Annonse
00:00 - 02. november 2018

Ytringsfrihet og religiøse følelser

Menneskerettighetsdomstolen er blitt gjenstand for mye kritikk. Deler av den er på sin plass.

Kritisert: Menneskerettighetsdomstolen har fått kritikk fra flere hold for å utfordre nasjonal selvråderett i for stor grad. Mange medlemsland har derfor gått inn for at domstolen primært skal verne om menneskerettslige yttergrenser. Foto: Olivier Morin/AFP/NTB scanpix
Annonse

En 56-åring og en seksåring? Hva kaller vi det, om ikke pedofili, spurte den kvinnelige foredragsholderen om profeten Muhammeds forhold til sin kone Aisha på et lukket seminar i 2009 i regi av det nasjonalistiske og høyreorienterte Frihetspartiet (FPÖ). For dette ble hun dømt til å betale 480 euro i bot for blasfemi, som er straffbart i Østerrike.

Kvinnen mente at ytringene falt i en diskusjon om islam som var av allmenn interesse, og at hun aldri mente å krenke profeten. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) aksepterte likevel Østerrikes begrunnelse om at inngrepet i ytringsfriheten var nødvendig fordi kvinnens uttalelser var egnet til å skape intoleranse og true den religiøse freden.

Dommen må sees i lys av politisk kontekst. FPÖ har en klar islamkritisk agenda, og uttalelsene om profeten oppfattes selvfølgelig som krenkende for mange muslimer, og EMD vektla da også at nasjonale myndigheter var bedre plassert til å vurdere hvilke tiltak som var best egnet til å sikre fredelig religiøs sameksistens i Østerrike.

Dommen er blitt gjenstand for mye kritikk. For det første: Veier ikke ytringsfriheten – en av demokratiets grunnpilarer – tyngre enn et abstrakt ønske om religiøs fred og å unngå at noens religiøse følelser blir krenket? Man kan godt både mene at denne type uttalelser er unødige, sårende og ukloke, og samtidig mene at strafferettslige virkemidler likevel et for stort inngrep i ytringsfriheten fordi slike uttalelser bør møtes med motytringer – ikke med straff. 

EMD har ved gjentatte anledninger slått fast at ytringsfriheten ikke bare skal verne om ytringer vi liker, men også om de som sjokkerer, forstyrrer og provoserer. Etterlater domstolen egentlig her noe særlig takhøyde for provoserende ytringer?

For det andre: EMD oppstiller normalt et skille mellom faktapåstander og verdivurderinger, og har ment at ytringer som inneholder verdivurderinger har særlig sterk beskyttelse. Enkelt sagt: Du kan si at presidenten er en dust, men ikke at han har underslått penger hvis det ikke er sant. Sensur av verdivurderinger har en særlig nedkjølende effekt. Når EMD aksepterer at kvinnens uttalelser om profeten var en verdivurdering, utfordrer de ikke da sin egen doktrine når de likevel gir Østerrike medhold i at dette kunne straffes?

Du kan si at presidenten er en dust, men ikke at han har underslått penger hvis det ikke er sant.

Begge sider av kritikken er betimelig.

Men selv om det er flere deler av dommen man kan være kritisk til, så handler den kanskje mindre om EMDs syn på ytringsfrihet, og mer om den politiske utviklingen i synet på overnasjonale domstoler.

Menneskerettighetsdomstolen har, i likhet med EU, fått kritikk fra flere hold for å utfordre nasjonal selvråderett i for stor grad. Mange av EMDs medlemsland har derfor gått inn for at domstolen primært skal verne om menneskerettslige yttergrenser. Denne kritikken var tidlig ledet an Storbritannia, som lenge truet med å melde seg ut av Europarådet, blant annet som følge av kontroverser knyttet til stemmerett for innsatte, terrorlovgivning og utenlandsoperasjoner. 

Kritikk av domstolen for utidig innblanding i asyl- og innvandringspolitikk har også vært en viktig katalysator for debatten om domstolens rolle. Dette har ført til økt vektlegging av at nasjonalstatene er nærmest til å foreta avveininger mellom ulike hensyn og rettigheter.

Ytringsfriheten er som de fleste menneskerettigheter ikke absolutt. Den kan gjøres inngrep i når det anses å være nødvendig i et demokratisk samfunn.

EMD la vekt på at østerrikske domstoler hadde foretatt en grundig avveining av kvinnens ytringsfrihet på den ene siden og hensynet til å beskytte religiøse følelser og å bevare den religiøse freden på den andre. Begge disse hensynene ble ansett som legitime begrunnelser for inngrep i ytringsfriheten. Menneskerettighetsdomstolen lot her være å sette til side de nasjonale vurderingene. Dette til tross for at nasjonale domstoler bygger på en så lav terskel for å såre noens religiøse følelser at mange vil mene at det fremstår problematisk i et ytringsfrihetsperspektiv.

Dette reflekterer en generell utvikling hvor EMD krever «sterke grunner» for å tilsidesette nasjonale vurderinger av hvilke hensyn og behov som veier tyngst i ulike land. Forskning viser at denne tendensen er særlig tydelig i saker som involverer etablerte vestlige demokratier, og i særdeleshet i saker mot Storbritannia.

Når Menneskerettighetsdomstolen i saker om kolliderende rettigheter gir statene stort spillerom, vil måten sakene anlegges for domstolene ha noe å si for hvilke rettigheter som vinner frem i den enkelte sak. For eksempel har EMD akseptert Frankrike og Belgias totalforbud mot bruk av heldekkende religiøse plagg under henvisning til at dette ligger innenfor statenes skjønnsmargin. EMD la da liten vekt på religiøse følelser, i motsetning til i saken mot Østerrike. Uansett illustrerer dette hvordan skjønnsmarginen slår inn, enten man forsvarer eller ikke forsvarer en vidtrekkende forståelse av religionsfriheten og dens mange uttrykk og følelser.

I saken mot Østerrike kan det likevel stilles spørsmål ved om domstolen er i overkant forsiktig med å blande seg inn i sensitive verdi- og religionsspørsmål.

Blasfemidiskusjoner har alltid vært politisk brennbare. I Norge hadde vi slumrende blasfemibestemmelser i straffeloven frem til 2015. Østerrike er blant landene som fremdeles har blasfemiforbud, mens vi ellers ser en utvikling mot avskaffelse av slike straffebestemmelser, senest i Irland i år. Og selv om EMD tydeligvis mener at statene har et visst spillerom til å straffeforfølge blasfemi, så er dette kritisert av andre sentrale menneskerettsorganer som har advart mot aktiv bruk av slike straffebud på grunn av den negative nedkjølende effekt det kan ha på viktig samfunnsdebatt.

I et klima med fremvekst av høyrepopulisme og nasjonalisme er det gode grunner til å stille spørsmål ved ytringsfrihetsbegrensninger som kan vingeklippe viktige begrunnelser for ytringsfriheten som kritikk av makt og av repressive regimer.

Men om man først mener at det er en god utvikling at EMD overlater slike sensitive avveininger til den enkelte stat, for eksempel på utlendingsfeltet, må man kanskje også akseptere at det også skjer på ytringsfrihetsområdet hvor mange stater ønsker sterkere rettighetsbeskyttelse.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»