Annonse
12:02 - 08. oktober 2018

Usedvanlig verdige fredsprismottagere

Fredsprisen til Denis Mukwege og Nadia Murad er en viktig og riktig pris, og i år spesielt. I disse dager markerer vi ettårsdagen for metoo-bevegelsen, tilliten til internasjonale organisasjoner og forpliktelser er i tilbakegang, og voldelig ekstremisme tiltar i styrke.

Denis Mukwege og Nadia Murad ble fredag tildelt Nobels fredspris. Foto: Joel Saget og Mark Wilson/AFP/NTB scanpix JOEL SAGET/AFP/NTB scanpix
Annonse

Årets fredspris er på ingen måte en meetoo-pris, men sider ved denne bevegelsen sammenfaller med kampen mot seksualisert vold i krig og konflikt.

Metoo-bevegelsen har flyttet debatten om seksuelt misbruk og trakassering. Mens man tidligere fokuserte på hvordan man best kunne styrke beskyttelsen av og minske effektene for ofrene, har vi nå fått et fokus på menn, mannskulturer og maskuline arenaer som tillater seksuell trakassering og misbruk.

Det har skjedd en lignende bevegelse i kampen mot seksualisert vold i krig og konflikt. Tidligere fokuserte man på å beskytte ofrene, og å hindre at folk ble gjerningspersoner. Det er ikke tvil om at dette er viktige tiltak, men problemet med seksualisert vold i krig er primært at slike forbrytelser overhodet begås. Derfor blir det feil å kalle årets fredspris for en «kvinnepris», eller si at prisen dreier seg om kvinner. Dette er fremfor alt en manns-sak. Uten gjerningspersoner ville det ikke foreligget noen forbrytelser, og disse er altfor ofte menn.

Denis Mukwege har satt ord på dette problemet, og har tatt til orde for et sterkere mannlig engasjement mot seksualisert vold i krig. Han er også en personlig symbolfigur for mannlig innsats mot slik vold, gjennom sitt årelange arbeid som gynekolog ved Panzi-sykehuset øst i Den demokratiske republikken Kongo.

Selv har jeg intervjuet mange kvinner som har vært utsatt for seksualisert vold i krig, og alle deres historier inneholder en fortelling om en mannlig heltefigur: en mann som har beskyttet, trøstet, dempet smerten, eller hjulpet det kvinnelige offeret ut av overgrepssituasjonen. Årets fredspris er også en håndsrekning til disse mennene – disse motstemmene – og generelt alle som arbeider for å endre på mannskulturer som aksepterer misbruk, noe som ikke minst Mukwege ofte har uttalt seg om. Dette arbeidet viser hvordan denne fredsprisen og meetoo-bevegelsen har sammenfallende mål.

I disse tider opplever vi økt mistillit og mistro til internasjonale forpliktelser og internasjonale organisasjoner. Denne endringen i politisk retorikk er en direkte trussel mot det internasjonale engasjementet mot seksualisert vold i krig og konflikt. En av de viktigste tingene som er oppnådd, er kampen mot straffrihet for denne typen forbrytelser. Med noen unntak, er det nå stort sett enighet internasjonalt om at seksualiserte forbrytelser i krig må få konsekvenser for gjerningspersonene, og for deres ledere.

Internasjonal straffeforfølgelse av seksualisert vold i krig har vært en del av flere ad hoc-domstoler etter konflikter, og er en del av den internasjonale straffedomstolens (ICC) såkalte Roma-vedtekter. Men akkurat som i fredstid og ved nasjonale domstoler, er det vanskelig å føre fellende bevis i slike saker. I tillegg er sakene ved internasjonale domstoler langvarige, ofte årelange, og veldig få blir straffedømt. I den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY), for eksempel, inneholdt 161 av tiltalene anklager om seksualisert vold. Bare 32 enkeltpersoner ble domfelt. Likevel: disse 32 hadde aldri blitt dømt om straffrihet fortsatt var normen.

I 2015 truet Sør-Afrika med å trekke seg fra ICC, og da utstedte Denis Mukwege en erklæring om hva dette ville kunne medføre. Han advarte mot at «å svekke ICC er å styrke straffriheten, og dermed åpne opp for enda mer vold».

For at tiltakene mot straffrihet skal fungere, er det avgjørende at overlevende ofre vitner om sine erfaringer og forteller sine historier. Derfor er Nadia Murad en viktig stemme, sammen med mange andre. Når historiene blir fortalt og detaljene kommer frem, kan skyld og ansvar plasseres. Ved at disse stemmene nå høres, blir seksualisert vold en del av de nye store narrativene om krig: fenomenet henvises ikke lengre til å bli fortalt om i side-historier, der private konsekvenser og helsemessige konsekvenser står i fokus. Seksualisert vold blir en del av den politiske forståelsen av væpnet konflikt.

FNs generalsekretær António Guterres presenterte i vår en rapport til generalforsamlingen om seksualisert vold i krig. Her uttrykker han en fornyet og alvorlig bekymring over ekstremistiske gruppers bruk av seksualisert vold. Rapporten dokumenterer hvordan dette brukes som rekrutteringsstrategi for ekstreme grupper, det brukes også for å terrorisere befolkningen og tvinge dem på flukt, og det arrangeres tvangsekteskap – en omskrivning av seksualisert vold. Alt dette benyttes i økende grad strategisk og målrettet – mot individer og grupper – og i etterretningsøyemed.

Seksuell vold er også en del av reaksjonære ideologiers maktbruk mot kvinner og seksuelle minoriteter, og det finnes militære håndbøker som direkte beordrer bruken av slike metoder for å oppnå konservative målsettinger. Den islamske statens (IS) og Boko Harams behandling av unge jenter er eksempler på denne nye og mer intense bruken av seksualisert vold. Nadia Murad og hennes erfaringer som sexslave hos IS viser bare så alt for tydelig at det fortsatt er en lang vei å gå, på tross av en styrket innsats i kampen mot disse krigsforbrytelsene. Når hun nå blir fredsprisvinner, vil hennes arbeid bli enda viktigere, og hennes stemme vil gi andre mot og styrke til å fortelle sine historier, slik at skyld og straff kan plasseres der det hører hjemme.

Seksualisert vold i krig er både et samfunnsproblem og et militært våpen. Dette våpenet er billig i drift og gjør stor skade, både på kort og lang sikt, og både for overlevende og ofre. Men seksuell vold er ikke bare vold, det er også forplantningshandlinger. Noen ganger er dette også hensikten. Disse barna, unnfanget gjennom vold, er blitt oversett og lite undersøkt. De trenger virkelig vår oppmerksomhet, omsorg og engasjement. Dette må bli en ny utfordring i den internasjonale kampen mot disse forbrytelsene.

Kampen mot seksualisert vold i krig og konflikt tar mange former, og Denis Mukwege og Nadia Murad er usedvanlig verdige mottagere prisen, med sitt mot og sin innsatsvilje – på ulike måter. La oss håpe at denne anerkjennelsen av deres arbeid vil føre til en styrking av kampen mot denne formen for voldsutøvelse. Det vil gi freden en bedre sjanse i fremtiden.

 

Inger Skjelsbæk

Seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (Prio) og førsteamanuensis ved Institutt for psykologi ved Universitetet i Oslo. Hun er varamedlem til Den norske nobelkomité og forfatter av boken The Political Psychology of War Rape: Studies from Bosnia-Hercegovina. London: Routledge (2012).

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.