trygt gjennom avstemning i Underhuset, trenger May hjelp fra opposisjonen. Men derfra kan hun altså forvente seg et mistillitsforslag, enten avstemningen over avtalen kommer før jul eller i januar. Labour ønsker ikke å bidra til å løse konfliktene regjeringspartiet har skapt. Partiet ønsker i stedet å ta over tømmene.

Labour ønsker ikke å bidra til å løse konfliktene regjeringspartiet har skapt. Partiet ønsker i stedet å ta over tømmene.

Hva er lederskap i slike tider? Vondt, vanskelig og til tider formålsløst. Theresa May har måttet hanskes med en ugrei og uforutsigbar portefølje av interne kritikere i partiet. Hennes egne forsøk på å føre an i brexit-prosessen har vært som en dans på jakt etter melodien – ikke sin egen melodi, men partiets. Overfor EU har hun vært skarp, men inkonsistent. Underveis har hun grepet tak i aktuelle vetopunkter, så sluppet dem igjen. Mens tiden har løpt, har hun forsøkt å roe den interne uenigheten i partieliten bak et ferniss av nasjonale interesser.

Hun har overlevd politisk, men hendelsene denne uken taler sitt tydelige språk. Mandag var det hånende latter og sinne som møtte henne i Underhuset da hun kunngjorde at avstemningen legges på is. Torsdag var det med tilkjempet ro hun kommenterte mistillitsforslaget som falt. En trygg seier, kommenterte støttespillerne. Men statsministeren var altså utfordret av sine egne og fikk mer enn en tredjedel av parlamentsgruppen mot seg.

Kanskje er det som botsøvelse at Mays to og et halvt år ved makten best kan forstås. Hun er en statsminister som daglig møter konsekvensen av partiets interne besettelser omkring EU. Demonene som har sitt feste i partiet har også feste i May. Selv sto hun lidenskapsløst på ja-siden ved folkeavstemningen i 2016. Hennes lederskap handler ikke om sprikende staur, men om å bære et åk av partiets opparbeidede frustrasjon og agg – helt frem til punktet hvor Storbritannia er ute av EU. Så lenge brexit er en prosess, gjør det vondt i det konservative partiet. Og aller vondest gjør det for statsministeren selv, som mislikes av så mange og av så forskjellige grunner.

Et sted i kaoset som nå råder finnes det – må det finnes – en kjerne parlamentarikere med ansvarsfølelse og kaldblodighet nok til å løse floken. Men er de mange nok? Problemet for alle kritikere av Mays plan er å mobilisere et alternativt flertall. Per i dag er det ikke flertall for noe som helst i det britiske Underhuset, annet enn at Mays forslag ikke er godt nok og at man – tross dette – ikke ønsker å forlate EU uten noen avtale når tiden renner ut i mars neste år.

Det britiske parlamentet sto stødig gjennom det tyvende århundrets ekstreme politiske bevegelser og to verdenskriger. Nå har den store uenigheten om veien ut av EU brakt det nesten i kne. En ny folkeavstemning, hvisker noen. EØS, om ikke annet som en trygg mellomstasjon, foreslår andre. Ta avtalen tilbake til Brussel, sier atter andre, mens klokken tikker mot utmeldingsdatoen og nasjonen står like fjernt fra en avklaring.

Statsministeren selv er imidlertid fortsatt stående. May har ikke lykkes, men fortsetter. I det britiske ordskiftet og i sitt eget parti finner Theresa May en katalog av fortidige synder å gjøre opp for. Å kjempe mot demoner har sin pris, å bekjempe illusjoner likeså.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Roar Hagen unnlater konsekvent å forholde seg til hva forskningen på klasse egentlig går ut på.»
«At et samlet fagmiljø kritiserer loven, bør få alle varsellamper til å ringe.»
«Jo mindre strenge opptakskravene er, jo mindre tillit vil staten ha til medlemsvalgte stipendkomiteer.»