Lise Mjøs, avdelingsdirektør i Kulturetaten, kom i Morgenbladet 2. november med en tilsynelatende saksopplysning rundt noe hun mener er feilaktige påstander fra min side. Artikkelen Mjøs refererer til, «Mer makt til byråkratene», sto på trykk i Morgenbladet 12. oktober og omhandlet en bystyresak om en potensiell nedleggelse av styret i Oslo Kommunes Kunstordning.
I en sak som først og fremst handlet om maktkonsentrasjon og transparens, er det påfallende at direktøren utelukkende kommer med argumentasjon som omhandler etatens kompetanse.
For det første, det sittende styret for Oslo kommunes kunstordning har allerede en god og relevant spredning i kompetanse. I tillegg til de tre representantene oppnevnt av kunstnernes, arkitektenes, og kunsthåndverkernes foreninger, så oppnevner byrådet tre representanter, som per i dag består av en museumsdirektør, en kurator og en arkitekt. Det er altså lite sannsynlig at denne innretningen bidrar til å «lukke seg inn i sin egen diskurs og terminologi», slik Mjøs påstår.
For det andre, det helt sentrale poenget i den opprinnelige artikkelen var maktspredning. Telemarksforskning pekte i sin evaluering på flere problemstillinger i forhold til innretningen for Kunstordningen. Et av poengene var at Kulturetaten drev med «innsalg» ovenfor styret. Altså at de som sekretariat la sterke føringer for hvilke saker som skulle få gjennomslag.
Omdømmet avhenger også av grundige og demokratiske prosesser.
Skulle det i fremtiden oppstå diskusjoner om prioriteringer rundt den betydelige potten med midler styret fordeler til ulike kunstprosjekter, trenger vi et ansvarlig organ som kan stå inne for avgjørelsene som er blitt tatt. Her er det av stor betydning at representantene blir skiftet ut med jevne mellomrom slik at man får en variasjon i innsikt og kunstsyn. Eller en variasjon i «diskurs og terminologi» om du vil.
BOA, med støtte fra NBK og UKS, har allerede spilt inn vårt syn i saken, det har også NKOA gjort, og vi har tillit til at de folkevalgte her vil ønske å sikre maktspredning, transparens og en armlengdes avstand mellom byråkratene og de som foretar de kunstfaglige vurderingene.
Kulturetatens omdømme avhenger selvfølgelig av at de nettopp har den kompetansen avdelingsdirektøren viser til. Men omdømmet avhenger også av grundige og demokratiske prosesser, og at vi i fortsettelsen bevarer de gode prinsippene som ligger til grunn for dagens innretning for kunstordningen.
Morten Gran