I disse dager pågår intens debatt om Forskningsrådets Plan S som vil kreve at all forskning som er finansiert av Forskningsrådet, etter 2020 skal publiseres uten betalingsmurer på internett, og med fri tilgang for alle til å bruke det som er publisert som de vil, uten hensyn til opphavsretten. Slik skal drømmen om internett som et fristed for informasjonsdeling virkeliggjøres.
Vi ble alle forført av internett. Da det virkelig gikk opp for oss hvilke muligheter internett bød på til å dele og søke informasjon, kom kravet om at nettet burde være et fristed. Det ga oss fildeling, piratpartier og krav om fri informasjon, fritt fra statlig kontroll. Nettet ble sett på som den store frigjører både mot kommersiell utnyttelse og statlige myndigheter. «Når vi deler, vinner alle» er slagordet til Creative Commons. Det vokste frem aktiviteter som fremmet fri programvare og åpen kildekode, fildeling, Pirate Bay og anti-opphavsrettsbevegelser, krav og tilbud om gratis nyhetstjenester. Endelig skulle informasjon frigjøres fra kommersielle og regulatoriske bånd.
Som ledd i dette vokste også kravet om «open access» på det vitenskapelige området frem. Her var kravet særlig begrunnet, da vitenskapen og den kunnskapen som den produserer, bør være tilgjengelig for alle. Parallelt med dette pågikk en utvikling som fremmet konsentrasjon i forlagsbransjen, med store muligheter for profitt for en bransje som opplevde en tiltagende monopolisering.
Men nettet har gått videre. Nettet brukes like mye til overvåkning og kontroll som til frigjøring. Drømmen om åpenhet er på de fleste områder erstattet med en erkjennelse av at det nye mediet ikke nødvendigvis kan eller bør kaste om på etablerte strukturer. På områdene for programvare og fildeling er det nå mer marginale grupper av entusiaster som forsvarer de «gamle» idealene. Ikke så på forskningsområdet. Der raser kravet om åpen gratis tilgang med full styrke, nå støttet av statlige myndigheter. Den problematiske forlagsmakten er reell. Men er open access det rette svaret for å få bukt med denne? Det spørsmålet har vi egentlig hoppet over i overgangen fra begeistringsrus over det nye mediet til statlig politikk og regulering.
For et par år siden satte regjeringen ned en gruppe for å vurdere «Cristins foreslåtte retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater». Utvalget fikk et snevert mandat som lød som om det forutsatte open access. Det ble ikke bedt om å vurdere virkninger for enkeltpersoner, privat og offentlig næringsvirksomhet, statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning og andre berørte. Reglene om offentlige utredninger ble ikke fulgt. De instruksene utvalget fikk, utelot bevisst flere viktige spørsmål som rettighetsproblematikk og finansielle forhold. Regjeringen fikk det svaret den ønsket, og fastsatte etter en høring nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater.
I høst kom Plan S, utarbeidet av en europeisk forening av myndigheter og stiftelser som gir støtte til forskning. Vårt eget forskningsråd er medlem. Plan S skal tvinge gjennom åpen publisering av all forskning som støttes av disse, innen 2020.
---
Cristin
Forskningsdatabasen som forvalter det såkalte tellekantsystemet, der forskningspenger fordeles basert på vitenskapelig produksjon.
Et nasjonalt forskningsinformasjonssystem som skal samle og tilgjengeliggjøre informasjon om norsk forskning, samt overse rapporteringen av vitenskapelige publikasjoner til Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet (det som kalles NVI-rapportering).
---
Det er snakk om en omfattende offentlig reform. Mange har pekt på at en forsert innføring av snevre krav til åpen publisering kan svekke eksisterende systemer for å sikre kvaliteten i det som blir publisert under foregivende av å være god forskning. Hvis norske forskere får sterke begrensninger på muligheten til å publisere i internasjonalt anerkjente kanaler, kan det også gjøre dem mindre attraktive som samarbeidspartnere internasjonalt og svekke norske forskerrekrutters mulighet til å gjøre karriere i andre land. Plan S kan ha en rekke utilsiktede negative virkninger.
Forskningsrådet gjennomfører nå en debattrunde om Plan S for å søke å berolige dem som har stilt seg kritiske. Men Forskningsrådet overser at det de ønsker å gjennomføre, er en stor og vidtrekkende offentlig reform, som vil få virkninger i mange retninger. Muntlige møter og offentlige debatter om gjennomføringen av noe som Forskningsrådet allerede har vedtatt, er ikke egent til å skape den nødvendige oversikt og klarhet, hverken om hva man ønsker å oppnå, hva som er de beste virkemidlene for å oppnå dette, og hva som blir sannsynlige konsekvenser av de forskjellige alternativene. Både god skikk og regler for statlige reformer krever at et organ som skal vedta slike, identifiserer alternative tiltak, utreder og vurderer virkningene av aktuelle tiltak, involverer dem som er berørt av tiltaket tidlig i utredningsprosessen, og samordner berørte myndigheter.
Det kan være grunn til å minne Forskningsrådet om at det er et forvaltningsorgan, og at det i norsk rett gjelder klare regler for hvordan et forvaltningsorgan skal gå frem før det treffer beslutning om en reform som kan få store konsekvenser. Støtte til forskningsprosjekter er tildeling av offentlige midler selv om dette skjer ut fra faglige kriterier og en søknadsbehandling som involverer bruk av fageksperter. Det er hverken tale om offentlig service, tjenesteyting eller forretningsdrift, men om offentlig myndighetsutøvelse.
Det kan være grunn til å minne Forskningsrådet om at det er et forvaltningsorgan.
Hvorvidt Forskningsrådet kan stille krav til publiseringsmåter, er et spørsmål om det er adgang til å stille vilkår for vedtak om tildeling av midler. Plan S berører rettigheter og plikter både for dem som blir tildelt prosjekter, forlag og forskere. Generelt må man si at Forskningsrådet kan stille slike vilkår etter den ulovfestede vilkårslæren, men om de kan stille vilkår om at forfattere fraskriver seg rettigheter etter åndsverkloven, er ikke opplagt. Det kan også stilles spørsmål ved om Plan S innebærer inngrep i ytringsfriheten og den akademiske friheten. I så fall er man utenfor det som det kan stilles vilkår om.
Nettopp som statlig myndighet er det viktig at Forskningsrådet holder seg til lover og regler som skal sikre ordentlig utredning før det treffer avgjørelser som berører manges rettigheter og interesser. Dette er elementære krav som skal sikre både demokrati, rettssikkerhet og den nødvendige legitimiteten for at offentlige reformer kan gjennomføres på en god og effektiv måte. Særlig på et område som forskningspolitikken skulle man forvente at reformer som vedtas, bygger på best mulig kunnskap om alternativer og konsekvenser. Det er litt vanskelig å forstå hvorfor Forskningsrådet velger en fremgangsmåte som reduserer institusjonens troverdighet i forskersamfunnet.