Annonse
00:00 - 16. november 2018

Hvilken feminisme, Lund Fjæren?

Selvkritikk er en etablert del av dagens feminisme, men det betyr ikke at vi må være noe feminisme-politi.

Annonse

«Vi som kaller oss feminister må tåle å bli motsagt», skriver Eline Lund Fjæren i Morgenbladet fredag 10. november.

Hun har noen gode poenger om kommersialisering av feminismen og fallgruvene ved å bli en «moralsk» bevegelse med fokus på enkeltindividers adferd heller enn en kollektiv bevegelse som setter seg langsiktige og politiske mål.

Mange oppfatter kanskje det nåværende feministiske ordskiftet som hardt – og jeg tror det kan være sunt å være på vakt mot «hardheten» Lund Fjæren har beskrevet. En overdreven kompromissløshet risikerer også å tære på den feministiske bevegelsen fra innsiden: Som blant annet Carline Tromp har skrevet godt om nylig, kan utfrysing og jag etter moralsk perfeksjonisme føre til et innskrenket ytringsrom for alle.

Samtidig mener jeg det er verdt å skille mellom det retoriske nivået og konsekvenser i den virkelige verden: Når vi snakker om seksuell trakassering og overgrep, er det nok fortsatt en god del flere kvinner enn overgreps- og trakasseringsanklagde som har fått liv eller karrierer «ødelagt» oppigjennom – og vi skal ikke glemme at sympati og bekymring for konsekvensene for de anklagde faktisk ofte har vært regelen heller enn unntaket. Når Trond Giske blir «møtt med trampeklapp av sine egne» allerede i februar 2018, tror jeg ikke vi trenger å frykte at #metoo-anklagede aldri skal få «komme tilbake».

Det må være rom for uenighet i feminismen, men Lund Fjæren maler et nokså endimensjonalt bilde av feminisme i dag. «Feminismen er blitt en vare», sa hun i intervjuet som startet debatten, og det er lett å være enig i kritikken av forbruks-feminismen.

Eline Lund Fjæren maler et nokså endimensjonalt bilde av feminisme i dag.

Nettopp denne kritikken har da også vært en del av det feministiske ordskiftet i en del år nå. Den amerikanske feministen og teoretikeren Nancy Fraser hevder for eksempel at feminismen noe utilsiktet er blitt en «handmaiden» for kapitalismen. I 2016 ga Andi Zeisler ut boken We Were Feminists Once om kommersialiseringen og utvanningen av feministiske budskap [h3]. Minna Salami har skrevet om hvordan feminismen er blitt en lukrativ måte å selge et product eller en tjeneste på – trykket i norsk oversettelse i det feministiske tidsskriftet Fett tidligere i år. Her i Norge har ellers blant annet Morgenbladets egne Lena Lindgren vært blant dem som har kritisert «dagens mediefeminisme» og det hun mener er dens kroppsfokus som uttrykk for en «individuell tidsånd». 

Angående bloggere som kaller seg feminister samtidig som de pusher Botox, har for eksempel Sophie Elise fått hard kritikk fra blant annet Emilie Blichfeldt. Kritiker Susanne Christensen har skrevet om muligheten for jente-identitet og fellesskap bortenfor det kommersielle i «En punkbønn», og selv har jeg det siste året redigert en feministisk essaybok som blant annet tar utgangspunkt i spørsmålet om hva som skjer når feminismen blir mer mainstream og kommersialisert.

Jeg vil dermed hevde at denne kritikken faktisk er en ganske utbredt og veletablert del av den feministiske debatten. Når Lund Fjæren hevder at «feminismen» må være mottagelig for slik kritikk, oppleves det dermed som en stråmann, eller i beste fall upresist.

Upresist blir det også når hun skriver at «Mainstream-feminismen låner unge kvinners ansikt og kropper som markedsføringsverktøy i egen kampanje.» For hvem, hvor eller hva er denne mainstream-feminismen som «låner unge kvinners ansikt og kropper»? At selskaper som H&M eller enkelte forlag kan tjene penger på å selge feministiske budskap er en annen ting, men her må vi holde tunga rett i munnen: Det er neppe feminister som eier H&M.

Jeg mener ikke at man må sitere eller anerkjenne alle som har skrevet om lignende temaer som en selv. Men når premisset for kritikken virker å være at slik selvkritikk er fraværende i dagens feminisme, og at feminister attpåtil ikke «tåler» å høre den, skaper det et behov for å nyansere bildet. Ekstra synd er det at Lund Fjæren med en slik fremstilling, og ved å bruke ord som «blodtåka» om sine kritikere, nører opp under utbredte stereotypier om feminister som frådende sinna og ideologisk blinde for motforestillinger. 

Det er jo tross alt ikke slik at feminismen har overtatt verden – fortsatt er det et mindretall som kaller seg feminister, feminismen blir stadig latterliggjort og demonisert fra mange hold, og på flere områder er vi vitne til et backlash i sanntid, som når åpenlyst kvinnefiendtlige kandidater blir valgt til makten i land som USA og Brasil, når abortfiendtlige dommere utnevnes til amerikansk høyesterett – eller når den norske regjeringen viser seg villig til å forhandle med abortrettigheter for å holde på makten.

Til slutt: Selv om vi må kunne diskutere feminismens innhold og kritisere uthuling og individualisering av feministiske budskap, skal vi også passe oss litt for å bli et slags feminismepoliti. Som Sofie Frøysaa påpeker i et svar til Lund Fjæren, kan hverdagsfeminismen eller Girl Power-T-skjorta også være en døråpner for unge jenter til å sette seg inn i hva feminismen står for. 

Hvis vi skal få politisk gjennomslag for viktige kollektive mål vil vi være avhengige av støtte fra flere enn den harde kjernen. Når tusenvis av mennesker på lørdag demonstrerer til forsvar for abortloven vil jeg gjette at det er mange unge jenter med feminist-T-skjorter blant de oppmøtte. De må også være velkomne.

Hedda Lingaas Fossum

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Historia om Heinrich Glogau kunne gått i gløymeboka.»