Debatt

De som endrer verden

Heldigvis tyder alt på at også fremtiden vil bli preget av studenters engasjement og vilje til å endre verden.

Som universiteter står vi i alltid i et spenningsforhold mellom tradisjon og fornyelse, mellom historie og fremtid, mellom å bevare det som er og berede grunnen for det som kommer. De vi utdanner – våre studenter og kandidater – har alltid vært universitetenes viktigste bidrag til å endre verden.

I år er det 50 år siden et studentopprør i Paris ga navn til en generasjon, og for alvor viste verden at den voksende studentmassen ved universitetene ville mer enn å utdanne seg til en trygg jobb. Nå er 68-erne på vei over i pensjonistenes rekker, mens studentene både i Norge og resten av verden fortsetter å kjempe for en bedre verden.

Mange har uttrykt bekymring for at universitetene nå vil tas av over av en generasjon lydige og karrieretenkende flinkiser, og at generasjon prestasjon har kommet inn i på universitetene med lite annet enn høye ambisjoner og skjør psyke. Vi som har gleden av å leve i universitetssamfunnet på daglig basis, vet at heldigvis er bildet langt mer sammensatt enn som så.

Bare de siste månedene har vi sett mange eksempler på studentengasjement som utfordrer det bestående. Avkolonisering ble, kanskje litt overraskende, det store ordet i den universitetspolitiske debatten anno 2018. Studentorganisasjonen SAIH viste at også dagens studenter har evnen til å skape rabalder. Elevene bak Operasjon Dagsverk ble møtt med avisannonser og sterk kritikk for sitt valg av internasjonalt solidaritetsprosjekt.

Avkolonisering ble, kanskje litt overraskende, det store ordet i den universitetspolitiske debatten anno 2018. Studentorganisasjonen SAIH viste at også dagens studenter har evnen til å skape rabalder.

Våre medisinstudenter kjemper for syriske barn og unge gjennom Medisinstudentens humanitæraksjon. Våre jusstudenter gir gratis rettshjelp til vanskeligstilte gjennom Jussbuss og jobber for å bedre kvinners rettsstilling gjennom JURK. På hele universitetet bruker våre studenter sin kunnskap til å hjelpe andre og kjempe for en bedre verden.

Studenter og elever som engasjerer seg er selvfølgelig ikke hevet over kritikk, og skal møtes med like strenge krav til sine argumenter som alle andre. Men at våre studenter i dag kun er opptatt av seg selv og sine prestasjoner stemmer heldigvis ikke overens med våre erfaringer fra Universitetet i Oslo.

I verden rundt oss møtes studentengasjement med langt mer hardhendte midler enn kronikker og trykksverte. Alle steder der myndigheter slår ned på protester og motstemmer vil studenter og akademikere være utsatt. Scholars at Risk og Students at Risk har dokumentert hvordan fredelige studentprotester har blitt møtt med vold og forfølgelse i land som Nicaragua, Venezuela, Egypt, Tyrkia, Sør-Afrika, Thailand og Myanmar.

I verden rundt oss møtes studentengasjement med langt mer hardhendte midler enn kronikker og trykksverte

I voldelige konflikter og i samfunn i autoritær utvikling er universiteter og studenter alltid utsatt. Ytringsfrihet og akademisk frihet truer de som vil kontrollere med vold og undertrykking, og fullt ut frie universiteter kan ikke eksistere under undertrykkende og autoritære regimer.

Som universiteter med stor frihet og sikker finansiering plikter vi å bruke vår privilegerte posisjon til å engasjere oss for de delene av vårt globale akademiske fellesskap som ikke er like heldige. Paradoksalt nok kan man se at et slikt samfunnsengasjement også i vår del av verden kan brukes som et argument mot universitetenes autonomi og frihet. I den opphetede Brexit-diskusjonen i Storbritannia har universitetene blitt anklaget for å være femtekolonnister som setter en global elite fremfor nasjonens interesser.

I den nasjonale og proteksjonistiske vendingen vi har sett i mange vestlige land, blir ofte universitetene anklaget for å være globaliserte og virkelighetsfjerne, og også her hjemme har vi de senere årene oftere hørt anklager om at universitetene er mer opptatt av internasjonal prestisje enn sitt samfunnsbyggende, nasjonale oppdrag.

For Universitetet i Oslo er det ingen tvil: vi skal fortsette som et globalt engasjert universitet, vi skal bygge ned grenser mellom kulturer snarere enn å bygge dem opp og vi skal være et internasjonalt brohode for det norske samfunnet.

Derfor lanserer vi i år Oslo Peace Days sammen med Oslo kommune, Nobelinstituttet og Nobels Fredssenter. Oslos internasjonale posisjon som fredsby forplikter, og vi må stadig utvikle og undersøke hvordan vi kan bruke denne posisjonen til å støtte opp under fred og menneskerettigheter.

Derfor skal vi nå utvikle en universitetsallianse med fem andre ledende europeiske universiteter, hvor målet er at studentene sømløst kan studere på tvers av grenser og språk, med forskningsbasert utdanning som fellesnevner. 100 år etter at første verdenskrig tok slutt, er forbrødring på tvers av landegrensene like viktig som noensinne. Å la Europas unge møtes i auditoriene og lesesalene er viktig for å videreutvikle samarbeid og toleranse, og en verdig måte å minnes de generasjonene europeere som fikk sine liv kastet bort på slagmarken.

Vi vil i alle tilfeller støtte opp under våre studenters samfunnsengasjement, deres kritiske sans og deres forpliktelse til samfunnet rundt seg. Heldigvis tyder alt på at også fremtiden vil bli preget av studenters engasjement og vilje til å endre verden.

Svein Stølen

Mer fra Debatt