Debatt

Knausgårds krimplott?

I Morgenbladet 9. november kommenterer Tore Rem en del av avhandlingen min, Vold og visjoner i sjette bind av Karl Ove Knausgårds Min kamp, som han finner lite overbevisende og etisk problematisk. Det siste uttrykker jeg også bekymring for i avhandlingen. Rems uttalelse reiser imidlertid spørsmålet om når leseren går fra å artikulere budskapet i en roman, til å kritisere den.

De fleste litterære tekster åpner for motstridende fortolkninger, og Rem har rett i at leseren av Min kamp kan stille spørsmål ved fortelleren Karl Ove. For eksempel virker han en tanke nevrotisk, og som barn fantaserte han av og til om å drepe faren sin, etc. Likevel er ikke Karl Ove en typisk «upålitelig forteller», som det er meningen at leseren skal være på vakt mot. I motsetning til den uforutsigbare og voldelige prins Hamlet, som han identifiserer seg med, fremstår Karl Ove stort sett som en sympatisk og tillitvekkende person, som har en egen evne til å vinne leseren over på sin side. De andre karakterene er prisgitt vurderingene hans, og leseren vil aldri kunne trekke dem ut av det Rem kaller «hans skygge». Dette ville selvfølgelig vært helt greit hvis det kun dreide seg om litterære karakterer.

Problemet er at forfatteren Knausgård bruker én av disse karakterene til å mistenkeliggjøre et gjenkjennelig menneske, i en roman som gjennom flere tusen sider har oppdratt leseren til å akseptere nesten alt som blir sagt. Dette er problematisk, selv om det er fullt mulig å gjøre seg alternative fortolkninger – og det blir desto mer problematisk siden romanen aktivt motsetter seg slike alternativer. Rem foreslår en lesning av Karl Ove som en «paranoid forfatterskikkelse som desperat leter etter svar, og som går inn i alle muligheter angående uklarhetene rundt farens død». Men Karl Ove er tvert imot påfallende taus om disse uklarhetene, før han i sjette bind liksom motvillig vender tilbake til dem.

Problemet er at forfatteren Knausgård bruker én av disse karakterene til å mistenkeliggjøre et gjenkjennelig menneske.

Den anklagen som ligger i dette bindet av Min kamp, har ganske riktig noe paranoid ved seg. Men romanen ønsker at vi som lesere skal tro på anklagen – ikke for at vi skal innlede noen etterforskning, men for at vi ikke skal kunne fri oss fra mistanken. Dermed blir den altfor tekstlojale fortolkeren Knausgårds medskyldige, så lenge hun ikke tar et skritt tilbake og kritiserer den fellen forfatteren har satt opp for oss.

Rem er bekymret for at jeg slutter for direkte fra tekst til virkelighet. Poenget mitt er imidlertid et annet, nemlig at den konstruerte og delvis oppdiktede romanteksten har en etisk sett problematisk brodd mot et virkelig menneske, og at denne brodden spisses når Knausgård så ettertrykkelig oppfordrer leseren til å slutte fra tekst til virkelighet. Det står han selvfølgelig fritt til å gjøre, og nettopp derfor er han ansvarlig for krimplottet sitt.

Kjersti Aarstein

Mer fra Debatt