00:00 - 23. november 2018

Abort og likhet for loven

 Kan noen forklare hvordan det er mulig å hjemle senabort på fostre med kromosomavvik i abortlovens paragraf 2c?

Ifølge denne paragrafen kan man kan få innvilget senabort dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.»

Googler man kromosomfeil, får man opp flere ulike diagnoser. Ingen av dem kommer inn under «stor fare for alvorlig sykdom», så vidt jeg kan skjønne, med mindre man karakteriserer en funksjonsvariant i seg selv som en sykdom. Når det gjelder Downs syndrom, er riktignok spedbarnsdødeligheten mye høyere for barn med Downs enn for barn uten Downs – 30 pr. 1000 fødte mot 3 pr. 1000 fødte. På 1950-tallet døde imidlertid 35 pr. 1000 fødte i gruppen uten Downs, uten at man anså at alle fostre hadde «stor fare for alvorlig sykdom» av den grunn (tall hentet fra Folkehelseinstituttets (Fhi) hjemmeside). Personer med Downs har også økt risiko for medfødt hjertefeil, misdannelser i mage-tarmsystemet, lavt stoffskifte, cøliaki og luftveisinfeksjoner, men som Fhi slår fast: Graden av dette kan variere fra bagatellmessig til alvorlig. I Store Norske Leksikon kan man lese at det ikke lenger er vanlig å dø av disse følgetilstandene. Så hvordan kan man i det hele tatt behandle abortsøknader på grunnlag av kromosomavvik etter paragraf 2c?

Jeg foreslår at kromosomproblematikken flyttes over i paragraf 2b. Da vil den kanskje ikke lenger drukne i protestene mot at «regjeringen vil tvinge kvinner til å bære frem fostre som ikke er levedyktige», som etter min mening er en avsporing av debatten.

Jeg foreslår at kromosomproblematikken flyttes over i paragraf 2b.

Paragraf 2b åpner for at senabort kan tillates dersom «svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon».

Omsorgen for et annerledes barn kan uten tvil sette kvinnen og resten av familien i en svært vanskelig livssituasjon. Det er derfor forståelig at kvinner velger å abortere fostre med funksjonsvarianter, nå når samfunnsdiskursen sorterer valget under overskrifter som «retten til egen kropp» og «hvorfor skal den enkelte kvinne måtte bære omkostningene med at vi får et mangfoldig samfunn». Det som derimot ikke er forståelig, er at vi i likestillingslandet Norge kan tillate at individer velges bort på grunnlag av ikke-livstruende diagnoser, og at vi som samfunn kan leve med denne forskjellsbehandlingen av mennesker. Fokuset på «individets rettigheter» som er så fremtredende i debatten, gjelder tydeligvis bare for individer med et visst antall kromosomer.

Jeg mener det er under standard å tillate senabort på mennesker med funksjonsvarianter som kan føre til belastninger for sin mor og sin familie (og utgifter for samfunnet – debattens skyggeside). Økt støtte fra samfunnet slik at belastningene ved å ha et slikt familiemedlem blir minst mulig, er en løsning som er oss mer verdig.
 

Alma Oftedal

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse