What's going on? spurte Global Fashion Conference 2018 da de inviterte til «å utforske dynamikkene, utfordringene og premissene for mote og bærekraft, gjennom design tenkning og praksis». I samarbeid med Centre for Sustainable Fashion ved University of the Arts London, samlet konferansen representanter fra over 25 land for å diskutere hva som egentlig skjer i motebransjen – sett i et bærekraftig perspektiv. For kan mote og bærekraft i det hele tatt forenes? Særlig innen den kommersielle motebransjen, innen fast fashion, står industrien sitt fokus på et bransjeskapt behov for det nye i sterk kontrast til det bærekraftige – det langsiktige og holdbare. Kun et steinkast unna Oxford Street var rundt 250 delegater samlet ved London College of Fashion for å diskutere alternative ruter for motebransjens vei mot en mer bærekraftig fremtid.
Gjennom temaene natur, kultur, makt og samfunn ble bærekraftig mote belyst fra ulike akademiske og praksisbaserte perspektiver, med fokus på kreativitet, design og innovasjon for bedre løsninger. Der det har vokst frem en solid diskurs rundt problemene moteindustrien pålegger både mennesker og miljøet, er det nå løsninger som så kritisk behøves. Kate Fletcher, en etablert stemme innen bærekraftige mote, tordnet fra scenen: «Jeg er lei av å snakke om problemene! Nå må vi snakke om løsningene!» Fletcher formidlet på poetisk vis, de intrikate systemene og symbiosene mellom mennesket, natur og mote. Hun argumenterte for at først når vi klarer å løsrive oss fra et antroposentrisk verdensbilde, kan vi begynne å forstå våre ekte økologiske identiteter og utforske mote og design gjennom erkjennelsen av at vi lever med, og ikke av, naturen. Vi må designe ut fra forståelsen av at både vi mennesker, og det vi kler oss med, er del av et levende økosystem.
Vi må designe ut fra forståelsen av at både vi mennesker, og det vi kler oss med, er del av et levende økosystem.
En rød tråd gjennom de to dagene var disse intrikate systemene som moteprodukter, motebruker og moteprodusenter er en del av. Den sterke koblingen mellom mote og natur er naturlig i et bærekraftig lys, men bærekraftig mote sees ikke kun gjennom et økosentrisk perspektiv, som grønt og miljøvennlig, svanemerket eller øko-sertifisert. Bærekraftig mote handler om å se moteprodukter i et helhetlig system i relasjon til både naturen, samfunnet og kulturen vi lever i og til alle menneskene, alle enkeltindividene, som er involverte i den komplekse prosessen det er å produsere klær og andre moteprodukter. Bærekraftig mote handler om det omfattende nettverket av aktører, produksjonsmetoder, transportsystemer, teknologiviten og materialvitenskap, samt immaterielle verdier – som designkompetanse, tradisjoner, rettigheter, likestilling og etikk. Bærekraftig mote sees i et politisk lys og stiller spørsmål ved maktfordeling og maktutøvelse i motehierarkiet, som designprofessor Otto Von Busch presenterte.
Von Busch reflektere rundt språk som makt, og fremmet behovet for en ny terminologi for å kunne bevege bærekraftig mote forbi kommersielle kleskolleksjoner i økologisk bomull, pakket mykt inn i termen sustainable. Den økologiske bomullspioneren Lynda Grose kritiserte en bransje som altfor enkelt tilfører produkter en økoverdi ved å ukritisk benytte seg av termer som klinger bra i et bærekraftsperspektiv, uten å ta ansvar for reelle endringer. Helen Crowley presenterte sitt forskningsarbeid rundt naturkonservasjon for luksusmotemarkedet, der regrowth sto sentralt i et forsøk på å gi noe tilbake der designermerker som Gucci, Saint Laurent og Balenciaga henter ut råmaterialer. Motedesigneren Katharine Hamnett argumenterte sterkt for designkompetanse sin sentrale rolle, der hun selv har knyttet design og bærekraft tett sammen siden 1979 og tråklet rundt med sin personlige politiske agenda, og Orsola de Castro delte sitt opprør mot bransjen, og mål om å fremme systemiske endringer gjennom bevegelsen Fashion Revolution og emneknaggen #whomademyclothes.
Løsningene som ble diskutert, favnet bredt. Med presentasjoner av hundre konferanseartikler og kreative bidrag, var det likevel sterk konsensus om én sak. I spørsmålet rundt en bærekraftig motefremtid finnes det ikke et fem- eller tiårs perspektiv. Det finnes kun et nå. Det kreves umiddelbare radikale endringer. Det kreves endringer gjennom lovgivning. Det kreves systemiske, teknologiske og materielle endringer. Det kreves endringer i forbruksmønstre, tankemønstre og verdimønstre. I tillegg kreves det en holdningsendring i motebransjen til bærekraftig mote forbi løsninger som kun handler om å designe nye produkter på en bedre måte, i et system som er fokusert rundt kjøpsopplevelsen. Designkompetanse kan i stedet bidra til å utforske og utfordre dette systemet som er bygget rundt newness, og fokusere på design for opplevelsen av noe nytt, forbi det materielle. Tjenestedesign er en retning innen design som fokuserer på design av det immaterielle. Med røtter i både produkt- og interaksjonsdesign har tjenestedesign utviklet metoder og metodikk for å dekonstruere komplekse tjenester med mål om å designe for helhetlige og sømløse brukeropplevelser.
I spørsmålet rundt en bærekraftig motefremtid finnes det ikke et fem- eller tiårs perspektiv. Det finnes kun et nå.
En ny forgrening innen feltet vokser ut fra Institutt for design ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo, og har vekket interesse hos nasjonale og internasjonale moteaktører. Ved å sette den meningsbærende og betydningsfulle opplevelsen i sentrum, utforskes innovasjonspotensialet som ligger i å oversette samfunnskulturelle trender gjennom design, inn i nye tjenester som skaper nye verdier. Som forbrukere søker vi mot mer bærekraftige motealternativer, men også den emosjonelle tilfredsstillelsen og identitetsskapende opplevelsen som kan oppnås ved moteforbruk. Gjennom å se nærmere på opplevelsen av mote i en samfunnskulturell kontekst, og bedre forstå de emosjonelle verdiene som knyttes til motebruk, kan innovative og mer bærekraftige moteløsninger designes; løsninger som skifter fokus fra produkter og det materielle – til tjenester og det immaterielle. Etter hvert som flere kommersielle aktører innser verdien av å introdusere nye tjenester i tråd med sirkulærøkonomiske modeller, som leie, reparasjon, re-bruk og gjenbruk, kreves det også innsikt og ny metodikk for å designe for gode og inspirerende opplevelser som kan bidra til å motivere forbrukere i adoptere nye motepraksiser. Design alene kan ikke løse de massive utfordringene moteindustrien står ovenfor, men kan hjelpe bransjen å tenke nytt. Som det ble sagt fra scenekanten: «When it comes to sustainable fashion, we need to rethink everything.» Som tjenestedesignere kan vi designe bedre og mer bærekraftige moteløsninger som fremhever, forsterker og feirer de immaterielle, emosjonelle og symbolske verdiene ved mote, og som løfter frem det identitetsskapende og inspirerende, fremfor det materielle.
Claire Dennington