Annonse
00:00 - 30. november 2018

Menneskelighetens triumf

Kanskje er det passende at seieren i omspillet kom i den mer menneskelige disiplinen hurtigsjakk.

Flytter her bare sin bonde frem, da: Det er lenge siden sjakkmaskinene passerte menneskene. Nettopp dét kan være en velsignelse for sjakken. Bildet er fra Sochi i 2014, da Magnus forsvarte verdensmestertittelen for første gang. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
Annonse

«Halvparten av dine problemer er medieskapte, som sjakkfeber», rapper Lars Vaular på «Dessverre». Før og under VM-matchen har det vært mye oppmerksomhet rundt Magnus Carlsens formsvikt, psykologi – og ikke minst hvordan avstanden ned til motstanderne er blitt mindre. Verdensmesteren mangler «den vinnende energien », foreslo tidligere verdensmester Vladimir Kramnik. Nå har imidlertid Carlsen forsvart VM-tittelen i sjakk for tredje gang. Kanskje var problemene medieskapte, eller i alle fall halvparten av dem.

Sjakkfeberen er derimot neppe medieskapt. Igjen har hundretusener av nordmenn fulgt Carlsen i aksjon, selv om matchen måtte videre til omspill etter tolv partier med remis. I denne VM-matchen har han i tillegg spilt mot sin hittil tøffeste utfordrer, Fabiano Caruana. Amerikaneren er rangert som nummer to i verden og bare tre ratingpoeng bak verdensmesteren. Sammen har de produsert VM-partier på eksepsjonelt høyt nivå, med få feil til tross for flere skarpe varianter.

Det fantastiske med sjakkfeberen i Norge er at de fleste av oss egentlig ikke har forutsetningene for å forstå det mesterlige spillet. Blant de mange tilskuerne finnes det riktignok både gode og dårlige spillere, til og med dem som kan følge strategien bak stormesternes trekk. Men det finnes også mange som knapt kan reglene, men likevel heier frem verdensmesteren for fjerde gang.

Så hvorfor har sjakk likevel blitt en sånn enorm suksess? Det er liten tvil om at Magnus Carlsen selv er en del av svaret. Han er ikke bare en sjelden norsk ener i en internasjonal idrett, men allerede en av sjakkhistoriens største navn. Det hjelper også at Carlsen har vært en synlig verdensmester, med vidd og sjarm. I mange år har han har vært en garantist for gode norske tilskueropplevelser.

Ikke minst har NRKs og VGs dekning av Carlsen-matchene vært fremragende. Kontrasten til sjakkdekningen for noen år tilbake er stor. Da 60 minutes i 2012 fulgte Magnus Carlsen under en turnering, kunne intervjueren Bob Simon fortelle at «alle tilskuerne selvfølgelig er sjakkspillere – hvis ikke ville det vært som å se maling tørke». Samtidig viser kameraet en publikummer som ser på partiene gjennom en kikkert. Det formidlingsproblemet har NRK og VG løst med dyktige kommentatorer og god underholdning. Resultatet er at sjakksnakk er blitt vanlig på arbeidsplasser over hele landet.

Men det finnes også en annen faktor som kan bidra til å forklare suksessen: sjakkcomputeren. Alle som følger VM-matchene, vet at toppspillere rutinemessig bruker sjakkprogrammer til å analysere varianter. I dag har også vi amatørspillere tilgang til de beste programmene, og selv på telefonene våre rundspilles vi av «Magnus 8 år ». Da kan det være lett å glemme at sjakkcomputernes alder er relativt ny. Ja, sjakkmaskinene har vært del av vår kulturelle bevissthet i tiår, først som science fiction med 2001 Space Oddeseys HAL 9000, og deretter i form av matchene mellom IBMs Deep Blue og Garry Kasparov. Likevel var sjakkcomputeren langt fra allemannseie.

