Essay

Det globale raseriets røtter

Når verden omkalfatres, er det noen som mister status. Og de kan bli fryktelig sinte.

Give me back the Berlin Wall

Give me Stalin and St. Paul

Give me Christ or give me Hiroshima.

The world is going to slide, slide in all directions.

I’ve seen the future, brother, it is murder.

The Future

Leonard Cohen, 1992

Da Leonard Cohen skrev denne teksten i 1992 var utsiktene for fred mer lovende enn på mange tiår. Sovjetunionen hadde brutt sammen uten at Vesten hadde løsnet ett skudd, og Russland så ut til å gå mot et nyfødt liberalt system, sammen med nesten alle andre i Østblokken. Politikere og forståsegpåere hyllet det de så som en ny «verdensorden», symbolisert av koalisjonen som drev Saddam Hussein ut av Kuwait med prinsippet om nasjonal suverenitet i ryggen. Francis Fukuyama erklærte dristig at «historien hadde nådd sitt endepunkt» og at den liberale demokratiske modellen hadde seiret en gang for alle. Cohens apokalyptiske visjon var et ekko av den mørke pessimismen i Yeat's dikt Second Coming (… de beste tror ikke på noe, de verste syder av lidenskapelig intensitet …), og virket merkelig malplassert.

Så kom folkemordet i Rwanda, den etniske rensingen i Bosnia, terrorangrepene 11. september 2001, en tilsynelatende endeløs strøm av brutal nasjonalistisk og religiøs terrorisme, og fremvekst av autoritære ledere over nær sagt hele kloden. Fremtiden var ikke lenger lys. Den varslet mord. Hva skjedde?

De fleste av de første, enkle svarene måtte uten videre forkastes. Vi står ikke overfor det Samuel Huntington kalte «clash of civilizations». Mange av grusomhetene blir begått innenfor og ikke over de grensene han beskriver. Vi står ikke bare overfor den klassiske, spontane frykt for at moderniteten skal fortrenge tradisjonelle samfunn, med mindre man ser for seg muslimske ekstremister som drømmer om et nytt kalifat befolket av britiske borgere som vil ut av EU eller amerikanske borgere som vil «Make America Great Again». Det er ikke snakk om å føre krig for å forsvare religiøse verdier, med mindre man tar alvorlig den ungarske presidentens påstand om at han vil bevare sitt lands kristne arv – og ser bort fra at Budapest har flere strippebuler enn noen annen hovedstad. Den store fellesnevneren for tidens vold, fremmedfrykt og usikkerhet, er et sydende, globalt raseri.

Hvor har dette globale raseriet sine røtter? En pensjonert general som var med i en debatt om terrorisme, minnet nylig om at grensene mellom venner og fiender var enkle å definere under den kalde Krigen. Slik er det ikke lenger. Grensene stadfestet et skille av ideer som definerte vår forståelse av historie, utvikling og prestisje. Et eksempel er hvordan alle land kunne sorteres i enkle kategorier, som Den første, andre og tredje verden. Den første omfattet de ledende liberale og demokratiske industriland som USA, Tyskland, Frankrike, Japan, og Italia. Den andre besto av de kommunistiske landene, som Sovjetunionen, østblokklandene, Cuba og Kina. Den tredje verden inkluderte de minst utviklede nasjonene i Latin-Amerika, Afrika, Midtøsten og Asia, som Guatemala, Peru, Zaire og Egypt.

Inndelingen fulgte ikke de tradisjonelle modellene i liberal økonomisk teori. Det dreide seg i praksis om pre-industrielle, industrialiserte og postindustrielle samfunn, definert ved varetilgang og hvor majoriteten av arbeidsstokken var sysselsatt. Pre-industrielle land var først og fremst land som enten var dominert av landbruk, eller var leverandører av råvarer som olje og kull til mer avanserte nasjoner. Industrialiserte land var dominert av fabrikk-basert varetilgang, mens de postindustrielle ble definert som informasjonssamfunn drevet av vitenskap, teknologi, finans og manipulering av symboler og data.

Nasjonene som utgjorde Den første verden kunne enten være industrialiserte eller postindustrielle, Den andre verden besto av industrielle eller postindustrielle land, mens Den tredje verden var dominert av landbruk og utvinning av råvarer for de to andre gruppene. Mangelen på relasjon til liberal-økonomiske teorier preget kommunistlandenes spesielle status. Inndelingen i tre verdener reflekterte materielle og normative betraktninger slik de er definert i teoriene om liberal økonomi og marxistisk historieforståelse.

Den liberal-økonomiske teoretikeren W. W. Rostow publiserte i 1959 et klassisk essay, The Stages of Economic Growth, senere utviklet i en bok med undertittelen A non-communist manifesto. Rostow mener stater beveger seg gjennom forskjellige stadier av «modenhet» i sin økonomiske utvikling. Han antyder at de når et «takeoff» punkt, for derfra å utvikle selvregulerende mekanismer i form av «en-mann-en-stemme», progressiv inntektsskatt og statlige garantier for borgernes velferd. Å beskrive en nasjons modenhetsnivå ved hjelp av rent materiell utvikling, forutsetter en bestemt verdivurdering. Det trekker opp en kurs for historien som ligner på den menneskelige utvikling fra barn til fullt operativ voksen. Dessuten bygger det på en forutsetning om at liberalismen godtar adskilte rom for kulturelle, moralske og individuelle aspekter ved livet, altså ikke bare materielle betraktninger.

