Søgnengate har gjort samarbeidsproblemene mellom de folkevalgte og direktørene i Utdanningsetaten synlige i offentligheten. Morgenbladet publiserte et utdrag fra min nye bok Det store skoleeksperimentet som ga et eksempel på dette. Det likte ikke Utdanningsetaten. Utdraget inneholder, ifølge kommunikasjonsdirektør Trine Lie Larsen, «usanne påstander om ståstedsanalyser», og hun hevder i et svarinnlegg at «Utdanningsetaten aldri ble bedt om å stoppe anskaffelsen» av EY-konsulenter i Osloskolen. Hun tar feil.
Bokutdragets bakteppe er avdekking av vold i osloskolen som skapte store overskrifter sommerhalvåret 2017. Inn mot stortingsvalget hardnet ikke bare retorikken til. Nylig skrev Dagsavisen at det rett etter valget ble fremmet en trussel mot skolebyråd Tellevik Dahl om at etaten ville sende inne et formelt varsel med påstander om at hun mobbet ledelsen i Utdanningsetaten når byråden skarpt, klart og tydelig ga beskjed om hvilke endringer hun ville ha gjennomført. Etter trusselen ble retorikken moderert og slik at «endringene skulle gjøres i tett og godt samarbeid med en profesjonell utdanningsetat». Noen uker etter trusselen hurtiginnkalte daværende kunnskapsminister Henrik Asheim (H) Oslo kommune, statsrådene Sylvi Listhaug og Per-Willy Amundsen, politimester Hans Sverre Sjøvold og andre fagpersoner til et stormøte om volden i Osloskolen. Noen dager senere fortalte områdedirektør Pål Riis at volden i Osloskolen skulle granskes bredt. Hva skjedde så?
Den 15. november informerte rektor personalet på min skole om at det var utlyst en anbudskonkurranse der et eksternt konsulentfirma skulle gjennomføre ståstedsanalyser. Jeg spurte Rådhuset hva dette var. De svarte: «Høres rart ut. Skal sjekke dette.» Deretter ba Rådhuset etaten om en redegjørelse om hva som foregikk. På Rådhuset så de ikke hvorfor man skulle ha konsulenter til dette, det var ikke deres intensjon. Det var uaktuelt med konsulenter og dette må ryddes opp i, fortalte de. Videre forklarte Rådhuset at «de går igjennom dette nå». Rådhuset skulle få en orientering onsdagen etter om prosedyre, anbudet og hva som var tanken bak. Men neste dag sa Rådhuset at det i utgangspunktet var uaktuelt å bruke konsulentfirmaer til skoleutvikling. Men etaten lever sitt eget liv til tider, sa de.
6. desember ble det innkalt til allmøte på min skole om ståstedsanalysene. I innkallelsen ble det spesielt referert til «§7.2 Byrådets ambisjoner for oppvekst og kunnskapssektoren» i Byrådsbudsjettforslag 2018 og økonomiplan 2018–2021. De som skulle gjennomføre analysen er EY, fortalte rektor. Da jeg fortalte dette videre til Rådhuset svarte de: «Vi ba etaten stoppe dette. Men de hadde allerede hatt utlysningen ute og inngått kontrakt – uten å ta det opp med oss. Vi har sagt nei til det, men de gjennomfører det likevel.»
En uke senere gjentar Rådhuset dette til meg: «I denne saken hadde Utdanningsetaten utlyst og bestilt konsulentoppdraget uten å ha forhørt seg med oss først. Når saken først kom opp var altså bestillingen allerede gjort. Vi ba dem stoppe det og heller ansette en «skoleutvikler» som kunne følge opp de åtte skolene»
Noen dager senere, den 19. desember, ble den politiske ledelse byttet ut. Det gjør at omstendighetene rundt EY-kontraktene aldri blir undersøkt. Derfor fortsatte Utdanningsetaten som før.
Larsens påstand om usannheter følger kommunikasjonsavdelingens vanlige kommunikasjonsstrategi: Ikke snakk om problem, si at alt er bra og vis det med store tall. Det er kritikeren som farer med usannheter. Derfor vil ikke utdanningsetaten snakke om at de forsøkte å holde det hele hemmelig. De vil ikke snakke om at EY skulle bruke A3-Lean-metodikk for å fikse problemskoler. Lean er utviklet for Toyotas bilproduksjon og består i korte trekk av effektivisering i de leddene av produksjonen som ikke leverer gode nok resultater. Det kan fungere på biler, men ikke på barn, særlig ikke elever med svært utfordrende livssituasjon.
Etaten vil heller ikke snakke om at rammeavtalene med konsulentskapene ble inngått av Høyre i forrige valgperiode og forlenget rett før valget i 2015. Og at millioner som burde gått til elever øst i Oslo i stedet endte opp hos konsulentselskap, som også var ledet av høyrepolitikere. Etaten nevner heller ikke at VG i begynnelsen av februar hadde flere oppslag om at politisk ledelse ikke var informert om EY-kontraktene eller at Tellevik Dahl senere har bekreftet samarbeidsproblemene i VG.
I stedet fokuserer etaten på e-posten som Fredrik Solvang leste opp i Dagsnytt attenstudio. At den ikke var kjent for etaten endrer ikke noe. Se bare hvordan utdanningsdirektør Søgnen fossror når Solvang spør om hun fikk beskjed av skolebyråden om ikke å leie inn EY.
Kommunikasjonsdirektøren peker deretter på omfanget av EYs oppdrag. På min skole kom en frem til 41 tiltak som skulle løse problemene med dop, vold og utrygt læringsmiljø ved skolen. Blant tiltakene var innføring av mobilhotell, gjøre skolelokalene innbydende, bedre fokus på møter og å arrangere et strategiseminar der skolens visjon og strategiske plan blir bearbeidet. Andre tiltak er å innføre frokost i form av havregrøt, ansette flere rådgivere og miljøarbeidere, starte en sjakk-klubb, sette i gang inspirerende initiativer og forbedre rutiner. Der var ingen kritikk, refleksjon eller løsninger rettet mot inntakssystem, finansieringssystem eller nivåene over rektor. Og der er ingen form for ansvarliggjøring av nivåene over skolen eller noen form for systemkritikk i Utdanningsetatens arbeid med å løse voldsproblemene i osloskolen.
Neste gang direktørene sender sin kommunikasjonsdirektør ut i mediene bør de heller svare på viktige spørsmål som hvorfor inngikk direktørene kontrakter med EY for å løse voldsproblemene i Osloskolen? Hvorfor trodde direktørene at Toyota sin fabrikkmodell ville «fikse» åtte problemskoler? Og hvorfor arbeidet direktørene for at kontraktene skulle være hemmelige? I tillegg kan direktørene gjerne fortelle hvorfor de mener politisk ledelse sin beskrivelse av samarbeidsproblemene er feil.
Til slutt: At konflikten mellom politisk ledelse og utdanningsetatens mektige direktører er synlig er viktig og bra. Samtidig som nye varsler har lammet den politiske ledelsen lever Søgnengate videre. Det avgjørende spørsmålet er om de folkevalgte skal styre Osloskolen.
Jeg mener det. Det bør Utdanningsetaten i Oslo også mene.