Annonse
08:22 - 18. oktober 2018

Vladimir Putins problematiske medier

Mye av det vi vet om Kremls manipuleringer – om Skripal-angrepet, trollfabrikkene eller president Putins leiesoldater – er det russiske medier som har avdekket.

De antatte gjerningsmennene i Sergej Skripal-angrepet, Anatoli Tschepiga og Alexander Mischkin fortalte på russisk tv at de var kosttilskuddsforhandlere. Her fotografert av overvåkningskamera i Salisbury. Foto: Metropolitan Police / Getty Images
Annonse

Den påståtte ensrettingen i russiske medier er en av de mest hardnakkede mytene om Russland. Ifølge dem snakker alle medier Kreml etter munnen; de er ikke annet enn informasjonskrigere i kamp på propagandafronten. Det stemmer nok at tv-selskapene i Russland kontrolleres av staten. Men samtidig stemmer det ikke. Russland er nemlig ingen totalitær stat, men et autokrati med mange gråsoner.

Siden novitsjok-angrepet på dobbeltagenten Sergej Skripal og datteren har de russiske tv-kanalene vist reportasjer som alltid varierer i innhold, men som uten unntak munner ut i samme konklusjon: Den russiske etterretningstjenesten har absolutt ikke vært innblandet i saken. Én gang var det en slektning av Skripal som fortalte at onkelen hennes antagelig bare ble matforgiftet etter å ha spist fisk. En annen gang var det innkalte eksperter som fortalte at novitsjok-historien er en britisk avledningsmanøver som skal distrahere britene fra brexit-problematikken. Det var også en politiker som uttalte at Russland aldri har fremstilt novitsjok, og at det hele er en hemmelig operasjon som det russofobe Vesten har iverksatt mot Russland. Ingen av disse reportasjene er sanne. Men hvem bryr seg om det? Det tilskueren sitter igjen med, er jo at det hele bare er en vestlig provokasjon.

Uskyldige øyne. Høydepunktet i de statlige Skripal-reportasjene var et intervju sjefredaktøren i den russiske tv-kanalen RT gjorde med de sannsynlige gjerningsmennene – på deres oppfordring. De jobbet jo bare i kosttilskuddsbransjen, bedyret de med store, uskyldige øyne. Reisen til London på drøye 3000 kilometer hadde de tilbakelagt for å ta seg en hyggelig langhelg og oppleve det 123 meter høye kirketårnet i Salisbury. Av den grunn oppsøkte de Salisbury to ganger på rappen, der de også kom forbi huset til Sergej Skripal. Tilfeldigvis med hver sin returbillett, datert med to dagers mellomrom, i vesken.

Det er denne formen for tåkelegging de russiske statsmediene bedriver. Men det finnes russiske medier og bloggere som faktisk avdekker istedenfor å tåkelegge. Riktignok var det den britiske gravegruppen Bellingcat, som russiske statsmedier og deres tilhengere liker å henge ut som betalte agenter for vestlige etterretningstjenester, som var først ute med å offentliggjøre sine reportasjer og fikk snøballen til å begynne å rulle. Men de gjorde det med hjelp fra den russiske journalisten og sjefredaktøren i nettavisen The Insider. Deretter var det – ikke bare, men i hovedsak – russiske journalister som gravde opp flere opplysninger: De russiske bloggerne i Conflict Intelligence Team, journalistene fra Fontanka, reporterne fra dagsavisen Kommersant, som faktisk eies av en av oligarkene med tette bånd til Kreml og måtte tørke et tykt støvlag av gravejournalistikken, for ikke å glemme journalistene fra avisene RBK og Nowaja Gaseta.

Agenter. Litt etter litt kom sannheten frem. De antatte gjerningsmennene heter noe annet enn i RT-intervjuet, nærmere bestemt Anatoli Tschepiga og Alexander Mischkin. De er ikke kosttilskuddsforhandlere, men mest sannsynlig agenter i den russiske etterretningstjenesten GRU – siden de er registrert på samme adresse. Begge er dekorert for sine meritter; Tschepiga tilsynelatende for sin innsats i Ukraina og Mischkin for sine handlinger i Tsjetsjenia. Passene deres ble utstedt nærmest samtidig, og det er bare ett tall som skiller passnumrene. Denne informasjonen førte til at identiteten til flere etterretningsagenter med lignende passnumre ble avslørt. Og ifølge Fontanka dukket det dermed opp nok en mistenkt.

Skripal-saken er ikke den eneste saken fra russiske gravejournalister som stiller maktstrukturene i et dårlig lys. Det er også hovedsakelig russiske medier som har avslørt manipuleringene i den russiske trollfabrikken i St. Petersburg og Wagner-gruppen, den private leiesoldathæren som tilhører en nær venn av Vladimir Putin.

Betydningsløse. Men hvordan kan det ha seg at Russland, som er en autokratisk stat, likevel lar kritiske journalister gjøre jobben sin? Først og fremst fordi de kritiske mediene er nærmest betydningsløse i den offentlige samtalen. De inntar nisjene, men den rådende folkemeningen er det alltid statskanalene som dikterer med sine dunkle teorier. Dessuten er jo ikke et autokratisk system det samme som et totalitært system. Total kontroll lar seg ikke gjennomføre sånn uten videre, det som kjennetegner systemet er maktkamper og motstridende interesser. For russiske journalister betyr det at de må leve med systemets uberegnelighet. Det kan være farlig, både for journalistenes liv og selve mediene.

For en stund siden spurte jeg sjefredaktøren i Fontanka, som var i ferd med å granske både Skripal-saken og den private Wagner-gruppen, om hvorfor nettavisen ikke bare kaster inn håndkleet.

– Det lurer jeg også på noen ganger. Kanskje fordi det ellers ville blitt så kjedelig i Kreml, var svaret jeg fikk.

Copyright ZEIT ONLINE

Oversatt av Merete Franz for GLOBALscandinavia.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»
«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»