Tolga-saken er historien om feildiagnostisering, snikdiagnostisering, umyndiggjøring og kommunal feilrapportering. I Morgenbladet 26. oktober hevder Erik Søndenaa og Bjørg Neset at de kom med en motsats til historien om Tolga-brødrene som har fremkommet i mediene.
Forfatterne hevder de er opptatt av at alle med utviklingshemming skal få likeverdige tjenester. Da bør de fokusere på tjenestene og ikke på inntektssystemet til kommunene. Stortinget bevilger årlig ett beløp til kommunenes rammetilskudd. Overregistrering påvirker fordelingen av rammetilskuddet mellom kommunene, men ikke rammetilskuddets størrelse. Dersom mange som mottar lite tjenester registreres, bidrar det til reduksjon eller bortfall av utviklingshemming som kostnadsnøkkel i fordelingen av rammetilskuddet.
Få betrakter tiltakene som Tolga-brødrene ble utsatt for som hjelp.
Utviklingshemming er den eneste diagnoserelaterte kostnadsnøkkelen. Den kom som følge av de store omsorgsoppgavene kommunene ble pålagt som følge av nedbyggingen av institusjonsomsorgen (HVPU) og innføringen av omsorgstjenestene på 1990-tallet. Kostnadsnøkkelen har hverken med kostnader til skoletilbud eller arbeidsmarkedstiltak å gjøre, slik som forfatterne hevder.
Kronikkforfatterne er bekymret for underdiagnostisering av utviklingshemming og den mangelfulle hjelpen som dette kan medføre. Få betrakter tiltakene som Tolga-brødrene ble utsatt for som hjelp.
Søndenaa og Nesa bidrar ikke til å kaste lys over Tolga-saken. Når de forsøker å bortforklare alvorlige brudd på grunnleggende rettigheter, så forteller det mest om fagfeltets bedrøvelig status.
Jens Petter Gitlesen