Hvem sin identitetspolitikk?

Da Donald Trump vant valget i 2016 ble venstresidens identitetspolitikk fra flere hold utpekt som synderen: Hillary Clinton tapte valget fordi hun var altfor opptatt av identitetspolitikk, og brukte for lite energi på de store utfordringene i det amerikanske samfunnet. Her hjemme har også identitetspolitikk blitt brakt inn i den offentlige samtalen, ofte som noe vi for all del må holde oss unna.

Identitetspolitikk blir som regel koblet til venstresiden i politikken, og blir som forstått som politikk som tar utgangspunkt en bestemt gruppe og deres utfordringer. Feminisme, black lives matter og transaktivisme er eksempler på politisk mobilisering som blir forstått som identitetspolitikk. Tanken er at disse gruppene er underprivilegerte eller diskriminerte i kraft av at de er henholdsvis kvinner, svarte eller transpersoner.

Identitetspolitikk er blitt kritisert fra både venstre og høyresiden i politikken – med noe samme logikk. For den amerikanske høyresiden er argumentet rammet inn av tanken om the american dream, hvor personlige egenskaper og hardt arbeid er styrende for livsutfall. Når staten argumenterer for å gi noen underprivilegerte grupper «fordeler», blir dette idealet forstyrret. På venstresiden vil man derimot tilbake til en tid hvor alle kunne enes om en felles strukturell kamp – klassekamp. Her forstås identitetspolitikken som fragmenterende, noe som bidrar til å skyggelegge de «egentlige» utfordringene.

Da professor emiritius Patricia Hill Collins gjestet den årlige minneforelesningen over Vilhelm Aubert ved Universitetet i Oslo og Institutt for samfunnsforskning tidligere i høst, begynte hun nettopp innenfor denne amerikanske diskusjonen. Collins er kritisk til både høyre- og venstresidens innvendinger – men på litt ulike måter.

Collins er kritisk til både høyre- og venstresidens innvendinger – men på litt ulike måter.

Der høyresiden argumenterer for at alle i prinsippet har like muligheter, og at din suksess kun avhenger av hardt arbeid, svarer Collins at det aldri fantes noen tid i det amerikanske samfunnet hvor alle har fått delta i samfunnet på like fot. Hverken i dagens USA eller i en historisk kontekst har innbyggerne hatt lik tilgang til å delta i demokratiet – dette omtaler Collins som «unequal citenzenship». Hun trekker frem hvordan muslimer, kvinner, urbefolkninger, transpersoner er utsatt for restriksjoner i form av «muslim ban», manglende reproduktive rettigheter, miljøkriminalitet eller nektet innpass i militæret – for å nevne noen eksempler.

Disse gruppene har derfor ikke likt utgangspunkt – og her er Collins’ argumentasjon sammenfallende med de bevegelsene som blir omtalt som identitetspolitiske. Når venstresiden argumenterer for at identitetspolitikk fragmenterer ulikhetsbildet og ødelegger for oppslutningen om de store strukturelle skillelinjene argumenterer Collins for at disse fortellingene er unyanserte. Her henter hun inspirasjon fra interseksjonalitets-begrepet.

Interseksjonalitet er et analytisk verktøy for å forstå og analysere sosial ulikhet. Mer spesifikt utfordrer interseksjonalitet ideen om at den sosiale verden kan forstås og analyseres ut fra én ulikhetsakse, som for eksempel klasse. I interseksjonelt perspektiv forstår man folks levde erfaringer som et resultat av samspillet mellom forskjellige ulikhetsstrukturer. Selve ordet interseksjonalitet henspiller på et veikryss (intersection) hvor ulike strukturer (illustrert ved veier) krysser hverandre. Hvis man er en svart arbeiderklassekvinne vil ulike typer strukturell ulikhet og diskriminering, som rasisme, klassestruktur og patriarkat, møtes i krysset.

Begrepet er imidlertid omdiskutert. Der noen mener det bidrar til at vi får en bedre forståelse av hvordan forskjellige ulikhetsstrukturer produserer et gitt utfall, har andre tatt til orde for at et interseksjonelt perspektiv gjør at vi fjerner oss fra den «virkelige verden» og fragmenterer det som anses som mer grunnleggende strukturer. Det sistnevnte argumentet ligger med andre ord veldig tett opp mot venstresidens kritikk av identitetspolitikken, og interseksjonalitet og identitetspolitikk blir ofte koblet sammen. Denne koblingen gjøres fordi interseksjonalitet som begrep dreier seg om å forstå folks levde erfaringer som et resultat av samspillet mellom ulike sosiale kategorier – og det er nettopp disse sosiale kategoriene som er utgangspunktet for identitetspolitisk mobilisering.

Et av de første spørsmålene Collins fikk etter forelesningen sin handlet om nettopp identitetspolitikk som forklaring på hvorfor Hillary Clinton ikke vant valget mot Donald Trump for to år siden. Collins svarte at en viktig forklaring er at Trumps kandidatur ble ikke tatt seriøst, og Clintons seier ble tatt på forskudd. Som forklaring på hvordan Trump klarte å nærmest ta over det republikanske partiet, fremhever hun imidlertid ikke «venstresidens» identitetspolitikk, men identitetspolitikken til «høyresiden».

Identitetspolitikk blir ofte knyttet til venstresiden i politikken. Collins er imidlertid ikke med på premisset om at identitetspolitikk kun omfatter kvinner, svarte eller fattige som kjemper for sine rettigheter. Politikk som ivaretar interessene til hvite, menn eller rike dreier seg også om identitet, ifølge henne. Dette gjør identitetspolitikk like aktuelt for høyresiden. Collins retter vår oppmerksomhet til den mye omtalte høringen om høyesterettsdommer Brett Kavanaugh tidligere i høst, og utfallet av den. Rik, hvit, heteroseksuell mannlig identitetspolitikk er essensielt for den amerikanske høyresiden, hevder hun, og flere andre deler av befolkningen er blitt overbevist om at deres interesser vil bli ivaretatt av denne gruppen. Denne identitetspolitikken bidro til Trumps seier, mener Collins.

Det interseksjonalitet bidrar med her, er å tilby et språk for å snakke om allerede eksisterende forskjeller mellom ulike grupper. For det er ikke slik at disse forskjellene blir til fordi vi adresserer dem – de finnes der uansett. Så kan venstresiden ønske seg tilbake til de grunnleggende «kampene» – som klassekamp – men det endrer ikke faktum at det er annerledes å være arbeiderklassekvinne enn arbeiderklassemann. Det betyr ikke at det alltid vil være «verre» å være en arbeiderklassekvinne enn en arbeiderklassemann. Både sammenfallende og forskjellige kamper må kjempes av ulike grupper. Det interseksjonalitet kan hjelpe oss med er å undersøke hvor likhetene og forskjellene ligger. På den måten kan politisk mobilisering forankres i kvinnekamp og klassekamp de gangene det finnes felles problemer og mål, og fokusere på det ene de gangene det er behov for det.

Det vil alltid vil være et empirisk spørsmål hvilke sosiale kategorier som er betydningsfulle i en gitt situasjon. Men det er også noen overhengende strukturer som er vanskelig å komme unna – svartes strukturelle underordning i USA er et opplagt eksempel. Ifølge Collins kan man simpelthen spørre seg: Hvilke sosiale kategorier gjøres gjeldende i akkurat denne sosiale og historiske konteksten? – også kan man jobbe ut fra det utgangspunktet.

Teksten er først publisert på CORE – senter for likestillingsforskning sine nettsider. 

Hannah Løke Kjos

Vitenskapelig assistent, Institutt for samfunnsforskning, UiO