Annonse
11:22 - 09. desember 2018

Et lederskap verden kunne trenge nå

George H. W. Bush’ globale lederskapet står seg veldig godt tre tiår senere.

I en tid med store omveltninger var George H. W. Bush den globale hovedleverandøren av stabilitet. Bildet er tatt i 1987. FOTO: William Foley/The LIFE Images Collection/Getty Images
Annonse

George H.W.Bush

Født 12. juni 1924, døde 30. november 2018.

Republikansk politiker fra Texas. 

Var USAs 41. president i årene 1989-1993. 

Visepresident under president Ronald Reagan 1981-1989. 

Far til president George W. Bush og Floridas tidligere guvernør Jeb Bush. 

Jeg vet ikke om nylig avdøde president George H. W. Bush hadde en fanklubb, men jeg ville vært et potensielt medlem. Dels får han litt gratis: han var amerikansk president da Berlinmuren falt, slik at han ble symbolet på frihetsidealene vi den gang trodde hadde vunnet for godt. Men enda mer er det fordi det globale lederskapet hans står seg veldig godt tre tiår senere.

Bush var president da den kalde krigen brått tok slutt etter flere tiårs ubekvem stabilitet i internasjonal politikk. Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd kastet om på Europa. Det var usikkerhet rundt fremtiden for de to tyske statene, EU og Nato; femten nye stater vokste frem, inkludert tre nye med atomvåpen; gamle konflikter gjenoppsto på Balkan. Den kalde krigens slutt skapte ny dynamikk i Midtøsten og utløste krav om demokrati verden over, inkludert i Kina. I alle disse endringene spilte USA en avgjørende rolle, som den ubestridte globale ledernasjonen. Den amerikanske presidentens politiske beslutninger kunne bidra til stabilitet eller skape ytterligere uro. President Bush senior bidro til stabilitet, av og til fordi han valgte uforutsigbare tilnærminger.

Viktig i Europa. Berlinmurens fall var en seier for det vestlige fellesskapet og dets frihetsideer. Noen år etter at Ronald Reagan ba den sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov om å rive muren, mente Bush-rådgivere at han burde reise til Berlin, proklamere kommunismens sammenbrudd og innkassere USAs seier. Presidentens respons var: « Jeg akter ikke å danse på ruinene av muren». Hans presseseanse ved skrivebordet i Det hvite hus da rapportene om murens fall kom inn, er legendarisk lavmælt.

Bush visste at tiden som fulgte ville kreve mye av sovjetiske og tyske ledere. Tillitsfullt samarbeid med disse for å oppnå historiske resultater var viktigere enn kortsiktige politiske gevinster. Tyskland ble samlet til tross for skepsis fra britenes Margaret Thatcher og Frankrikes president François Mitterrand. Uten Bush ville det neppe skjedd. Landet ble dessuten samlet innenfor Nato til tross for at enkelte tyske ledere argumenterte for nøytralitet. Behovet for tillit var ikke mindre da Sovjetunionen gikk i oppløsning og kaos truet. Den respekten Bush viste for russiske følelser bidro til å etablere den tillit som var nødvendig for dialog.

Bush’ lederskap hadde på denne måten stor betydning for at det europeiske samarbeidet ble både dypere og bredere i etterkant av Berlinmurens fall. I dag er det politisk uro i en rekke europeiske land, ikke minst på grunn av populistiske bevegelser som spiller på frykt for endring. I denne situasjonen merkes ikke bare fravær av amerikansk lederskap: Tidvis tilskyndes populismen av twittermeldinger fra Washington. Da er det desto viktigere at europeiske institusjoner er sterke.

Balansert i Midtøsten. Også i Midtøsten agerte Bush senior med kløkt. Da Irak invaderte Kuwait i 1990, ga den nye internasjonale situasjonen muligheter for en forent internasjonal respons, og det ble da også gitt FN-mandat til militær intervensjon. Men det kom ikke av seg selv. Bush brukte måneder på tålmodig diplomati, han bygget allianser og mobiliserte militære og økonomiske bidrag fra land i Midtøsten, Asia og Europa. Militæraksjonen var overveldende, effektiv og vellykket. Til tross for at Bush møtte sterke krav på hjemmebane om å «fortsette til Bagdad » og fjerne Saddam Hussein, valgte han å holde seg til FN-mandatet om å frigjøre Kuwait.

Mindre oppmerksomhet har det vært om at Bush var noe så uvanlig som en amerikansk president som brukte økonomiske pressmidler for å påvirke den israelske regjeringen i fredsprosessen i Midtøsten. Gjennom å holde tilbake lånegarantier som reaksjon på israelsk bosetningspolitikk, bidro Bush til å få Israel inn på forhandlingssporet som endte i Oslo høsten 1993.

I dag er behovet for diplomatisk alliansebygging og en balansert tilnærming til situasjonen i Midtøsten ikke blitt mindre. Men Bush’ tilnærming er borte, og mange vil si at det er fredshåpet også.

Langsiktig i Kina. Kravet om demokrati i Sentral- og Øst-Europa hadde sitt motstykke i Kina. Massakren på Den himmelske freds plass sommeren 1989 opprørte en hel verden. I USA vokste kravet om massive straffereaksjoner – mot et Kina som var langt svakere stilt enn dagens Kina. President Bush valgte imidlertid igjen en overraskende lavmælt tilnærming: Han kom med klar kritikk, men skrev samtidig et personlig brev til Kinas sterke mann Deng Xiaoping og sendte sin sikkerhetsrådgiver til Beijing med budskap om at Bush ville gi Kina pusterom. Mange mente, og mener, at dette var å svikte viktige idealer. Andre mener det var en riktig erkjennelse av at isolasjon av Kina ikke ville bety bedre vilkår for menneskerettighetene. Noen år etter kunne det konstateres at både økonomisk og politisk frihet økte i Kina.

I dag er det ikke situasjonen. Kina er selvbevisst, kinesiske myndigheter har strammet grepet, samtidig som tonen mellom Kina og USA er tiltagende konfrontatorisk. Tillitsskapende lederskap er vanskelig å få øye på.

Lederskap for kompleksitet. Det er ingen grunn til å helgenforklare Bush. Det er for eksempel ikke uten grunn at presidentvalgkampen hans ble anklaget for å spille på rasisme. Men i en tid med store omveltninger var han den globale hovedleverandøren av stabilitet.

Han var villig til å velge (for det er et valg!) moderasjon og balanse der det ville vært mer umiddelbar gevinst i å appellere til egne kjernevelgere. Han var villig til å ta langsiktige hensyn og erkjenne at situasjoner var så komplekse at man må utfordre øyeblikkets behov og enkeltgruppers krav. Han var opptatt av å ta i bruk etablerte institusjoner og prosesser selv om politikk og medier ble stadig mer personfokusert. Og ikke minst, han var villig til å bygge tillit på tvers av ideologi, nasjonalitet og kultur – skillelinjer som gjennom historien altfor ofte har vært utnyttet til å undergrave tillit og vanskeliggjøre samarbeid.

Evnen og viljen til å bruke disse kvalitetene gjorde at George H. W. Bush trolig vil gå inn i historiebøkene som en betydelig president, og det selv om han bare satt i én periode. Vi kunne trengt flere perioder med slikt lederskap, for de globale omveltningene er ikke mindre nå, og det er for mange politiske ledere som skaper mer turbulens der vi trenger mindre.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»
«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»