I et innlegg i Morgenbladet 2. november hevder Lise Mjøs, avdelingsdirektør Kunst i Kulturetaten i Oslo kommune at Telemarksforsking i rapporten om kommunens kunstordning anvender begrepene kunstfaglig kompetanse og kunstnerkompetanse synonymt, og at våre konklusjoner derfor er dårlig fundert. Det er jeg ikke enig i.
I rapporten skriver vi om ulike typer kunstfaglig kompetanse. Vår kartlegging av kompetansen i Kunstavdelingen (side 31 og 32 i rapporten) viser at den på kartleggingstidspunktet var bred og sammensatt, og at det var en hovedvekt av ansatte med teoretisk, historisk og teknisk kunstfaglig kompetanse, og færre med kunstnerisk/praktisk-estetisk kunstfaglig kompetanse. Kunstnerisk kompetanse har først og fremst kommet inn gjennom bruk av eksterne kunstkonsulenter (i de enkelte kunstprosjektene) og gjennom kunstnerrepresentanter som styremedlemmer.
Det er prinsippene om armlengde og maktspredning debatten primært bør handle om.
Med den alternative organisasjonsmodellen som nå er foreslått, der man ønsker å avvikle ordningen med et styre, vil kunstnerisk kompetanse, slik jeg forstår forslaget, fortsatt være representert i prosesser knyttet til de enkelte kunstprosjektene. Men de overordnede strategiske beslutningene samt beslutninger knyttet til kunstinnkjøp vil tas internt i Kulturetaten uavhengig av noe eksternt organ. Selv om Kulturetaten har mye relevant kompetanse internt, er det prinsippene om armlengde og maktspredning debatten primært bør handle om.
Åsne Dahl Haugsevje