Ideer

Kampklar Trædal

I slutten av november kommer MDG-politikeren med enda en bok. Det er en slags selvhjelpsbok for dem som ønsker å stoppe ytre høyre.

---

Midt i debatten

Forfatter og politiker Eivind Trædal kommer med sin andre bok denne høsten. Den heter Hvorfor ytre høyre vinner debatten. Og hvordan vi kan stoppe dem. I boken oppfordrer han «den liberale og solidariske majoriteten» til å slutte å tro at troll sprekker i sola. Trædal sitter i Oslo bystyre for Miljøpartiet De Grønne.

---

– Du har snart lagt bak deg 100 000 Twitter-meldinger, mange Underskog- og Facebook-diskusjoner og nå gir du ut to bøker. Hva har du på hjertet denne gangen?

– He-he. Dette er et forsøk på å gå gjennom ytre høyres voldsomme vekst på nettet i Norge. Jeg har særlig fokus på Human Rights Service (HRS), Document og Resett. Ideen sprang egentlig ut av den famøse Dagsnytt 18-debatten i vår. Forlaget Spartacus ringte og lurte på om jeg ville skrive mer om dette, og det hadde jeg jo lyst til. Boken er en slags drøfting av hvordan disse nettsidene, og resten av det man kan kalle et økosystem på nett, er blitt veldig dominerende. Hvilke knep de bruker for å få innpass i offentligheten – og i mine øyne drive en enveis polarisering av ordskiftet både i Norge og internasjonalt.

– Så Resett, HRS og Document er ytre høyre i Norge, er det noen andre du sikter til, og går det en grense mellom dem og høyresiden ellers?

– Nei, min påstand er at dette er ikke så lett å avgrense fordi det er litt som et økosystem. Det kan man se på andre politiske fløyer også. Det vil alltid være sånn i et politisk landskap, at du har aktører som er litt på linje, men ikke nødvendigvis like drøye. I mine øyne inngår Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde og mange av de andre ytterliggående Frp-politikerne også i det økosystemet. Det finnes jo flere Frp-politikere som skriver for Document. I Norge har vi vært fryktelig opptatt av å understreke forskjellen mellom Frp og deres radikale ytterfløy. Min påstand er egentlig at det er mer interessant å se på likhetene. Og forstå hvordan de utveksler ideer og hvordan de på en måte ligner på hverandre.

– På Facebook skriver du at «jeg forsøker å vise frem hvilke knep ytre høyre bruker for å vinne kulturkrigen, og hvordan vi, den liberale og solidariske majoriteten, bør svare på trusselen. Første råd? Å stille opp til kamp!» Er dette en selvhjelpsbok?

– Ja, litt. Jeg mener at en av de største fordelene til ytre høyre er at de kan vinne på walkover fordi det etablerte Norge har vært veldig hjelpeløse overfor ganske banale knep. Selvfølgelig er ikke folk direkte rasistiske. De pakker det litt inn. Det har man tusen eksempler på. Så sent som forrige uke hadde vi et eksempel på hvordan flere norske redaktører og politikere måtte vri seg sidelengs for å slippe å si rett ut at den ytterliggående høyre selvfølgelig hadde sagt noe rasistisk om Kamzy Gunaratnam. Selv i et så åpenbart tilfellet så er det litt for skummelt å si r-ordet. Ytre høyre pakker inn hundebæsjen med et bitte lite, tynt lag med silkepapir. Det er jo standardprosedyre i alle land for folk som har meninger som er helt på kanten av det som er akseptabelt. I Norge så har man jo lykkes veldig mye med det.

Ytre høyre pakker inn hundebæsjen med et bitte lite, tynt lag med silkepapir.

– I et intervju med A-magasinet beskriver du hvordan man må kjenne igjen teknikkene til ytre høyre for å kunne kontre dem. Betyr det at du synes man burde svare med samme mynt?

– Nei, jeg mener at man ikke skal la seg manipulere. For det første bør vi være i stand til å kjenne igjen bruk av «hundefløyta», altså at hat og konspirasjonsteorier spres gjennom kodeord og innforståtte begreper. For det andre må vi ikke la ulver opptre i fåreklær. Det gjør for eksempel Nettavisen når de presenterer Hans Lysglimt fra Alliansen som «kontroversiell» og «innvandringskritisk». En mann som både har drømt om å henrette «landssvikere» og rast mot jøder og «negere»

– Hvordan kan redaktørene unngå dette?

– Det er jo ganske vanlig å unngå at folk får opptre i mediene på falske premisser, enten de har næringsinteresser eller andre roller. Hvis du lar illiberale og intolerante krefter misbruke din liberalitet og toleranse, så blir du tvunget på evig retrett. Det er nok den største unnlatelsessynden, å operere på en litt naiv og godtroende måte overfor folk som åpenbart opptrer i vond tro. Ytre høyre er ikke genuint interessert i ytringsfriheten. De springer jo til Kringkastingsrådet hvis noen har sagt et vondt ord om Frp eller Jimmie Åkesson.

Hvis du lar illiberale og intolerante krefter misbruke din liberalitet og toleranse, så blir du tvunget på evig retrett.

– Hva slags offentlig ordskifte ønsker du deg, hvis du kunne bestemme?

– Det høres kanskje platt ut, men vi må tydelig markere våre verdier. Debatten ender jo alltid opp med å handle om ytringsfrihet og juss, og det mener jeg er ganske uinteressant. Jeg mener også at den no-platforming-debatten ble en avsporing. Det aller største ansvaret ligger hos Høyre og Frp ved å tegne opp mye tydeligere grenser mellom seg selv og disse aktivistmiljøene. Venstresiden har både villig og motvillig tatt avstand fra sin egen ytterfløy i mange tiår.

– Sånn som du gjorde på Dagsnytt 18?

– Ja, ikke sant! Det har jo ikke Høyre eller Frp vist seg like villige til å gjøre.

– Hvor mye synes du personer burde tåle når de deltar i den offentlige debatten?

– Generelt mener jeg at det er veldig viktig å ta et oppgjør med de metodene som går ut på å psyke ut folk og skremme dem vekk fra offentligheten, og det gjelder uansett hvilken retning det går. En studie som var ute nylig, viste at Frp-politikere rapporterte at de mottok mest hets og trusler. Det er avgjørende å påpeke at dette rammer bredt. Dette har vi hatt en god linje på i Oslo bystyre. Aina Stenersen fra Frp har stått skulder ved skulder med Lan der det har vært ting, og vi har ikke latt det gå politikk i det.

– Samtidig så mener jeg at dette er en særlig aktiv strategi som blir brukt på disse nettstedene til ytre høyre. Det så vi med Trine Skei Grande, og med flere unge muslimske profiler og debattanter. De henger ut og hisser opp folk mot enkeltpolitikere. De får det til å bli sånn «vi liker ikke trynet på denne personen».

– Norsk politikk på sitt beste er ikke så personfokusert. Det handler ikke om å hylle eller hate en person, det handler om å diskutere ideer og løsninger. Jeg mener disse miljøene er i en særstilling når det kommer til å prøve å fyre opp aggresjon mot enkelte personer. Det er veldig viktig å slå ned på fordi det bidrar til at folk ikke tør å delta i debatten. Det merker jo vi, MDG er et veldig lite parti, og vi har en del meninger som mange synes er provoserende. Vi ser jo at det finnes grupper som aktivt jobber for å henge ut enkeltpersoner. Det er en chilling effect av at aggresjonsnivået er så høyt. Det er en vesentlig forskjell å bli angrepet for dine meninger og holdninger og bli angrepet for den du er.

Mer fra Ideer