Marxistiske tenkere grep først og fremst fatt i Rostows definisjon av historien. De mente at historisk utvikling er basert på konflikter mellom grupper drevet av rent materielle interesser. Disse konfliktene pekte frem mot det kommunistiske system og «slutten på historien». På den måten ble det skissert en alternativ forståelse av utviklingen. De høyest utviklede (eller modne) nasjonene sto nærmere kulmineringen av historien og etableringen av kommunismen som globalt politisk system. Politiske institusjoner som en-mann-en-stemme, inntektsskatt, og sosial velferd hadde liten betydning ettersom dominerende klasser automatisk vil tjene sine egne interesser. Spørsmål om moral, kultur og individuelle preferanser er basert på de materielle forholdene i samfunnet og Rostow ble anklaget for rett og slett å ta feil når han skilte dette fra økonomisk virksomhet.

Det er ikke min hensikt å avgjøre hvem som har det beste argumentet, men å peke på at begge teoriene presenterer alternative (og normative) vurderinger av vår plass i historien. Rostows essay ble først publisert i The Economic History Review, mens Marx bygget på Hegels forutsetning om at den menneskelige utvikling springer ut av en materialistisk basert progresjon. Uansett hvilken fortolkning man velger, så innebærer begge en oppskrift på hvordan man skal unngå å ende på feil side av utviklingen, eller i praksis «falle ut av historien» og bli irrelevant.

Disse tankene påvirker måten den enkelte borger oppfatter sin nasjon og seg selv. Den nasjonale identiteten representerer både økonomisk pragmatisme (hvordan tjener dette mine materielle interesser?), og personlig identitet (hvordan tjener det min status som person?). Enhver forstyrrelse av begrepet fører til usikkerhet.

They’ll be the breaking of the ancient Western code

– The Future

Dette bringer oss tilbake til Sovjetunionens sammenbrudd og den generelle avvisningen av marxistiske fortolkninger. Kommunismens fall førte ikke bare til at makten på den ene siden av øst/vest-skillet gikk i oppløsning. Det markerte også at Den andre verden forsvant. De enkelte nasjonene fortsatte stort sett å eksistere, men deres spesielle status som representanter for den lysende historiske utvikling ble borte. Plutselig var de fanget i den liberal-økonomiske klassifiseringen av nasjoner, og i de fleste tilfelle sank deres status dramatisk. Opplevelsen av fallet var traumatisk. Landene i Den tredje verden ble redusert til laveste nivå av «modenhet» og var ikke lenger så interessante for stormaktene. I Tyskland, et av verdens rikeste land, oppfattet befolkningen i vest at Berlin-murens fall uttrykte for det endelige nederlag for den kommunistiske doktrine, mens folk i DDR opplevde det mer som svikt i politisk lederskap. Det virket som alle nasjonene i den Andre verden hadde våknet og plutselig oppdaget at verdiene de var innpodet i årtier rett og slett var falske. Det tar tid å komme over slike plutselige forandringer. For å si det med James Baldwin: «Når troen svikter er det det samme som å slutte å tro».

Forandringene var ikke begrenset til medlemmer av Den andre og tredje verden. De minst privilegerte innbyggerne i Den første hadde tidligere kunnet skryte av at de var «frie» og ikke «kommunister». Men begge deler fikk snart mindre betydning i en verden der alle nasjonene så ut til å bevege seg mot en fri verden, og der kommunismen i praksis var død og borte. Frihetsverdier ble mer alminnelige. Og når man innser at tidligere unike privilegier også er blitt ganske alminnelige, begynner man snart å søke etter andre verdier. Etter hvert som globaliseringen fører til at andre nasjoners innbyggere også betrakter seg som unike, så vil det fort føre med seg at den privilegerte statusen ikke lenger virker unik, men tvert imot ganske ordinær.

Og når man innser at tidligere unike privilegier også er blitt ganske alminnelige, begynner man snart å søke etter andre verdier.

Et beslektet problem var at posisjonene i det liberale hierarkiet snart ble ganske statiske fordi økonomiske forbindelser gjorde at de dominerende nasjonene ble værende på toppen. Samtidig førte endringer i status for en nasjon til at andre fikk svekket sin posisjon eller status. Hvis man bare definerer økonomiske forhold i materialistiske termer, vil det være teoretisk mulig for alle å forbedre sin posisjon, omtrent som når tidevannet hever alle båtene samtidig. Men hvis man definerer økonomiske forhold som relative i forhold til andre nasjoner, så må et lands vekst nødvendigvis bli veid opp med en annens fall.

