Annonse
10:02 - 02. desember 2018

Min barndomsvenn og svirebror opererte som en politisk hotshot i Florida, skriver Espen Thoresen.

Jeg kunne bivåne at min barndomsvenn og svirebror opererte som en politisk hotshot i Florida, skriver Espen Thoresen.

Morten Thoresens barndomsvenn, Tom Feeney satte til slutt stigen for langt fra veggen og kom blant annet på listen med det lite flatterende navnet: «20 Most Corrupt Members of Congress». Foto: Robert A. Reeder / Washington Post / Getty Images
Annonse

Jeg husker Thomas Seltzer laget et program om sitt besøk til sin familie i USA. De var alle hardt arbeidende, men én jobb var ikke nok. Lønna var så lav at de var avhengig av to jobber, og med lange avstander skortet det på fritid. Likevel stemte de på Trump. Først ble jeg overrasket fordi dette var folk som fremsto både oppegående og reflekterte. Men det er lett å bli naiv i et land der to flasker vin mot en kartong røyk på taxfree kan resultere i en regjeringskrise. Like lett er det å glemme at såkalt «vanlige folk» i USA er inne i sitt tredje tiår med økonomisk nedgang. Uten fagforeninger og minstelønnsgaranti har den en gang stolte amerikanske arbeiderklassen havnet i en tilstand av avmakt, frykt og apati.

Da jeg var tolv år bodde jeg hos familien Feeney i Philadelphia via CISV (Children Internasjonal Summer Village). Foreldrene var lærere med eget hus og hage i forstaden Glenside. De hadde to yngre døtre og sønnen Thomas som også var tolv år. Tom og jeg ble gode venner. Året var 1970, levestandarden var høy og USA fremsto fremdeles som mulighetenes land der eneste skår i gleden var demonstrasjonene mot Vietnamkrigen. 

Noen år senere jobbet jeg i SAS og billige flybilletter gjorde at jeg tok jeg opp kontakten. Tom studerte da juss på Penn State University. Han var engasjert i politikk og likte Ronald Reagan, mens jeg forsvarte Jimmy Carter. Vi drakk øl og debatterte reaganomics og frie markedskrefter, men gjensidig respekt og felles grunnverdier gjorde at uenighetene aldri gikk utover vennskapet. Året etter, i 1981, måtte jeg ta toget fra New York fordi amerikanske flyledere var i streik. En streik som Reagan avsluttet ved å sparke alle som streiket, og her begynner slutten for amerikanske fagforeninger. Omtrent samtidig er det mulig at familien til Seltzer begynte å merke konsekvensene.

Dette bekymret neppe Tom. Etter Penn State fikk han jobb som advokat i Orlando med hus og svømmebasseng med barna på privatskole.

Etter Penn State fikk han jobb som advokat i Orlando med hus og svømmebasseng med barna på privatskole.

Muligheten til å finansiere barnas utdanning er et middelklassefenomen. Skulle du befinne deg lenger ned på stigen må du se i hvitøyet at fattigdom går i arv.

Under Bush og hans dynamiske (sic.) skattepolitikk, steg arbeidsløsheten til det dobbelte. Millioner av mennesker i manuelle yrker opplevde at kjøpekraften minsket jevnt og trutt og kanskje var det på denne tiden at familien til Seltzer så seg tvunget til å jobbe dobbelt for å holde futen fra døra.

Mens arbeiderklassen gikk slitne til sengs befant Tom seg på the action scene in the American Dream. Med tilgang til utdannelse og medfølgende privilegier kunne han klatre oppover på stigen og kanskje passerte han underveis familien til Seltzer i motsatt retning. Men møter du skjebnen, trer du til side, skrev Knut Hamsun.

I 1989 sluttet jeg i SAS. Tom og jeg mistet kontakten, inntil ti år senere da jeg en dag søkte etter min gamle venn på nett. Uten forvarsel havnet jeg inn i den amerikanske kongressen. Tom var nå republikansk kongressmann og inntil nylig hadde han vært Speaker of the Florida House of Representatives. Som om ikke dette var nok fant jeg bilder der han gliste med George W. Bush Jr. om bord i Air Force One. Jøje meg.

Dette måtte sjekkes nærmere. Jeg dro på nytt besøk, og jo da: med egne øyne kunne jeg bivåne at min barndomsvenn og svirebror opererte som en politisk hotshot i Florida. Overalt ble han møtt med handshakes og skulderklapp. På Cape Kennedy møtte vi astronauter som tiltale han som «Mr. Congressman». Dobbelt jøje meg.

Året etter var han på komitéreise og vi møttes i Oslo. Mens resten av komiteen reiste videre til Brussel ble Tom igjen. Min kompis Frederic Hauge og jeg tok han med på byen. På en bar på Grünerløkka kunne vi igjen diskutere politikk, men til tross for total uenighet om miljøfarer og Israel, var han fremdeles den samme som jeg begynte å like da jeg var tolv.

Med skam å melde kan jeg ikke si det samme om hjemlandet hans. Grateful Dead og hippiebevegelsen var borte for lengst og scenen ble dominert av Sarah Palin og Tea Party mens resten av befolkningen tilsynelatende lå til sengs. Uten fellesskap tør ingen å mukke, ta heller vare på det du har. Og etter arbeidsdager på 16 timer er det knapt tid for en Budweiser før sengetid.

