00:00 - 14. desember 2018

Humanioras egenart

I ly av offentlige debatter om humanioras problematiske forhold til slikt som dannelse og kunnskapsrelativisme har de senere årene vært preget av en økt grensetrafikk mellom humaniora og naturvitenskapene. I miljøhumaniora samarbeider for eksempel språk- og kulturvitere med dem som forsker på klimaendringenes kjemi og biologi. I digital humaniora samarbeider litteraturvitere og lingvister med informatikere om analyse av store tekstmengder, og om å representere forskningsfunnene med digitale redskaper. Påfallende mange av de nye doktorgradene som skrives av fremtidens humanistiske forskere, preges nå av nærkontakt med andre vitenskapstradisjoner.

Slik er jo ikke det offentlige bildet av humaniora. Det domineres av ideologiske omkamper fra åtti- og nittitallet om postmodernismen og dannelsen. Noen av dagens doktorgradsstipendiater forholder seg til slike diskusjoner, men langt de fleste gjør det ikke. Prosjektene deres preges av en nokså pragmatisk og balanserende holdning i forholdet mellom det subjektive og objektive, virkelighet og representasjon, kvantitative og kvalitative metoder. Slik sett ligner doktorgradsstipendiatene på de humanistiske forskerne ellers. De glade postmodernistene og de ivrige poststrukturalistene var aldri i noe flertall. På 1990-tallet hadde de riktignok initiativet i en del diskusjoner, men det har de stort sett ikke lenger.

Isteden har altså mye av den intellektuelle energien flyttet seg til grenselandet mellom humaniora og naturvitenskapene. I noen grad fører utviklingen med seg en faglig vektforskyvning internt mellom humanioras vitenskaper. Kunstviterne og idéhistorikerne har tradisjonelt vært blant de toneangivende når humaniora skulle diskuteres offentlig. I møtet med naturvitenskapene stiger de vitenskapene frem som alltid hadde tradisjoner for kontakt med naturvitere, slik arkeologene og mange av lingvistene har.

Tanken om humanisten som forvalteren av det som er mykt, dypt og høyverdig, var alltid diskutabel.

Langt på vei er dette en forskningspolitisk villet utvikling. Humanistenes forskningspenger blir stadig mer knyttet opp til ambisjoner om å takle sentrale samfunnsutfordringer som klimaendring og en aldrende befolkning. Da blir et samarbeid med naturvitere stadig oftere aktuelt. Dette er ikke noen uskyldig utvikling, for mye forvirring, gnisninger og konflikt kan følge med bredt tverrfaglige satsinger. Ikke alle vitenskapelige tilnærminger og kunnskapsidealer lar seg kombinere. I dag synes likevel en gjensidig respekt og nysgjerrighet oftest å være utgangspunktet, ikke de skarpt adskilte «two cultures» som C.P. Snow snakket resignert om.

Humanioras egenart har ofte blitt overspilt av dens forsvarere. Tanken om humanisten som forvalteren av det som er mykt, dypt og høyverdig, var alltid diskutabel. I dag er den i tillegg en oppskrift på marginalisering, det man kunne kalle et panda-humaniora. Men dagens realiteter i forskningen peker ut av innhegningen, mot naturvitenskapene og andre vitenskapstradisjoner. Det er på tide å justere offentlighetens bilde av humaniora tilsvarende.


Espen Ytreberg

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Slik det meste av verden ser ut, er det vel få norske borgere som gjerne vil bytte med folk i andre land, kanskje heller ikke de som bor dyrt og dårlig i Oslo.»
«At lederen skulle fortrenge annen kvalitetsjournalistikk, er rent koketteri.»