Disse forholdene førte til en kritisk svekkelse av global status, ut over materiell velstand og nasjonal makt. Borgerne i Den tredje verden føler at de taper relevans på den internasjonale scene og har endt i kategorien «minst modne» nasjoner. Innbyggerne i det som var den Andre verden, opplever at deres gamle verdier faller sammen, samtidig som de mister sin historiske og utviklingsmessige status. Robert Reich, USAs ledende ekspert på politisk økonomi, slo en gang fast at hans studenter ville knapt være ti prosent rikere hvis de lå foran Japan, men 25 prosent fattigere hvis de lå bak. Når den sterke økonomiske veksten i India og Kina truer den relative posisjonen til nasjonene på toppen, øker også potensialet for å true andres status.

Hva blir resultatet? Mange borgere vil stille krav til sin nasjons globale status fordi den er viktig for deres nasjonale og personlige identitet. En måte å gjøre det på, er gjennom en messiansk omfavnelse av religiøse doktriner som hevder moralsk overlegenhet over andre nasjoner. En annen måte er å påberope seg etnisk eller nasjonal overlegenhet. En tredje måte er å hevde at man besitter en sivilisert suverenitet som hever seg over andre regioner. Men slike krav og overbevisninger er ikke nok til å bekjempe det som truer følelsen av en opphøyd stat.

Til slutt vil nasjonene velge handlinger som er motivert av sinne.

Problemet med truslene er at de ikke bare er innbilte – de er virkelige. Hvis vi definerer vår identitet ved å sammenligne posisjonene i et enkelt hierarki, er det innlysende at selv den minste svekkelse av statusen vil bli opplevd som smertefull. USAs andel av verdens brutto nasjonalprodukt er for eksempel redusert, selv om amerikanerne ikke har det materielt sett dårligere enn før. Prosentsatser blir, i likhet med posisjoner, målt gjennom relative endringer, og derfor er det fullt mulig at forskjellene blir mindre, selv om alles økonomiske forhold blir bedre.

Vår personlige identitet er en kombinasjon av det vi mener og tenker om oss selv, og måten andre ser på oss på. Det samme gjelder den nasjonale identiteten. Den er også en kombinasjon av måten vi oppfatter vårt land på og hvordan utenforstående ser på det, eller av vårt inntrykk av nasjonens internasjonale rykte. Fordi vår oppfatning er relatert til landets relative status i det liberale økonomiske hierarki, blir en reduksjon i global status vanligvis reflektert som en svekkelse av den nasjonale stolthet. Når stoltheten blir såret reagerer individet med sinne; når den nasjonale stoltheten blir såret reagerer nasjonen med globalt sinne.

I en akademisk analyse har jeg dokumentert at globalt sinne, utløst av følelsen av at lokal business og nasjonal suverenitet er truet av internasjonale korporasjoner og institusjoner, var årsak til ønsket om å forlate EU i Storbritannia, og valget av Trump i USA. I begge tilfelle følte en stor andel av intervjuobjektene at de var i ferd med å bli fratatt både kultur, status og identitet. Visjonen om et Storbritannia løsrevet fra Europa, og løftet om et Amerika gjenreist til fordums storhet, kom raseriet i møte. Lignende holdninger finner vi blant dem som støtter de nasjonalistiske lederne i Ungarn, Frankrike, Tyskland, Italia og andre land.

I begge tilfelle følte en stor andel av intervjuobjektene at de var i ferd med å bli fratatt både kultur, status og identitet.

Hva er så løsningen på denne globale pandemien av raseri? Teoretisk skulle det være mulig å utvikle andre mål for nasjoners globale status. Men i praksis vil nye verdier i en verden som er helt dominert av materielle standarder kreve en kreativitet som ligger langt utenfor det vi hittil har sett demonstrert av verdens politiske ledere.

Behovet er der. Lokale virkninger av det globale sinnet fører til voldsbruk mot innvandrere og flyktninger. De internasjonale konsekvensene omfatter Vladimir Putins aggressive politikk for å gjenskape Sovjet-statens gamle ære, og av Donald Trumps destabiliserende brudd med den kjernefysiske avtalen med Iran. Et bredt register av andre, skremmende virkninger av det globale sinnet kommer til syne hver dag.

Jeg husker en gudstjeneste i Trinity Church i Princeton for flere tiår siden. Presten forkynte at «en av menigheten» skulle innlede diskusjons-timen i kirkens Forum. Taleren var professor George Kennan, den tidligere Moskva-ambassadøren, hvis berømte essay om å holde en fast linje overfor Sovjetunionen til den brøt sammen fra innsiden, nylig hadde gått i oppfyllelse. Etter innledningen spurte en kvinne: «Nå da Sovjetunionen er borte, hva vil bli USAs neste store fiende?» Professor Kennan svarte: «Oss selv». Hans spådom har igjen vist seg å være sann, både for amerikanerne og borgere i mange andre land.

Vi ser nåtiden, broder, den er mord.

Frank Louis Rusciano er professor i statsvitenskap ved Rider University, Princeton, New Jersey, USA. Han har skrevet en rekke bøker om spenninger i internasjonal politikk, og tilbragte tre måneder som Fullbright-stipendiat ved Nobel Instituttet i Oslo våren 2018.

Oversatt av Christian Borch.

Mer fra Essay