Annonse
10:24 - 03. desember 2018

Kristin Clemets selvmotsigelse

Her bommer Kristin Clemet på poenget.

Logikksjekkerne svarer Krisitn Clemet. Arkivfoto: Thomas Olsen / Morgenbladet Thomas Olsen
Annonse

Kristin Clemet sier i sitt svar til oss at det er en brist i vår logikksjekk. Bristen, ifølge henne, er at vi bygger resonnement vårt på «et sviktende premiss» om hva hun har sagt om Erna Solbergs metode. Det stemmer imidlertid ikke.

Clemet påstår at vi feilaktig gjengir hvordan hun beskriver Erna Solbergs metode:

«Problemet er at hele denne logikksjekken bygger på et sviktende premiss. Metoden til Erna Solberg er ikke ‘å være inkluderende, tillate åpne debatter, ta med alle og ansvarliggjøre hver enkelt’.»

Dette er pussig, for vår gjengivelse er tatt ordrett fra hennes Aftenposten-innlegg hvor hun sier det stikk motsatte:

«Ernas Solbergs metode er altså å være inkluderende, tillate åpne debatter, ta alle med og ansvarliggjøre hver enkelt.»

Med andre ord så faller innvendingen om vår «sviktende premiss» bort. Vi påpekte selvmotsigelsen på Twitter, og Clemet medgir at hun glemte at hun skrev dette i den opprinnelige teksten.

Men ifølge henne har vi bare «avslørt at jeg ikke husket deler av ordlyden i min egen tekst om Solbergs metode. Dumt av meg.» Her bommer Clemet på poenget. Det er nemlig ikke snakk om en overfladisk endring av «deler av ordlyden». Det er påfallende at i Morgenbladet har Clemet endret det hun kaller «Solbergs metode» uten å informere leseren. Det leder til et fordreid bilde av det vi faktisk kritiserte henne for.

I Aftenposten-innlegget forsøker Clemet å forklare hvordan Solberg skiller seg fra andre statsministre, som Kjell-Magne Bondevik (KrF) og Jens Stoltenberg (Ap). Som nevnt får vi høre at Solbergs metode er «å være inkluderende, tillate åpne debatter, ta med alle og ansvarliggjøre hver enkelt». Solberg har også «en bedre forståelse for de andre partienes egenart og behov». Høyre-lederen har attpåtil «en annen filosofi … nemlig et ønske om å være ett lag». Det hører videre med til «Solbergs filosofi … at Regjeringen blir sterkere og bedre i stand til å ta ansvar for helheten dersom alle statsråder har samme informasjon».

I den nye teksten begrenser Clemet seg derimot til den delen av analysen som var ukontroversiell. Nå er statsministerens metode redusert til at Solberg-regjeringen har en annen «arbeidsform enn Stoltenberg II-regjeringen og delvis Bondevik II-regjeringen»: regjeringen har ingen samordningsminister, underutvalget brukes i langt mindre grad enn før, og bruken av «partikryssende ledelse» i departementene har gått opp.

Vi har ikke sagt oss uenige i disse observasjonene. Det er forstemmende at Clemet gir inntrykk av det i sitt tilsvar. Vi har heller ikke stilt spørsmål ved forskningen til Kristoffer Kolltveit (UiO). Derimot kritiserte vi nettopp den delen av Aftenposten-innlegget som Clemet nå har glemt at hun skrev.

Det er forstemmende at Clemet gir inntrykk av det i sitt tilsvar.

Nærmere bestemt er vi skeptiske til Clemets forsøk på å forklare regjeringens arbeidsform med at Solberg skiller seg ut ved «å være inkluderende, tillate åpne debatter, ta alle med og ansvarliggjøre hver enkelt». Solberg er sikkert opptatt av disse tingene (hvilken leder er ikke det?), men det følger ikke fra endringene i regjeringens arbeidsform at hun er mer opptatt av dette enn sine forgjengere. Det følger heller ikke – som Clemet nå også innrømmer – at samarbeidet faktisk er blitt bedre etter omstillingene.

Endringen av «ordlyden» fra Aftenposten- til Morgenbladet-innlegget undergraver altså Clemets opprinnelige analyse.

Vi kalte den første analysen for politisk spinn. For selv om innsiktene Clemet gir i regjeringsarbeidet er forenlige med flere forklaringer, foretrekker hun den som stiller statsministeren i et gunstig lys. Når Clemet toner ned spinn-elementet i Morgenbladet, blir debattbidraget i større grad en statsvitenskapelig analyse, istedenfor et partsinnlegg om den sittende regjeringens fortreffelighet. Da strekker kildene til – det gjorde de ikke første gangen.

Avslutningsvis minner Clemet oss på at «[e]rfaringen og bakgrunnen jeg har, gjør selvsagt at jeg er i stand til å bedømme hva som skjer i regjeringsapparatet under ulike regjeringer, og at jeg har mye kunnskap om dette». Deretter forsikrer Clemet oss om at hun ikke bruker sin egen erfaring som et argument, for hun «ønsker … likevel bare å basere [seg] på åpne kilder».

Men hvis dette ikke er tenkt å være et argument for hennes analyse, forstår vi ikke hvorfor Clemet tar seg tid til å liste opp sin politiske CV. Vi betviler ikke at Clemet i kraft av sin erfaring og sin posisjon som Civita-leder har god kjennskap til regjeringsapparatet. Men politisk erfaring er ingen garanti for god argumentasjon.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»