Annonse
08:38 - 12. desember 2018

Brannbomben

Hvorfor er spørsmålet om transrettigheter så eksplosivt for kvinnebevegelsen?

Transpersoner: Det er ikke rart at transpersoner søker seg mot kvinnebevegelsen, som har over hundre års erfaring med å kjempe mot diskriminering, vold, usynliggjøring og mangel på tilgang til offentlige rom. Foto: Chelsea Guglielmino/Getty Images
Annonse

I sommer blusset debatten om trans* og feminismen opp på nytt da seks medlemmer av Facebook-gruppen Den Selskapelige ble kastet ut for brudd på «selskapelig kodeks». Administrator Ida Warholm Bjørken forsvarte sensur av hard språkbruk med hensyn til minoriteter. «Vi vil at alle skal tørre å snakke, men ikke at folk skal synes at det er kjipt å være der, for da mister vi mangfoldet,» sa hun til Morgenbladet (3. august). Blant dem som ble ekskludert, var Kari Jaquesson, som i Dagbladet (24. juli) avviste at menn kan bli kvinner, og anklaget transbevegelsen for «kolonialisme, okkupasjon og imperialisme av kvinne og kvinners historie og våre rom». En annen var kunstner Tonje Gjevjon, som reagerte på lav takhøyde i debatten. «Jeg føler ikke [kvinnesaken] er truet på grunn av transpersoner, men på grunn av at vi har fått et klima der noen feminister skal nektes å uttale seg,» uttalte hun til Morgenbladet (7. august).

Konflikten om transpersoners plass i kvinnebevegelsen, og måten selve debatten utspiller seg på, er på ingen måte ny. Den smalt skikkelig da SV før Kvinnekonferansen i 2017 trakk invitasjonen til den kontroversielle feministen Julie Bindel etter påtrykk fra LHBT-nettverket i partiet. Da diskriminering av transpersoner i arbeidslivet ble brukt som argument for å liberalisere sexkjøploven, blant annet i paroledebatten før 8. mars i år, haglet skjellsordene. De siste årene har også debatter om konkrete utfordringer for transpersoner – som garderobeløsninger, betingelser for konkurranseidrett og plass i kvinnefengsler og krisesentre – ofte endt opp i hissige pennefeider om hva man kan si og ikke.

Det sterke engasjementet kan synes pussig, tatt i betraktning at det gjelder en liten gruppe mennesker med svært lite makt i samfunnet. For deler av kvinnebevegelsen er transpersoner en helt naturlig gruppe å ta solidarisk ansvar for, fordi de i likhet med kvinner er utsatt og marginalisert på bakgrunn av sitt kjønn. Det er heller ikke rart at transpersoner søker seg mot kvinnebevegelsen, som har over hundre års erfaring med å kjempe mot diskriminering, vold, usynliggjøring og mangel på tilgang til offentlige rom. De fleste som uttaler seg kritisk til trans-sakens plass i kvinnebevegelsen, er påpasselig med å påpeke at de ikke har noe imot transpersoner som sådan. Hvor ligger da roten til konflikten?

Det sterke engasjementet kan synes pussig, tatt i betraktning at det gjelder en liten gruppe mennesker med svært lite makt i samfunnet.

Interessemotsetningene i transdebatten er både påtagelige og veldig utydelige. Etter det jeg har sett, har alle forsøk på å kartlegge dem tatt utgangspunkt i deltagernes syn på sine meningsmotstandere. Ettersom debatten handler om flere ting, blir posisjonene tilsvarende varierte: Noen hevder at konflikten står mellom transfobe og tolerante, andre at den står mellom tilhengere av ytringsfrihet og de som vil beskytte transpersoner mot angrep, og atter andre at den står mellom såkalte «terfs» – trans-exclusionary radical feminists og resten av kvinnebevegelsen. Forsøkene på opprydning har som regel motsatt effekt: Uansett hvor man trekker grensen mellom sidene i debatten, er det noen som føler seg vranglest og misforstått.

Etter å ha studert mange konflikter som eskalerer i offentligheten, og skrevet doktorgrad om en av dem, synes jeg ikke dette er rart i det hele tatt. Vi har så dårlig språk for å forstå førpolitiske konflikter – altså spørsmål som ikke er blitt «rensket» ned til den banale høyre-venstreaksen og redusert til saker man bare kan være for eller imot – at det er vanskelig å heve blikket. Den vanligste forklaringen på at folk blir så sinte, er at de er blitt utsatt for personangrep. I noen tilfeller stemmer det selvsagt – trusler, skjellsord og latterliggjøring er en del av pakken. Men problemet stikker mye dypere.

Det finnes en del fellestrekk mellom slike eksplosive førpolitiske konflikter. Ett av dem er at ellers anerkjente talerståsteder blir politiserte, fordilegitimeringsgrunnlaget deres settes i spill. Det betyr at man plutselig eller gradvis vil slite med å forsvare sine meninger, fordi man samtidig må kjempe for sin egen politiske eksistensberettigelse. Alle argumentene man tidligere har fått gehør for, mister sin kraft, eller verre – blir tolket i verste mening, plassert i en bås og delegitimert. Det samme gjelder vokabularet: Et nøytralt, beskrivende ord kan plutselig ha blitt et skjellsord eller ladet med konsekvenser man ikke har oversikt over. Å stå i en sånn situasjon kan føles direkte farlig, og mange reagerer med aggresjon. Det hjelper ikke akkurat at vi som samfunn har lav aksept for politiske følelser, så man i tillegg blir anklaget for å være irrasjonell, sur og kjip.

