Annonse
09:42 - 02. januar 2019

De stemmeløse

Fattige i India møtes ofte med en sjokkerende forakt. Det er ingenting dette landet trenger mer, enn et sterkt sosialdemokrati.

Feilkobling: I den muslimske delen av Delhi, i Chandni Chowk råder et kaos som både er skremmende og fascinerende. Det kan virke som hvem som helst kan henge opp en ledning for å skaffe seg elektrisitet. Foto: Arkaprava Ghosh / Barcroft Media / Getty Images
Annonse

Mens jeg holder på å pakke sammen sakene mine her i Delhi for å vende tilbake til Tyskland etter fem år som India-korrespondent, undrer jeg meg over hvor venstreorientert jeg er blitt i løpet av denne tiden. Det er ikke typisk meg, stort sett er jeg heller borgerlig anlagt. Men i India var det nærmest uunngåelig ikke å bli venstreorientert. Forklaringen på det, er den største lærdommen jeg tar med meg i bagasjen når jeg nå drar hjem igjen. Det er en lærdom som ikke bare handler om dette landet, men også om en stor del av dagens globale virkelighet.

I det rike Vesten er det ofte vanskelig å sortere politikken etter moralske kriterier, den er både dialektisk innfløkt og full av tilbakekoblinger. Det står ikke lenger noen klar historisk front mellom blodsugeraktige aristokrater og et underkuet, lidende folk eller mellom utarmede fabrikkarbeidere og utsugende industrimagnater. Den byråkratiske velferdsstaten er en like mektig realitet som kapitalismen; man må følge nøye med for å se hvilken side den største trusselen mot fremskritt og humanitet kommer fra, og vurderingen vil variere fra situasjon til situasjon. Gårsdagens privilegerte kan bli morgendagens, eller kanskje allerede dagens, forfordelte.

Feminismens agenda er fortsatt ikke fullbyrdet; det er fortsatt et stykke igjen før vi kan snakke om reell likestilling mellom kjønnene. Samtidig er man bekymret for gutter som dropper ut av skolen, og som frykter for sin plass i samfunnet i et stadig mindre maskulint yrkesliv. Det er som om likestillingskampen fra forskjellige epoker utspiller seg parallelt og drar hverandre i tvil.

I et land som India, er derimot spørsmål om rettferdighet langt klarere og tydeligere. Ikke at den indiske politikken er oversiktlig, tvert imot. Den er en så til de grader multidimensjonal floke med sine uendelige regionale, religiøse, språklige og sosiale forskjeller at selv meningsforskerne river seg i håret. De gjør ikke engang et forsøk på å komme med valgprognoser.

Men de moralske grunn- og bruddlinjene som går igjen i det fargerike kaoset, er tydelige. Dette er i høy grad et samfunn med store forskjeller, med bitter fattigdom blant mange millioner mennesker, patriarkalsk umyndiggjøring av utallige kvinner og et fortsatt ikke helt overvunnet kastesystem, som ofte møter menneskene på bunnen av den sosiale pyramiden med sjokkerende forakt. Det er et samfunn der det hverken øverst eller nederst, innerst eller ytterst, finnes noen anakronistiske og gradvis bleknende politiske metaforer. Her finnes kun konkrete og brutale realiteter. Derfor kan man i anstendighetens navn ikke annet enn å føle solidaritet med menneskene på bunnen og i utkantene.

Sett fra et indisk perspektiv ville det aldri falle deg inn at sosialdemokratiet er en historisk uttømt kraft, at det har utspilt sin rolle eller rett og slett har lagt sin glanstid bak seg. Det er ingenting India trenger mer, enn et sterkt sosialdemokrati. Sosialdemokratiets temaer og oppskrifter ville være toppaktuelle her. Et så til de grader urettferdig samfunn har et akutt behov for en inngripende stat. Her bør man under ingen omstendigheter la moderniseringen få gå sin egen gang, for systemet er så urettferdig innrettet at moderniseringsgevinstene uansett lander overproporsjonalt hos de allerede privilegerte. Dermed gjør fremskrittet forskjellene bare enda større.

Her bør man under ingen omstendigheter la moderniseringen få gå sin egen gang

Når moderniseringen går på autopilot, fører ikke utviklingen av kapitalismen i et land som India til at det parallelt med eller i konkurranse med den gamle føydale eliten oppstår en ny markedsøkonomisk elite. I stedet tilhører også advokatkontorene og IT-selskapene godseiernes barn og barnebarn i dette systemet, mens landeiendommene naturligvis fortsatt er i deres familiers besittelse. Amerikanske eliteuniversiteter krangler kan hende i dag om hvorvidt subsidieringen av minoriteter har gått for langt og om det kollektive diskrimineringskorrektivet i dag har gått over til å diskriminere tidligere privilegerte grupper og deres pårørende. I India må man derimot være glad til hvis kvotereguleringene for lavkastene i offentlige poster skaper en viss sosial miks og bryter den tradisjonelle elitens eneherrevelde.

