Annonse
09:24 - 04. desember 2018

Beatles er ikke «68-ere»

Flertallet av sangene på Det hvite albumet er en slags moderne skillingsviser, skriver Kjetil Jakobsen.

Hvitt: 16. mai 1968 lander John Lennon og Paul McCartney på London Airport kledd i hvite dresser. Foto: Stroud/Getty Images
Annonse

Du har fått det med deg nå. Rockens rikeste og mest nyskapende album fyller femti i disse dager. Hva bærer Det hvite albumet med seg fra 1968, sjokkåret da kulturgrensene mellom klasser, kjønn og raser ble sprengt? Den tyske filosofen Friedrich Hegel mente på 1800-tallet at kunsten uttrykker menneskenes historiske liv, den gir varig form og uttrykk til tidens tenkning og sensibilitet. Som kunstteori er dette bare et perspektiv blant flere, men kanskje er Hegels perspektiv særlig relevant i forhold til The Beatles som var et så utrolig allment fenomen? I de få årene gruppa ga ut plater, fra 1962 til 1970 utgjorde de et sentrum i den vestlige kulturen, slik ingen andre har gjort, ikke før, ikke siden. Gjennom de kraftfulle distribusjonskanalene til en kommersiell underholdningsindustri som de forvandlet til kunstmedium ble de fire guttene fra Liverpool betydelige, vesentlige og populære i alle land og samfunnslag. Hver plateutgivelse var en universell begivenhet.

Det hvite albumet er ikke en del av 68-opprøret, popstjernene fra Liverpool står kommenterende på avstand. Malstrømmen av hendelser i det dramatiske året er i høyeste grad til stede på plata, men reflektert og tenkt. Beatles synger om det som skjer rundt dem, men opprøret foregår ikke i musikken deres, slik det gjør hos de to jimmene Hendrix og Morrison. Skal du høre og føle brølet fra 68-revolusjonen, så se Hendrix spille «Star Spangled Banner» på Woodstock-festivalen (i 1969!), hør Serge Gainsbourg og Brigitte Bardot stønne seg gjennom «Je t’aime … moi non Plus» (i 1967!) eller se konsertfilmen med The Doors fra Hollywood bowl i 1968, som er kommet i nyrestaurert utgave nå til jubileet.

Beatles er ikke et grunnleggende politisk band, de er ikke «68-ere». Som foreldrene mine tilhører de generasjonen rett før, dette er den kohorten som min navnebror forfatteren Roy Jacobsen kalte Seierherrene. John, Paul, George og Ringo er arbeidergutter på klassereise som rir velstandsbølgen i sosialdemokratiets gullalder etter den andre verdenskrigen. De utnytter muligheter som folk fra dette samfunnslaget aldri hadde hatt før og knapt fikk igjen. John Lennon hadde til og med gått på kunstskole. Beatles’ historiske misjon var å omdanne borgerlig underholdningsindustri (Sinatra og Elvis) til demokratisk kunst. Sangene deres preges av en grunnleggende, sosialdemokratisk optimisme og forstandighet. I mirakelåret 1968 virker denne forstandigheten plutselig litt fremmed. På Det hvite albumet skaper ikke Beatles lenger historie, slik de gjorde på Sgt. Pepper, de kommenterer den. Dobbeltalbumet er et musikalsk monument fra 68 og over 68, men ikke av 68.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»