Slaget om høyesterettsnominasjonen av Brett Kavanaugh viste nok et eksempel på den dype splittelsen mellom demokrater og republikanere. Men USA har ikke alltid vært så polarisert. Hvordan ble det sånn?
I dag tar vi det som en selvfølge at de aller fleste amerikanere som kaller seg liberale, tilhører det demokratiske partiet. Likeledes er det å være konservativ ensbetydende med å være republikaner. Slik var det ikke i etterkrigstiden da de to partiene var en forvirrende blanding av både liberale og konservative folkevalgte og velgere.
Demokratene hadde ennå ikke utviklet dominansen i byene, og nådde mange velgere på landet. Partiet var progressivt, men hadde også en konservativ fløy av politikere som kom fra sørstatene – en region som ble kalt The Solid South, fordi demokratene alltid kunne regne med den på valgdagen. Republikanerne, som tradisjonelt hadde vært et nordstatsparti, holdt stand i urbane strøk. Det republikanske partiet ble ført an av moderate politikere som måtte hanskes med en aktiv konservativ fløy.
Den demokratiske presidenten Franklin Delano Roosevelt la premissene for samfunnsdebatten i tiden rundt andre verdenskrig. Demokraten, som var bedre kjent som FDR, ble valgt som landets 32. president i 1933 og vant utrolige fire valg på rad. Som et svar på den økonomiske depresjonen som rammet USA, initierte Roosevelt reformprogrammet The New Deal. Dette var en rekke statlige tiltak for å få bukt med finanskrisen, og samtidig en storstilt utbygging av nye velferdstiltak.
Mange republikanere så seg nødt til å akseptere at mange av velferdstiltakene var kommet for å bli. Lenge før metoo-fenomenet begynte å gripe om seg i 2017, ble disse politikerne kalt «metoo»-republikanere, siden de en etter en vedgikk at «også jeg» støttet videreføringen av Roosevelts tiltak. I stedet for å forsøke å avvikle velferdsprogrammene prøvde disse moderate republikanerne heller å vise for velgerne hvordan de bedre kunne vedlikeholde og utvikle dem.
Langt fra alle på høyresiden var enige i denne tilnærmingen, og i det republikanske partiet kjempet to fløyer om partiets profil og kjerneverdier. Demokratene skiltes hovedsakelig i rasespørsmålet, og det var innslag av denne skillelinjen også hos republikanerne. Likevel var republikanerne mest uenige om hvor konservativt partiet skulle være, og om hvordan de skulle forholde seg til Roosevelts dominans. Ikke alle var fornøyde med «metoo»-fenomenet. I tiårene etter krigen forsøkte den republikanske høyrefløyen derfor å heie frem konservative presidentkandidater, men måtte gi tapt for det de kalte en moderat republikansk «østkystelite», en betegnelse som nå til dags brukes på demokratene.
Vinden tok til å snu for høyrefløyen med den konservative senatoren Barry Goldwater. Som tidligere forretningsmann i Arizona hadde Goldwater gjort seg kjent ved å organisere den lokale finanseliten mot The New Deal. Goldwater var sterkt kritisk til fagforeninger og fryktet mest av alt at velferdssamfunnet kunne svekke «den amerikanske karakteren» og innskrenke folks frihet. For å kjempe mot slike endringer ønsket han at konservative stemmer i samfunnet måtte bli tydeligere og mindre kompromissvillige. Det passet perfekt med høyrefløyens ønske om å være et tydeligere alternativ til Roosevelt og demokratene.
I 1960 publiserte Goldwater boken Conscience of a Conservative, som ga en oppskrift på hvordan høyresiden kunne stake ut en tydeligere kurs fremover. Goldwater lanserte med dette seg selv som en mulig presidentkandidat, og høyrefløyen omfavnet ham straks. Etter en bitter nominasjonskamp i 1964 måtte den liberale «østkyst-eliten» for første gang se seg slått av høyresiden i eget parti: Goldwater ble republikanernes presidentkandidat mot demokraten Lyndon Johnson. Valgkampen som fulgte ble en skuffende affære for senatoren fra Arizona, og da valgnatten var forbi sto Lyndon Johnson igjen med rekordhøye 61,9 prosent av stemmene.
Enda Goldwaters kampanje var en katastrofe for republikanerne, tok det ikke lang tid før de fikk en opptur. I det påfølgende mellomvalget to år senere, i 1966, oppnådde partiet sine beste resultater på 20 år. En av dem som vant et lokalvalg i dette mellomvalget, var Ronald Reagan, som ble guvernør i California. Reagan var en fjernsynsvennlig Hollywood-skuespiller med fortid fra demokratene og fartstid i fagbevegelsen. Til tross for dette hadde han tatt det republikanske partiet med storm to år tidligere, da han stilte opp for Goldwater og holdt en TV-sendt tale under valgkampen. Talen gjorde Reagan til politisk rikskjendis over natten. Det var denne opptredenen som motiverte sentrale aktører i Californias republikanske parti til å rekruttere ham til å søke guvernørembetet i delstaten. Uansett hvor dårlig Goldwaters valgkamp hadde endt i 1964, resulterte den dermed i at partiet oppdaget den fremtidige presidenten Reagan. Goldwater er derfor kalt «kandidaten som tapte valget, men vant fremtiden».
Talen gjorde Reagan til politisk rikskjendis over natten.
Den konservative oppblomstringen under Goldwater, ble fullført av Reagan da han flyttet inn i Det hvite hus i 1980. Det var en endelig bekreftelse på at striden mellom de moderate og konservative kreftene i partiet gikk mot slutten. Den moderate fløyen hadde gått fra å styre retningen til partiet gjennom å utforme politikken og ved å velge presidentkandidatene til å bli en minoritet i eget parti. De moderate «metoo»-republikanerne ble feid ut av partiet.
Også blant demokratene foregikk det sjelegranskning på denne tiden. Man kunne grovt sett dele det demokratiske partiet i to fløyer: de konservative sørstatsdemokratene, populært kalt «dixiekrater», og resten av partiet. Disse to fløyene var meget uenige om rasespørsmål og borgerrettigheter. Dixiekratene ønsket å bevare det segregerte sørstatssamfunnet og var ikke redde for å stemme med republikanerne på ulike lovforslag i Kongressen for å sikre dette. Formell makt i Kongressen var tett knyttet til ansiennitet, og siden demokratene bestandig vant i sørstatene, hadde de konservative representantene ofte sittet lenge, og hadde dermed mye makt. Det gjorde at den konservative fløyen i partiet klarte å hindre store endringer i rasespørsmål.
Mens republikanernes endrede profil kom innenfra, hentet demokratene sin inspirasjon fra akademia. Høsten 1950 publiserte den amerikanske statsviterforeningen (APSA) en rapport som ble kalt «Towards a More Responsible Two-Party System». Rapporten advarte om at de politiske partiene var for desentraliserte. Uten sentralisert makt greide ikke de to nasjonale partiene å regjere etter et konsistent partiprogram, og det ble utydelig for velgerne hva de faktisk sto for. Rapporten anbefalte derfor at begge de politiske partiene burde definere sitt ideologiske prosjekt på en tydeligere måte overfor velgerne. Ifølge APSA burde demokratene tørre å vise velgerne at de var liberale, hvis det var tilfellet. Det samme gjaldt republikanernes konservatisme. Rapportforfatterne fryktet paradoksalt nok ikke at dette ville medføre økt polarisering. Som vi ser i dag var det feil konklusjon.
Flere demokrater var enige i APSAs konklusjoner; i deres øyne burde partiet være mer liberalt. Roosevelts storkoalisjon hadde ført flere urbane interessegrupper inn i partiet, som forsøkte å vri partiet mot venstre. Det gjorde at demokratiske politikere fra de urbane strøkene i nordøst ble motpoler til demokratenes hvite konservative politikere i sørstatene. De liberale kreftene prøvde å gjøre noe med denne situasjonen. I 1944 forsøkte FDR å overtale den tidligere republikanske presidentkandidaten Wendell Willkie til å danne et nytt parti sammen med ham. Roosevelts mål var å stifte det nye partiet med moderate krefter fra demokratene og republikanerne. Willkie døde før planene ble realisert. Senere, på 1950-tallet, trakk demokratenes liberale presidentkandidat Adlai Stevenson inn flere progressive krefter i partiet. De forsøkte flere ganger å stifte programkomiteer utenfor Kongressen som skulle tydeliggjøre partiets liberale profil, men ble møtt med motstand fra mektige partifeller i senatet. Før han ble president, var blant andre Lyndon Johnson en slik stemme. Johnson og hans allierte mente at en progressiv merkelapp kom til å støte vekk både konservative velgere og demokrater i Kongressen, og at det ville føre til at partiet mistet sin maktposisjon. Ifølge disse tilhengerne var det en fordel at både demokratene og republikanerne hadde plass til særdeles ulike synspunkter i egne partier, siden dette skapte en modererende effekt på politikken.
Det var imidlertid bare et tidsspørsmål før konflikten mellom de konservative sørstatsdemokratene og resten av partiet ville koke over. Borgerrettighetskampen var avgjørende for at den gjorde akkurat det. I 1964 ble loven Civil Rights Act vedtatt i Kongressen. Loven, som forbød diskriminering basert på rase, farge, religion, kjønn eller nasjonalitet, betraktes i dag som et av de viktigste vedtakene i USAs historie. Året etter vedtok Kongressen The Voting Rights Act, som endelig fjernet diskriminerende valglover i sørstatene. Mange republikanere stemte for reformene, men konservative sørstatsvelgere reagerte først og fremst mot sine demokratiske folkevalgte i regionen. Flere og flere av disse velgerne begynte å vurdere sin lojalitet til det demokratiske partiet.
En som utnyttet dette var sørstatsguvernøren George Wallace, en demokrat fra Alabama som vant guvernørvalget i 1962 med slagordet «Stand Up for Alabama». Wallace forsøkte seg flere ganger som presidentkandidat for demokratene, men i 1968 stilte han imidlertid til valg for det nyetablerte American Independent Party. Mens mange oppfattet ham som republikaner, var han like mye en New Deal-demokrat: en udefinerbar populist som stjal velgere fra begge sider. Selv om Wallace gjorde størst innhugg blant republikanske velgere, var han populær blant hvite demokrater.
På selve valgdagen var Wallace aldri i nærheten av å vinne, men han fikk til å bryte demokratenes dominans i sørstatene ved å vinne fem delstater i regionen. Utenom Texas gikk de andre sørlige delstatene til republikaneren Nixon – et tegn på at Solid South nå var på vei mot høyre, ledet an av Wallace. Da president Nixon stilte til gjenvalg fire år senere, kopierte han derfor deler av Wallaces tilnærming til de hvite sørstatsvelgerne. Regionen, som hadde vært et sikkert kort for demokratene, skulle etter hvert bli å regne som republikanernes hjemmebane.
Republikanernes dragning mot en mer konservativ politikk, og velgervandringen mellom de to partiene, staket ut divergerende retninger for demokratene og republikanerne i tiårene som fulgte. Polariseringen som vokste frem etter todelingen av politikken ville blitt tolket som et positivt tegn av noen, fordi den tydeliggjorde politiske standpunkter mellom de to partiene. Prisen har vært dyr.