00:00 - 30. november 2018

Museumsvoktere og kampen om fortiden

Kritikken mot Hjemmefrontmuseet som ble reist i Morgenbladet føles urettferdig.

På oppdrag: At Hjemmefrontmuseet mener noe om norsk okkupasjonstid er i tråd med samfunnsoppdraget, skriver Oberstløytnant Harald Høiback. Katinka Hustad

Sist fredag slo Morgenbladet opp en stor sak om Hjemmefrontmuseet og dets rolle i kritikken av Marte Michelets nye bok Hva visste hjemmefronten?. Detaljene i den konkrete debatten skal jeg la ligge her, men anledningen innbyr til å reflektere over museenes rolle generelt, og de militære museenes rolle spesielt.

Museenes primæroppdrag er å bidra til kunnskapsdannelse og til en opplyst debatt basert på fakta så langt vi kjenner dem. Uavhengig av hva du mener bør et genuint sannhetsønske ligge til grunn for premissene du bruker i debatten. Derfor har alle borgere i prinsippet adgang til museer og arkiver på like vilkår. Uavhengig av dine forkunnskaper og eventuelle forutinntatte oppfatninger, står museet der som en kunnskapskilde tilgjengelig for alle. Det prinsippet har vært med oss siden 1700-tallet.

Et nyere ideal er at museene også skal være aktive samfunnsaktører. Museene har ikke bare lov til å mene noe, det forventes også at de gjør det. Som vi finner i den nye Kulturmeldingen må kulturlivet, herunder museene, være med på å «fremje kritisk tenkning og læring, og streve etter kvalitet og kunnskap i tilfanget av informasjon». At Hjemmefrontmuseet mener noe om norsk okkupasjonstid er derfor i tråd med samfunnsoppdraget.

At museer både skal delta i selve kampen og stille med banen det skal spilles på, i form av å stille kunnskap og fakta tilgjengelig for alle, kan altså virke en smule forvirrende, men bør ikke være det. For oss som har frekventert loftet på Hjemmefrontmuseet, er det ikke uvanlig å treffe folk som bestiller den samme arkivesken, men med helt ulike hensikter.

Denne dobbeltrollen, fasilitator og deltager, er felles for alle museer. Militære museer har imidlertid også en annen kryssild å bevege seg i, og her kommer ilden fra tre retninger.

Opprinnelig ble de første militærmuseene etablert for å bygge opp under samfunnsånden gjennom og minnes nasjonale bragder og sette generaler og myndigheter i et positivt lys. Militærmuseer handlet om propaganda og påvirkning.

Som følge av de enorme tapstallene under verdenskrigene kom krig nærmere «folk flest» enn før, og militærmuseene fikk derfor en ny rolle, denne gangen knyttet til å bearbeide savn og sorg, og til å bidra til forsoning.

Mens de varte hadde verdenskrigene blitt oppfattet som epokegjørende og svært viktige av alle som deltok. Alle «småkrigene» etter 1945 har imidlertid gitt monumenter og militærmuseer ytterligere en oppgave, nemlig å bidra til å bearbeide det diffuse og det omstridte. Spesielt var Vietnamkrigen viktig i så henseende. For hva slags krig var egentlig det? Hva burde vi mene om den, om de som deltok, og om de som beordret dem til å gjøre det?

Et moderne militærmuseum skal bidra langs alle tre aksene. De kan og bør ikke være de eneste, men de har unike materielle forutsetninger for å fremme refleksjon og forvalte minner. Det forventes fremdeles at militære museer hedrer de som mistet alt for de verdiene samfunnet setter høyest. Det forventes at museene bidrar til å bearbeide sorg og savn. Og det forventes at de bidrar til å kaste et granskende lys over militærmakt og de historiene som fortelles om krig og konflikt. Det er et stort oppdrag, og kritikken mot Hjemmefrontmuseet som ble reist i Morgenbladet, føles derfor urettferdig.

Kritikken mot Hjemmefrontmuseet som ble reist i Morgenbladet, føles derfor urettferdig.

Først og fremst handlet andre verdenskrig om viktige ting. For dem som opplevde diktaturets terror på kroppen var det lite rom for nyanser. Dette var det godes kamp mot det onde. Derfor er det mer enn 1400 museer i Europa viet til andre verdenskrig. At Hjemmefrontmuseets fedre bygget et minnesmerke over seg selv og seieren bør derfor ikke overraske oss. Selvfølgelig gjorde de det, og det skjedde som følge av private initiativ og milde gaver fra gode kontakter. Svaret til de argeste kritikerne av det opprinnelige prosjektet bør derfor være: Gjør det bedre sjøl! Uten Conrad Bonnevie-Svendsen, Jens Christian Hauge og andre hadde Norge i dag stått uten et Hjemmefrontmuseum, og vi hadde vært et fattigere land.

Selvfølgelig har slekters gang og ny kunnskap gjort at vi ser annerledes på verdenskrigen i dag enn vi gjorde før. Det gjelder ikke bare krigen, men fortiden generelt. Det er det andre punktet som føles urettferdig i Morgenbladets fremstilling av tingenes tilstand. Ikke bare Hjemmefrontmuseet, men også Forsvarets museer som konsern vil mer enn gjerne utvikle utstillingene våre i takt med nye tolkninger, nye behov og ikke minst i tråd med nye digitale presentasjonsmuligheter. Det står ikke på viljen, men på den økonomiske evnen. Forsvarets museer drives på sparebluss.

Forsvarssjefen har foreslått et nytt Forsvarsmuseum på Akershus festning, og et moderne sentralmagasin for å ta vare på museets store samling. Regjeringen har bebudet at de vil vurdere disse anbefalingene i 2019, og håpet er selvfølgelig at myndighetene konkluderer med at kunnskap og kompetanse bør ha en fremtid, ikke bare en fortid. Neste generasjon er kanskje ikke så opptatt av Sønsteby og hans kompanjonger som vi er, men av helt andre ting. Vi må legge forholdene til rette i dag for at også de diskusjonene som måtte komme i fremtiden kan støtte seg på fakta og etterrettelige kilder så langt det er mulig. Det kommer ikke av seg selv, og det er ikke gratis.


Harald Høiback

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vi finner det nytteløst å fortsette dette ordskiftet.»
«Mitt anliggende er kvaliteten på den offentlige debatten i Norge.»