Ifølge United States Census Buerau finnes det rundt i USA (2017) rundt 20 millioner mennesker som lever i dyp fattigdom. I vanlig (sic.) fattigdom lever nye 20 millioner, men de store demonstrasjonene uteblir. Langtidsskadene etter republikanernes nedlegging av fagforeningene har sørget for at solidaritet er blitt avløst av apati.

Et talende eksempel på apatien er demonstrasjonen utenfor kongressen før abortmotstanderen Brett Cavanagh skulle bli valgt som dommer i høyesterett. De to tøffe damene som holdt igjen heisdøren og kjeftet opp Senator Jeff Flake hadde støtte fra noen hundre på utsiden. Kvinnemarsjen mot Trump og metoo har vist seg å være et blaff. Nylig sto det syv tusen utenfor Stortinget mot at Høyre muligens kan komme til å forandre abortloven. Syv tusen av fem millioner demonstrerer mot en bagatell, mens noen hundre av 328 millioner demonstrer mot at kvinners rettigheter vil bli satt flere tiår tilbake. Kanskje fordi de var dobbeltarbeidende og måtte hjem for å sove.

Man skal ikke sove når ting står på spill, men når hverdagen tar nakketak er det vrient å la være.

Man skal ikke sove når ting står på spill, men når hverdagen tar nakketak er det vrient å la være.

En dobbeltarbeidende amerikaner får ikke med seg at Rachel Maddows eller Wolf Blitzer forklarer hva som ligger bak Trumps anklager om falske nyheter. De går tidlig til sengs og må tidlig opp fordi det er langt mellom jobbene. Bilen er et fristed der de kan zappe mellom Rush Limbaugh og Alex Jones som brøler om dypstaten og den politisk eliten mens midtstripen flikker forbi som morsesignaler. Middelklassen kan sitte oppe og le av Seth Meyers og Stephen Colberts latterliggjøringer av Trump: «Haha for en dust». Men på radioen er det republikanerne som regjerer og her er det blodig alvor. Sannsynligvis finnes det millioner av amerikanere som baserer sitt ideologiske manuskript etter hva de har hørt på bilradio. Kanskje befinner arnestedet til USAs polarisering seg i skjæringspunktet mellom demokratisk tv og republikansk radio.

Og splittelsen er reell: Ifølge nyhetsstedet Axios mener 61 prosent av demokratene at republikanere er kjønnsdiskrimerende og rasister. 31 prosent av republikanerne mener demokratene er det samme. 20 prosent på begge sider mener motparten er onde. Valgoppslutningen er under seksti prosent. Bare halvparten stemmer mens landet er i en historisk krise.

Tom og jeg mistet igjen kontakten. Obama ble president, men med republikansk flertall i begge hus og internasjonalt børskrakk fortsatte nedgangen for arbeiderklassen. Deres motløshet fikk drahjelp fra Tea Party og etter hvert Steve Bannon, og historien videre kjenner vi. Brølende konspirasjonsteoretikere og ryggeløse populister har siden den gang fjernet alle illusjoner om frihetens land.

At familien til Seltzer og halvparten av USAs befolkning stemmer Trump betyr ikke at de er idioter. De er mest sannsynlig bare slitne og desillusjonerte, og hvis bare slegga står igjen, er den lett å ty til. Dette kan virke vanskelig å forstå i et land der to flasker vin og tobakk på tax free kan utløse regjeringskrise.

Og hva skjedde så med Tom? Jeg googlet igjen, men det viste seg at Tom hadde satt stigen for langt ut fra veggen. Lobbyisten Jack Abramoff, som Lesley Stahl omtalte som «the most crooked and notorious lobbyist of our time» på 60 minutes, tok i 2006 med seg ti republikanere til Skottland for å spille golf. Jeg husker historien, men ante ikke at Tom var en av dem.

Etter den famøse turen kåret Citizens for Responsibility and Ethics in Washington han til en av de 20 mest korrupte kongressmedlemmene. Det lå ute en video der han forsøkte å be velgerne om tilgivelse, men forsøket ble latterliggjort av Washington Post.

Men det stoppet ikke med det. Tom hadde også vært anklaget for å ha kjøpt et sommersted til halv takst, og den som reddet han ut av knipa var en dommer i Florida House of Ethics Comitee, som kuriøst nok var den senere herostratisk berømte Brett Kavanaugh. Kanskje kjente de hverandre fordi de begge var glad i øl, hva vet vel jeg. Etter valget i 2008, der Tom tapte med størst margin av samtlige republikanere, ble det stille. Etter dette er han ikke å finne noe sted. Mens Thomas Seltzer fant sin hardt rammede familie, har Tom forsvunnet fra radaren. Mens noen har klatret ned til nederste trinn har Tom falt fra det øverste. Jeg kan bare håpe at han har det fint.

Samme år kom filmen Recount der rollefiguren til Kevin Spacey snakker med rollefiguren til Tom om hvordan få høyesterett til å få stoppet gjenopptelling av valget i Florida. At George W. Bush Jr. ble gjenvalgt via juridisk spissfinderi var noe en hel verden fikk med seg. Men det var Tom, min barndomsvenn og våpendrager som sørget for at det skjedde.

Hva kan man så lære av denne lille fortelling? Mens Tom falt for eget grep ble familien til Seltzer straffet av økosystemet. Ingen skal klandre dem for å stemme Trump, men hvem skal klandre Tom for å la seg korrumpere. Det er dritten som lukter, ikke han som la den der.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»