I Vesten kan man synes at det er en overdrivelse at julekortene gjøres religionsnøytrale for ikke å krenke ikke-kristne i vårt stadig mer multikulturelle samfunn. I India, der et hindunasjonalistisk parti sitter med regjeringsmakten med statsminister Narendra Modi i spissen, regnes islamofobi som en åndelig grunnpakke. Plutselig virker ikke lenger skepsisen mot offentlige demonstrasjoner fra flertallets religion det minste overdrevet. Her kan man forstå at den muslimske minoriteten blir nervøs når det skal praktiseres yoga, som har sine røtter i hinduistisk åndelighet, på skolen.

Det er forresten ikke bare de sosiale spørsmålene som gjør at man gjenoppdager fordelene ved en enkel, gammeldags progressivitet. Det politiske fremskrittets liberale dimensjon, motstanden mot en politi- og øvrighetsstats forgodtbefinnende fremstår altså som like relevant og uutnyttet. India er et demokrati. Ikke et putinsk eller erdogansk forkrøplet demokrati, men tvert imot et svært vitalt demokrati. Statsminister Modis konservative regjeringsparti gikk nettopp på tre strake tap i regionalvalgene. I det nasjonale parlamentsvalget til neste år går hun en uviss skjebne i møte.

Men til tross for disse periodiske, demokratiske jordskjelvene oppfører den indiske staten seg usjenert autoritært til hverdags. Politivold straffes sjelden. Militæret skånes stort sett for plagsomme spørsmål og etterforskninger. Regjeringsmedlemmene står ikke tilbake for å benytte seg av sikkerhetsapparatet og skatteforvaltningen for å sjikanere sine kritikere. I USA og Europa er det kanskje i ferd med å bli en utbredt oppfatning at de mest betenkelige frihetstruslene i det 21. århundret, i all fall i den demokratiske verden, heller kommer fra den uregulerte informasjonsøkonomien (big data) enn fra regjeringenes offisielle makt (big government). I India er det imidlertid nå som før grunn til ytterste årvåkenhet overfor statens kontroll- og kommandonykker. Jeg husker godt en samtale jeg hadde med en inder om forfatteren Arundhati Roy, en av Indias mest kjente og fremste intellektuelle, helt i begynnelsen av oppholdet i India. Jeg sa at jeg virkelig beundret henne som forfatter, men at jeg syntes hennes venstrevridde holdninger var veldig demonstrative og dramatiske. Denne rå klassekampretorikken mot de rike og mektige, den permanente mistanken mot staten som de herskendes bøddel, den intuitive sympatien med alle demonstrasjoner og protester – alt dette virket litt for enkelt og ikke så veldig i tiden.

Til min store overraskelse viste det seg at min samtalepartner så helt annerledes på saken. Han mente at mye av Arundhati Roys radikale kritikk var helt på sin plass. Det var i alle fall en velsignelse at en person som nyter så stor offentlig oppmerksomhet, var modig nok til å gjøre seg upopulær. Den gangen skjønte jeg ikke stort av hva denne inderen mente, men i dag ser jeg det klinkende klart. Det betyr imidlertid ikke at India er et deprimerende land. I alle fall ikke menneskelig og kulturelt sett, og heller ikke sosialt og politisk sett – til det er debattene her altfor livlige. For hver indiske urett, finnes det en indisk protest og en indisk opposisjon. Ikke bare retorisk, men også praktisk. De mange private organisasjonene sørger for det.

Men den moralske massiviteten som motsetningene i det indiske samfunnet er i besittelse av, de rådende forholdene som ofte er rett og slett utvetydig skandaløse og uakseptable – denne uvante tydeligheten er en ekstremt lærerik erfaring for en som kommer fra det velstående Vesten. Vi tror instinktivt at grånyansene i vår senmoderne kompleksitet er noe som gjelder for samtiden generelt. Gamle tryggheter gikk jo ut på dato i det 21. århundret! Det finnes imidlertid ikke bare vårt 21. århundre. Utallige mennesker på kloden, i store deler av Asia, Afrika og Latin-Amerika, lever på ingen måte i vår ganske så behagelige utydelighet. De lever fortsatt i samfunn der det finnes nød og rettsløshet og undertrykking – en hovmodig overklasse og en ydmyket underklasse.

Oversatt av Merete Franz for GLOBALscandinavia

Copyright DIE ZEIT 53/2018

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»
«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»