Annonse
09:59 - 04. november 2018

Hvor mange var her?

Den norske okkupasjonslitteraturen liker å fremstille Norge som en viktig krigsskueplass som bandt opp store tyske styrker. Det er ikke nødvendigvis korrekt. 

Tyske soldater marsjerer på Karl Johans gate i Oslo 9. april 1940. Foto: Ukjent
Annonse

Vi har hørt spørsmålet mange ganger: hvor mange tyskere var det i Norge under Andre verdenskrig? Tallet – og det er bare ett tall – som oftest fremkommer er 350 000. Det refererer til det antall som var i Norge da krigen var slutt, i mai 1945. Men hva sier det oss egentlig? Er dette mange? Er det antall tyske soldater som kunne brukes andre steder? Litteraturen har gitt oss få, om noen, svar. Ofte vises det til en kraftig økning gjennom krigsårene for å bygge «Festung Norwegen». Den norske okkupasjonslitteraturen liker å fremstille Norge som en viktig krigsskueplass som bandt opp store tyske styrker. For det er vel det som er riktig?

Ett enkelt tall er heller dårlig egnet til å si noe om hva som skjedde i Norge i krigsårene. Det sier noe om mai 1945. Det ligger i kortene at vi må vite hvordan antallet utviklet seg for å forstå okkupasjonsmaktens prioriteringer og beslutninger, og ikke minst hvilken rolle okkupasjonen av Norge spilte i den store verdenskrigen. Tiden har vært overmoden for å gå antallet tyskere i Norge etter i sømmene. Utrustet med et oppdrag fra UiT Norges arktiske universitet og tilgang til dokumentene den tyske overkommando i Norge etterlot seg, har vi for første gang systematisk hentet ut okkupasjonsmaktens egne tall for hver måned gjennom hele krigen.

Figuren som viser utviklingen er like bemerkelsesverdig som den er unik (se figur). Tallmaterialet som er basis for figuren er hentet fra intendanten hos den tyske overkommando i Norge–Armee Oberkommando Norwegen. Antallet kan også brytes ned til grupper av personell, og i de tyske oversiktene opereres det med fire store personellgrupper; hær (Heer), marine (Kriegsmarine), luftforsvar (Luftwaffe) og samlegruppen Sonstige. Sistnevnte omfatter blant annet politi, Organisation Todt, SS, Reichkommisariat, arbeidstjenesten og sivile personer under tysk kommando.

Det er når vi stiller personelltallene sammen at trenden i utviklingen av antall tyskere i Norge tydelig trer frem. Antallet tyskere økte jevnt fra vel 50 000 i april 1940 til rundt 250 000 i mai 1941. Deretter fulgte en nedgang i forbindelse med forflytning til Finland for angrepet på Sovjetunionen. Deretter fulgte en planmessig og gradvis oppbygging som må sees i sammenheng med utbyggingen av kystforsvaret som skjøt fart fra 1942. Fra mai 1944 sank antallet. Verdenskrigens gang krevde styrkene andre steder enn i Norge.

Det mest interessante punktet er likevel november 1944, da mer enn 200 000 personer tilhørende den tyske Lapplandsarmeen var flyttet ut av Finland/Sovjetunionen og inn i Norge. Da Finland skiftet side, ble det nødvendig for tyskerne å trekke ut styrkene som sto landet. Den nye tyske forsvarslinjen ble nå etablert som Lyngenlinjen i Troms. Mesteparten av personellet fra Finland ble ikke værende i Norge. I perioden fra desember 1944 til krigens slutt ble mer enn 180 000 personer transportert ut fra Norge. Det var derfor ikke en reell oppbygging av tyske styrker i Norge mot slutten av krigen.

Trenden i utviklingen reiser en rekke spørsmål om utviklingen av den tyske okkupasjonsmakten i Norge. Var for eksempel et antall på 358 000 høyere enn det vi burde forvente? Det må sees i sammenheng med hva de ble brukt til, og at kystlinjen som skulle forsvares var på 2 500 kilometer. Strukturen på kystfortene ble konsentrert rundt sentrale punkt og ikke minst for å forsvare skipstrafikken som gikk langs kysten som en viktig forsyningsvei til det nordlige frontavsnittet i Sovjetunionen. Den gradvise økningen samsvarer med utbyggingen av kystfortene, som tok tid å planlegge og gjennomføre. Det er vanskelig å se noen tegn til panikkartet oppbygging, som er vanlig å hevde i forbindelse med de britiske kommandoraidene mot Norge. Den tyske oppbyggingen var basert på grundige analyser av militære behov for å sette opp et troverdig forsvar av den lange kystlinjen. Antallet var ikke høyere enn det som måtte være i Norge for å ha et forsvar som kunne fungere etter intensjonen. Det speiles i tallmaterialet.

Et annet moment er hva personellgruppene hadde av kampkapasitet. Var dette kampklare soldater som kunne flyttes til andre frontavsnitt? Var det 350 000 bevæpnede tyske soldater som ble stående i Norge istedenfor å brukes i forsvaret av Tyskland? Tallmaterialet gir oss et interessant innblikk i hva gruppene besto av.

Den tyske hær utgjorde vel 50 prosent av antallet, og i mai 1945 var de på 192 500 personer. Av dette tallet var bare halvparten soldater tilhørende infanteridivisjonene, som er det personellet som teoretisk kunne settes inn i aktiv mobil krigføring. Ser vi nærmere på divisjonene, finner vi at de på slutten av krigen sjelden var oppsatt med rett antall personell, de var oftest kraftig underbemannet. I tillegg var de fleste divisjonene i Norge stasjonære, det vil si at de ikke kunne gjøre forflytninger. De sto som fast forsvar langs kysten, bemannet flere av kystfortene og sto som punktforsvar i viktige geografiske områder. Det som var av bevegelige infanteridivisjoner var stort sett flyttet ut av landet før mars 1945, med unntak av to divisjoner som sto som invasjonsforsvar langs Lyngenlinjen. I dokumentene vi har undersøkt er det mye som tyder på at det var en markant endring av kvaliteten på de tyske divisjonene gjennom krigen, målt som kamperfaring og bevegelighet.

I 1940 var Norge okkupert med soldater som hadde krigserfaring og høy mobilitet, mens det på slutten stort sett var stasjonære soldater uten kamperfaring som blir værende her. Ved krigens slutt var det ikke kapasitet eller stridsevne igjen i Norge til å føre en sluttkamp. Det er derfor de tyske styrkene i Norge kapitulerte samtidig med resten av Wehrmacht i mai 1945. Hvordan okkupasjonsmakten endret karakter gjennom krigsårene er et helt sentralt spørsmål som må besvares for å forstå utviklingen og de beslutninger som ble tatt–et tema som ikke har vært grundig undersøkt. Historien om Wehrmacht i Norge er den store fortellingen som mangler i norsk okkupasjonslitteratur.

Var Norge et område som bandt opp store tyske styrker? Nei, det var andre sider ved okkupasjonen som var viktigere enn antallet tyskere som var her i mai 1945. Når nye kilder undersøkes blir analysene bedre. Vi er slett ikke ferdig med å studere og debattere andre verdenskrig i Norge.

Kjetil Korsnes

Lokalhistoriker

Olve Dybvig

Lokalhistoriker

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Derfor undrer jeg meg over at han går til motangrep på meg.