Wyller, Thorleifsson og Franko forholder seg fremdeles ikke til fakta om migrasjon. Derfor blir deres etiske vurdering uinteressant. De benekter at stater er «pliktsubjekt for menneskerettighetene» og at «migrasjon er en statlig kompetanse». Dette er ikke noe jeg har funnet på, men basale fakta i internasjonal juss og politikk. En stat skal altså sørge for at dens egne borgere får oppfylt sine menneskerettigheter. Alle stater plikter å fremme menneskerettighetene etter FN-pakten, men å fremme er noe annet enn å garantere. En stat bestemmer selv om den vil ha migranter. Dette er slik fordi internasjonal politikk er bygd opp av suverene enheter (stater) i et anarki. Derfor avgir ikke stater suverenitet til overnasjonale regimer på viktige felt som forsvar eller migrasjon.
En stat bestemmer selv om den vil ha migranter.
Det er alltid staten som bestemmer hvem som får kommer inn på dens territorium, hovedregelen er visum. Da jeg nylig gjesteforeleste i USA fikk jeg ESTA, det enkle visumet, men med påskriften at dette ikke garanterte at jeg fikk komme inn – det var opp til grensekontrolløren. I EU er visumplikten borte, men for å komme inn i EU må man ha visum. Vil man migrere, må ankomstlandet gi både visum, oppholdstillatelse og arbeidstillatelse. Vanligvis vil man kun få dette dersom man tilbys en jobb som vertslandet vil at du skal ta. Migrasjon er altså helt opp til vertslandet. Illegal migrasjon er kriminelt, man trenger seg inn i et land uten tillatelse. Er man tvunget til å flykte, er dette en nødhandling, og nødhjelp må til, også livreddende siden man da er livsfare. Men heller ikke dette gir rett til statsborgerskap i et annet land, kun til å bli reddet og hjulpet. Den etiske plikten til å hjelpe dem som er i livsfare og annen nød er universell og gjelder selvsagt alle overalt. Men denne universelle medmenneskelighet har ikke noe med migrasjon å gjøre.
Alt dette betyr slett ikke at «nasjonalstaten er alfa og omega», som forfatterne skriver. Vi er alle internasjonale mennesker som studerer, reiser og inspireres globalt, og de fleste problemer må løses gjennom internasjonalt samarbeid. Men selve ordet «inter-nasjonal» viser hvor viktig nasjonalstaten er: «inter» betyr mellom, «nasjonal» er selvsagt nasjon. De fleste har kun ett statsborgerskap, noe for eksempel norsk lov fremdeles holder på.
Som jeg påpekte, er man forpliktet på egen stat, det er essensen av demokratisk borgerskap – vår stat bygges av oss borgere, og det gjelder om man er fra Nigeria eller fra Norge. Dette betyr ikke at man ikke skal hjelpe folk utenfor egen stat der man kan, noe europeiske stater gjør i mye større grad enn resten av verden, inkludert selvsagt å fremme menneskerettighetene ute. Men å «hjelpe» og å «fremme» er noe annet enn legal plikt. Og hva etikk angår, er det altså ikke slik at vi mennesker har samme etiske plikt overfor alle i verden eller at det er noen rett til å migrere til andre land, ei heller at våre regjeringer skal sørge for at hele verden får oppfylt sine menneskerettigheter. Demokratiske stater forsøker å fremme menneskerettighetene – i noen grad, så lenge det ikke har store kostnader med tanke på handel (les Norge-Kina) og vil hjelpe gjennom bistand – men dette er ikke staten forpliktet til.