Kvinnebevegelsen har alltid vært preget av konflikter om hvilke interesser den skal fronte, og hvorfor akkurat disse skal trumfe andre. Det er ikke så rart, ettersom kvinner er en veldig sammensatt gruppe med ulike behov. For å gjøre noe til en «kvinnesak» er man avhengig av et legitimeringsgrunnlag som flere kan slutte opp om, enten av egeninteresse eller i solidaritet. Kvinnebevegelsens mangslungne saker blir og har gjennom tidene blitt legitimert på ulike måter. Kvinners biologi er blitt brukt som argument for så mye forskjellig at man kan skrive bøker om det – for eksempel kravet om trygge rom på grunn av fysisk underlegenhet og spesielle rettigheter knyttet til reproduksjon. Kvinners erfaringer av å bli diskriminert og marginalisert er blitt brukt aktivt i kampen for likestilling i arbeidslivet. Kvinners svake maktposisjon i samfunnet er blitt brukt til å identifisere og kreve frihet fra alle lenker, fra begrensende kjønnsroller til skjønnhetstyranni.

Alle disse tre kildene til politisk legitimering av «kvinnesaker» er blitt utfordret mange ganger av ulike syn på kvinners biologi, erfaringer og maktposisjon, og ikke minst hvilke politiske konsekvenser de bør få. Like fullt har de stått fast som stabiliserende referanserammer i debatten, og gjort det mulig for kvinnebevegelsen å finne og kjempe frem felles interesser. Noe som gjør transdebatten så komplisert, er nettopp at den destabiliserer alle tre på en gang.

Dersom det ikke var transbevegelsen, men en eller annen mannsgruppe som hadde lyst til å henge i kvinnegarderober, hadde det ikke vært så vanskelig å sette dem på plass.

Hvilken betydning har biologiske forskjeller når en person med penis kan kalle seg kvinne? Hvis en person har levd som mann (eller noe imellom, alt ettersom) hele livet og så erklærer seg for å være kvinne – hvilken betydning har da historiske og personlige erfaringer? Og hvilken forhandlingsposisjon kan kvinner kreve når de ikke lenger defineres som utsatt, men som cis – den privilegerte majoritetsbefolkningen?

En sentral årsak til at debatten er så betent, er at de ulike legitimeringsgrunnlagene ofte dukker opp i en og samme samtale, så alle snakker forbi hverandre. Men hvis det finnes en «nuclear factor» her – en kilde til eksplosjonseffekten, tror jeg det er denne: at subjektet «kvinne», det ultimate premisset for kvinnebevegelsen, blir utfordret fra et legitimt hold. Transpersoner er mennesker – ikke en hypotetisk problemstilling, og har som gruppe fått politisk forankring i den interseksjonelle feminismen.

Denne retningen begrunner politiske krav med utgangspunkt også i biologi, erfaringer og avmakt, men trekker inn en tilleggsdimensjon: at noen grupper er dobbelt undertrykket. Det er nok lettere å ta hensyn til at innvandrerkvinner blir utsatt for både sexisme og rasisme, enn at transpersoner blir marginalisert og utstøtt fra både kvinne- og mannsfellesskap. Likevel – som den utbredte anerkjennelse av transkampen blant dem som blir omtalt som «terfs» er et tegn på – er det vanskelig å forbli uberørt. Flere av transbevegelsens dilemmaer er også dypt gjenkjennelige for kvinnebevegelsen, som å måtte velge mellom rollen man trenger for å få hjelp – den svake, og rollen man trenger for å få anerkjennelse – «den normale».

Dersom det ikke var transbevegelsen, men en eller annen mannsgruppe som hadde lyst til å henge i kvinnegarderober, hadde det ikke vært så vanskelig å sette dem på plass. Man kunne vist til kvinners biologi, erfaringer og maktposisjon, ledd litt av dem for at de ikke skjønte sin plass, og gått videre med dagen. Men sånn er det ikke – spørsmålet om transpersoners plass i feminismen har kommet for å bli.
 

Teksten er skrevet for den siste utgaven av tidsskriftet Fett. Nummeret har tema Trans*/ feminisme og lanseres torsdag 13. desember, med slippfest på Ingensteds i Oslo 12. desember.

Kilder:

Jacquesson, Kari. 24.07.18. Mann kan ikke bli kvinne. Dagbladet

Morgenbladet. 03.08.18. En uselskapelig debatt.

Morgenbladet. 07.08.18. Vi har fått et klima der noen feminister skal nektes å uttale seg.

Sletteland, Anja. 2016. The battle over the Israel-Palestine conflict: A study of international political anomie. PhD-avhandling. Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Ideer

«At vi allerede er for mange på jorden burde skremme oss mye mer enn tanken på manglende sykehjemsplasser.»