Med sin utdannelse fra Sorbonne-universitetet og utstudert rufsete stil med tweedjakke og sigarett i munnviken ser filosofen Alain de Benoist ut som prototypen på en fransk intellektuell. Tankemessig ligger han imidlertid langt fra venstrevridde landsmenn som Jean-Paul Sartre og Jacques Derrida. Som en av stifterne av tankesmien GRECE i januar 1968 har han vært et sentralt navn i de som er kjent som Nouvelle Droite eller «Det nye høyre». I dag har han en innflytelse i ytre høyre som antagelig er større enn noensinne, til tross for at han selv nekter for å ha noe med disse strømningene å gjøre.
I likhet med studentradikalerne i Paris og andre steder ville GRECE ta et oppgjør med tradisjonelle ideologier, kapitalismen og USAs hegemoni. De delte også begeistringen for aktivisme og handling. Derimot skilte de seg sterkt fra venstreradikalerne når det gjaldt hva de ville ha i stedet.
GRECE og Alain de Benoist forkastet det liberale demokratiet og likhetsidealene fra den franske revolusjonen, og ville tilbake til de «naturlige hierarkiene» og den organiske helheten man mente hadde kjennetegnet det gamle samfunnet før 1789. I kontrast til den statsborgerskapsbaserte franske nasjonsforståelsen mente man også at menneskelige fellesskap måtte forankres i identitet for å kunne fungere. «Vi tilhører menneskeheten gjennom å være del av en kultur», hevdet Alain de Benoist.
Nouvelle Droit brøt også med tradisjonell konservatisme ved å forkaste kristendommen. Navnet GRECE var en forkortelse for Groupement de recherche et d’études pour la civilisation européenne», dvs. «Forsknings- og studiegruppe for europeisk sivilisasjon», men henspilte også på de gamle grekerne som man på samme måte som Nietzsche betraktet som representanter for en førkristen og antatt sunnere moral. Kristendommen hadde gjort svakhet til et ideal i stedet for «mandigheten» som hadde preget hedensk religion, og opphøyd likhet og universalisme til idealer – idealer som var blitt videreført av individualisme, insistering på universelle menneskerettigheter og økonomisk globalisering. Den viktigste fienden i moderne tid var ikke kommunismen, men materialisme og liberalisme med USA som viktigste symbol.
Kristendommen hadde gjort svakhet til et ideal i stedet for «mandigheten» som hadde preget hedensk religion.
Flere av de rundt førti intellektuelle som var med å grunnlegge GRECE hadde tidligere støttet de franske kolonistene i Algerie og det hvite mindretallsstyret i Rhodesia (Zimbabwe). Flere hadde også et nostalgisk forhold til Vichy-regimet som styrte Frankrike under den tyske okkupasjonen. Dette hindret dem imidlertid ikke i å nå omfavne alle folks rett til selvbestemmelse så lenge det også inkluderte europeere.
På 60-tallet oppfordret Alain de Benoist europeere til å samle seg og sikre den hvite rasens overlevelse. Fra 70-tallet begynte han imidlertid å ta avstand fra tanken om at noen raser er bedre enn andre, og hevdet at det å bruke en kulturs verdier som målestokk for andre slik Vesten gjør i dag, er like problematisk som rasisme. På 2000-tallet overrasket han til og med ved å ta avstand fra nasjonalisme, og omtale den franske staten som en trussel mot de mange regionale identitetene den er bygget på, og om «tap av diversitet» som den største trusselen i dagens verden både når det gjelder arts- og kulturmangfold. I stedet snakker han om «retten til forskjell», og om «de hundre flaggs Europa», på en gang hierarkisk og autoritært og dedikert til å bevare alle de forskjellige kulturene på kontinentet.
Kanskje den viktigste lærdommen det nye høyre trakk fra 68-opprøret var betydningen av ideer, i form av det de selv kalte metapolitikk. Dette er et begrep lånt fra den italienske marxisten Antonio Gramsci, som henspiller på at man må endre kulturen og hva man snakker om før man kan endre politikken. Derfor har de Benoist og andre helt fra starten av vært opptatt av å skaffe seg innflytelse blant intellektuelle og akademikere. Både på 70-, 80- og 2000-tallet har de forsøkt å innlede dialog med representanter for venstresida basert på felles motstand mot globalisering og USAs hegemoni, stort sett uten særlig hell.
Litt over femti år senere er det fortsatt vanskelig å sette fingeren nøyaktig på hva «Det Nye Høyre» egentlig var og er. Er det fascisme i intellektuell og dannet forkledning slik den britiske forskeren David Griffin mener, eller et forsøk på å formulere noe nytt hinsides høyre og venstre slik Alain de Benoist selv hevder?
Det som er sikkert, er at ideene fra Det Nye Høyre stort sett har fått fotfeste langt ute til høyre. For eksempel ser det ut til at både franske Nasjonal Front og andre europeiske høyreradikalere har overtatt noe det som ofte oppfattes som «venstrevridde» tanker som motstand mot globalisering og pengemakt herfra, til tross for at Alain de Benoist brøt med Front National på 80-tallet i protest mot partiets omfavnelse av markedsøkonomien.
Enda viktigere har imidlertid tankene til Det Nye Høyre blitt for den høyreekstreme Identitærbevegelsen og dens amerikanske fetter alt-right, der flere har trukket frem de Benoist som en viktig inspirator. Når Richard Spencer og andre snakker om «etnopluralisme», er det et tydelig nikk til Alain de Benoist og andre som fremhever behovet for å bevare kulturelt mangfold også når det gjelder europeere og deres etterkommere.
Mye av den fascinasjonen for Russland som i dag finnes på den ytterliggående høyresiden kan også følges tilbake til de Benoist og andre, som alt på 70-tallet betraktet Sovjetunionen som et bedre alternativ enn det materialistiske og rotløse USA og som var raskt ute med å knytte kontakter med Aleksander Dugin og andre russiske høyreekstremister etter Sovjetunionens kollaps.
Vel så viktig her er imidlertid en annen franskmann, Guillaume Faye. Faye brøt med de Benoist og GRECE midt på 80-tallet. Han er i dag en av få selv omtaler seg som rasister, og har langt på vei omdefinert GRECEs fokus på identitet og tilhørighet til å være synonymt med etnisitet. «Retten til forskjell» er blitt til retten til å bekjempe innvandring med alle midler, og holde Europa mest mulig raserent.
Alain de Benoist har tatt avstand fra mye av dette. Samtidig har ikke dette hindret ham fra å delta i panelsamtaler med alt-right-guruen Richard Spencer, eller å la bøkene sine utgis på engelsk av det svenske forlaget Arktos som regnes som tett på både identitære og alt-right . «Hvem skulle ellers utgi dem?», sier han selv.