Kronikk

Kulturkrig for menige

Bruken av «kulturkrig» og det synonyme «kulturkamp» har eksplodert, men ingen tar seg bryet med å forklare hva det egentlig dreier seg om.

Sommeren 2009 var det gjort. I Dagbladet, i et ampert oppgjør med bokaktuelle Marte Michelet, varslet forfatter Aslak Nore innledningen til «den norske kulturkampen». Kort tid senere oppsummerte nobelkomitémedlem Asle Toje enkelte av den kommende stridens kjerner, under overskriften «Kulturkamp». Når vi nå nærmer oss slutten av 2018, har varianter av kulturkrig ifølge mediearkivet A-tekst blitt brukt nesten 800 ganger, ofte i forbindelse med den angivelig pågående kulturkrigen. Det har altså blitt mye omtalt. Det er imidlertid ikke åpenbart hva som ligger i begrepet «kulturkrig». Det blir nemlig sjelden forklart. For å forstå dagens kulturkrig, er det viktig å skjønne hvor begrepet kommer fra, hvem som kjemper og hva de nå kjemper om.

Da tyske fyrstedømmer i andre halvdel av 1800-tallet ble samlet til ett keiserrike under ledelse av det protestantiske Preussen og den kyndige statsmannen Otto von Bismarck, var ikke sistnevnte særlig interessert i å miste tysk enhet til kulturell splittelse. Vel vitende om at den katolske kirken ikke kunne beseires militært, innførte Bismarck derfor en rekke tiltak med sikte på å begrense kirkens innflytelse i det tyske samfunnet. Staten tok for eksempel kontroll over de deler av utdanningssektoren og de rettsområder som til da hadde ligget under katolsk administrasjon. Striden mellom staten og den katolske kirken om den kulturelle og moralske definisjonsmakten i det moderne Tyskland, har siden vært kjent som Kulturkampf. Hvilke underliggende kreftervar det som egentlig hadde barket sammen?

Kulturkriger – kampen for å definere Amerika, utgitt av sosiologen James Davidson Hunter i 1991, svarte delvis på dette. Han beskrev et kontemporært USA rammet av systematisk politisk og sosial fiendtlighet, som følge av at amerikanere hadde samlet seg i to leirer basert på det han kalte moralske impulser. Den ene gruppen – såkalt ortodokse – så moral som en statisk størrelse, noe som var gitt utenfra. I denne gruppen plasserte han stort sett religiøse, men også ateistiske konservative med referanse til en forkjærlighet for «naturens orden». Andre, mente Hunter, så på moral som noe som utviklet seg i takt med samfunnets fremskritt og utvikling. Disse hadde det han kalte en progressiv impuls. Todelingen hadde noen uheldige bieffekter. For det første var det en påfallende sammenheng mellom partene fra sak til sak. De samme menneskene som var mot abort, var også de som var mot homofiles rettigheter, som igjen var de som var for liberal våpenlovgivning og så videre. For det andre ble stadig flere politiske saker polariserte, i den forstand at mennesker fra de to gruppene samlet seg i stadig mer ekstreme ytterpunkter.

I kulturkrig lener alle mennesker i den ene eller andre retningen, mens det er talspersoner og organisasjoner med særlige interesser som står for selve krigingen.

Hunters beskrivelse var ikke så unik at man ikke kan dra kjensel på trekk fra den norske etterkrigstiden, og konflikten mellom bærerne av det kristenkonservative hegemoniet på den ene siden og progressive kulturradikalere på den andre. Professor i idéhistorie Jan-Erik Ebbestad Hansen trekker denne kampens linjer helt tilbake til 1880-tallet (merk overlappen med Bismarcks Kulturkampf), og ser rettssaken mot forfatter Agnar Mykle og utgivelsen av Sangen om den røde rubin i 1957 som et høydepunkt i denne norske kulturkampen. Om de ortodokse kreftene representert ved norske myndigheter fikk Mykle dømt i 1957, så var det foreløpig siste gang de skulle seire i Norge på en stund. Et drøyt tiår senere oppstod nemlig de store ungdomsopprørene i Paris. Mye har blitt skrevet om hvor revolusjonerende 1968 egentlig var, men for mange kom hendelsene i Paris til å representere de kulturradikales endelig seier i kulturkampen. 1968 innleder således begynnelsen på et progressivt kulturelt hegemoni i deler av den vestlige verden, som har vart helt frem til i dag.

Nå og da tvinger historien samfunn til å revurdere, og potensielt omvurdere, sine sannheter om moral og verdier – for å låne et uttrykk fra 1800-tallsfilosofen Friedrich Nietzsche. Kampen som oppstår da, er det som kalles kulturkrigen. Da Asle Toje varslet kulturkampens komme i 2009, understreket han én ting: progressive sannheter hadde seiret, men nå kunne man se at de var feil. En kulturkamp skulle avgjøre hva som skulle utgjøre samfunnets «sannheter». Slik industrialisering og modernitet lå til grunn for kulturkampen i Tyskland, så vel som i Norge, på slutten av 1800-tallet, har sannsynligvis finanskrise, globalisering og teknologi rokket nok ved samfunnets fundamenter til å utløse nye kamper mellom statiske og progressive syn på moral.

I kulturkrig lener alle mennesker i den ene eller andre retningen, mens det er talspersoner og organisasjoner med særlige interesser som står for selve krigingen. Slik kan man forklare gjenoppstandelsen til tidligere marginaliserte politiske grupper, oppblomstringen av politikere som blir stadig mer opptatt av moral- og verdispørsmål, tenketankenes økende rolle i den offentlige debatten, og de skarpe stillingene på sosiale medier. I de respektive fløyene kjemper kulturkrigere for allment gjennomslag for sine moralske overbevisninger.

Hvis man skal tro James Davidson Hunter, vil krigen pågå helt til ett kulturelt, moralsk etos dominerer alle andre. Dermed er det bare å vente. Eller kjempe.

Michel Bohnenblust

Masterstudent i historie, UiO

Mer fra Kronikk