Selv fulgte jeg Carlsens første Wijk an See-turneringer ved å lese kommentarfeltene på ulike sjakkforumer. Uten et analyseredskap var det meste som foregikk, et mysterium, men spredte innspill fra bedre spillere kunne gi en indikasjon på hvordan ting lå an. Men noen ganger – som i Carlsens tilfelle – finnes det kanskje ingen menneskelige spillere som er i stand til å vurdere stillinger som ham. I filmen Magnus møter vi Carlsen-familien like etter det berømte partiet mellom Kasparov og 13 år gamle Carlsen. Carlsens søster innrømmer at hun følger partiene ved å spørre pappa Henrik om brorens stilling.

Da avbryter Carlsen henne: «Det vet ikke pappa så mye om, for han ser alltid spøkelser.»

Da avbryter Carlsen henne: «Det vet ikke pappa så mye om, for han ser alltid spøkelser.»

Sjakkcomputeren har satt en helt ny standard for hva som er god sjakk. Når parti 10 i VM-matchen ble beskrevet som et historisk godt parti, var det i hovedsak fordi spillernes trekk lå så tett opp til sjakkcomputerne. Nå er det ikke uvanlig at spillere applauderes for å «finne» computertrekket. Dette er fordi vi nå vet at programmene er langt bedre enn de beste spillerne. For rundt 15 år siden var det fortsatt spenning knyttet til mann-mot-maskin-matcher. Nå er det løpet kjørt. For min del husker jeg en match mellom britiske Michael Adams og sjakkcomputeren Hydra i 2005 som spikeren i kisten. Stormesteren klarte bare én uavgjort i løpet av seks partier.

Sjakkcomputerens bidrag til sjakk som tilskuersport er enorm. Vi sitter alle klistret til skjermen for å se på «den røde pila» på NRKs sjakksendinger. Går den 0.5 poeng i Carlsens favør, bryter jubelen løs. «Nå leder Carlsen med en halv bonde», forklarer Torstein Bae. Men dramaet som pilen skaper, handler om mer enn at vi som vet minst, kan følge med på hvordan partiet går. For pilen signaliserer ikke bare noe om kvaliteten på Carlsens spill, men om potensialet i stillingen – selv når Carlsen selv ikke vet det. Det geniale med sjakk som tilskuersport er at vi amatører vet noe som spillerne selv ikke vet! Kanskje står svart til vinst, men ser han det? Minuttene går og vi venter på om Carlsen vil oppdage det vi alle allerede vet.

Få ganger blir den dynamikken klarere enn i den ble parti seks. Sjakkprogrammene kunne fortelle oss at Caruana hadde matt i 36 trekk, men å finne det riktige trekket ble beskrevet som umenneskelig. Også i første parti fant datamaskinene et trekk som trolig ville gitt seier til Carlsen. Verdensmesteren innrømmet selv at en sjelden sjanse glapp da han ikke så det avgjørende tårntrekket 38 … Tg3. Med bare få minutter igjen før tidskontrollen valgte Carlsen en annen fortsettelse, mens vi tilskuere for lengst hadde «funnet» trekket.

Kanskje er det passende at seieren i omspillet kom i den mer menneskelige disiplinen hurtigsjakk. Her spretter den røde pilen forvirret frem og tilbake, når spillerne i høyere grad tvinges til å foreta suboptimale trekk. Carlsen hadde fått kritikk for å ha tilbudt remis i det siste langsjakkpartiet, selv om han hadde en sterk posisjon med de svarte brikkene. Både Kasparov og Kramnik var bekymret for at nordmannens nerver var i ferd med å ta overhånd.

Men de to så nok bare spøkelser. Etter en knusende 3–0-seier i hurtigsjakk hadde Carlsen en beskjed til de menneskelige kritikerne: «De er i sin fulle rett til å ha dumme meninger.»

Ole Hjortland

Førsteamanuensis, Institutt for filosofi og førstesemesterstudier, UiB

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Nok en gang blir klassisistene karakterisert som konservative og reaksjonære
Journalisten kunne tatt buss fra Oslo til Göteborg klokken 9.
FFAC kan ha et oppriktig ønske om å hedre søstrenes kunstsamlermor.
Nevnte paragraf gir nemlig kun visse minoritetsgrupper, som Alis, et vern mot «dehumanisering» og andre «hatefulle ytringer».
«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»