I en del av avhandlingen Vold og visjoner i sjette bind av Karl Ove Knausgårds Min kamp (UiB, 2018) reflekterer Kjersti Aarstein kritisk over romanens drapsanklage mot en av Knausgårds onkler. Morgenbladet laget i første omgang en redelig sak om dette under overskriften «Omkamp om Knaugsårds etikk», der både onkelen, forfatteren og utvalgte fagfolk fikk anledning til å uttale seg.
Men forrige fredag kom avisens kulturredaktør Ane Farsethås på banen. Hun hevder at Aarsteins avhandling er et symptom på det hun kaller litteraturvitenskapelige «voksesmerter» i møte med «virkelighetslitteraturen», og at tolkningen av den aktuelle episoden er etisk uforsvarlig oppspinn. Samtidig tar Farsethås en halv setning fra veileder Gisle Selnes til inntekt for at forskningsetikk ikke har vært et tema i arbeidet med avhandlingen, noe som slett ikke stemmer.
Som det fremgår av Morgenbladets intervju med Aarstein, er både lesningens og forskningens etikk et sentralt tema i avhandlingen. Det har også vært et sentralt tema i arbeidsprosessen, noe både Selnes og biveileder Christine Hamm bekrefter i den teksten Farsethås viser til. Når hun i neste øyeblikk foreslår at man burde snakke om lesningens, og ikke bare skrivingens etikk, som om det var hennes egen idé, virker det mer enn pussig. Lesningens etikk har vært et tema i litteraturvitenskapen de siste 40 årene, og det er en hovedsak i Aarsteins avhandling, mens Knausgårds anklage mot onkelen kommenteres over åtte av i alt 246 sider.
Kritikeren må ta seg tid til å lese avhandlingen, og sørge for et minimum av etterrettelighet når hun gjengir hovedpoengene.
Farsethås stusser også over at anklagen bare kommer til syne i sjette bind av Min kamp via det hun kaller «en (kreativ) fortolkning». Det er riktig at Knausgård ikke formulerer anklagen i klartekst. Hvis han hadde forsøkt å gjøre det, ville forlaget trolig ha grepet inn. I en viss forstand kunne en eksplisitt anklage fremstått som mindre problematisk, etisk sett, enn de klare insinuasjonene som finnes i romanen. Siden det er enklere å avvise en eksplisitt enn en implisert anklage, vil et flettverk av insinuasjoner ofte være den mest effektive måten å fremsette en injurie på.
Ifølge Farsethås fremstiller Aarstein drapsanklagen som en «sannhet nedlagt av forfatteren i verket». Poenget i avhandlingen er imidlertid at det ikke dreier seg om en sannhet leseren kan utlede fra Knausgårds skildring av «kjensgjerningene», altså de narrative hendelsene; det dreier seg tvert imot om en spekulativ insinuasjon. Farsethås kan velge å lukke øynene for denne ubehagelige siden ved Min kamp. Det er en forståelig reaksjon, selv om den hverken er etisk eller intellektuelt holdbar, så lenge den ikke får insinuasjonen til å forsvinne fra romanen.
Selv om anklagen ikke har vært et tema i offentligheten tidligere, er det flere som har lagt merke til den – stikk i strid med Farsethås' spydige påstand om at Aarstein «hevder å se en faktisk drapsanklage» i Min Kamp «selv om ingen andre til nå har oppdaget den». Da Fredric Jameson nylig anmeldte sjette bind av Min kamp i London Review of Books, antydet han at et visst budskap er rettet mot Knausgårds onkel: «The real 'you' here is not the 'you' of the characters [ …] the real 'you' in this book is, as with Hamlet, the uncle». (Som kjent var det onkelen Claudius som drepte Hamlets far i Shakespeares drama.) Siden Jameson neppe har lest Aarsteins avhandling, som bare foreligger på norsk, ble han mest sannsynlig oppmerksom på dette poenget ved å lese Knausgårds roman.Det er selvfølgelig legitimt at Farsethås og andre ønsker å gå avhandlingen Vold og visjoner nærmere etter i sømmene, diskutere Aarsteins faglige og etiske valg, og bidra til refleksjonen over «virkelighetslitteraturens» dilemmaer for forfattere, lesere og forskere. Men for at dette skal munne ut i en verdifull kritikk, må kritikeren ta seg tid til å lese avhandlingen, og sørge for et minimum av etterrettelighet når hun gjengir hovedpoengene, i overensstemmelse med elementære krav til lesningens etikk.
Kjersti Aarstein
Gisle Selnes