Debatt

Presis bruk av «presis» i Crispr-debatten

I et debattinnlegg rettet mot Bioteknologirådet og Nils Christian Stenseths påstand om at Crispr-teknikken gir «en presis teknologi», hevdet jeg at en slik påstand er basert på en bestemt ontologisk grunnlagsforståelse (essensialisme) av geners funksjon og rolle.

Svaret Stenseth, Holst-Jensen og Borge gir, indikerer at de mener at jeg derved også må hevde det ikke er noen årsak-virkning-sammenheng mellom gener og organismers egenskaper (?), og videre at det komplekse samvirket mellom gener, mellom gener og proteiner, og mellom gener og organismen som helhet, skulle tilsi at det var umulig å få kunnskap om genenes funksjon og rolle.

Her ser det ut til at Stenseth, Holst-Jensen og Borge har gjort det lett for seg selv, kanskje også for å unngå å svare på spørsmålet om hva begrepet «presis» betyr i denne sammenhengen. Uten å argumentere for det, påstår de fortsatt at «presis» er et riktig ord å bruke, og (må man anta) at dagens (europeiske) lovregulering av GMO derfor har mistet sitt vitenskapelige grunnlag. Sannsynligvis sikter de da til eldre teknikker hvor man bokstavelig talt skjøt genkonstrukter inn i celler uten å kunne sikte bedre enn på et helt genom. (Mange påsto, pre Crispr, at denne teknologien også var presis.)

Det er greit, som Stenseth & co. gjør, å påstå at Crispr-teknologien er mer presis enn dette. Men å si at Crispr-teknikker gir oss en presis teknologi av denne grunn, er analogt med å si at vi nå har en revolusjonerende presis forståelse av kinesisk fordi vi kan plassere et kinesisk tegn på det ønskede stedet i en kinesisk «setning» helt presist, uten å nevne betydningen av å forstå setningen, avsnittet og resten av korpuset som setningen er en del av.

Presis språkføring krever kjennskap til den helheten som gjør at ord og bokstaver kan plasseres der de hører hjemme. Slik er det også med gener, med mindre man tenker seg at det er genets essens som bestemmer genenes egenskaper og funksjon.

Derfor hevder jeg det er riktig å si at Bioteknologirådet og Stenseth har en misvisende definisjon av presisjon. Jeg har derimot ikke hevdet at vi bare må gi opp å få kunnskap om «noe som helst fordi alt er så komplekst». Det er selvsagt mulig, ja, det produseres slike (mest molekylærvitenskapelige) kunnskaper fortløpende. Men disse studiene forholder seg sjelden til helhet/del-problemet, som etter min mening burde ligge til grunn for videre kunnskapsproduksjon.

Det forvirrer mer enn det opplyser når Stenseth & co. bare ramser opp eksempler på at mer Crispr-basert kunnskap gir mer kunnskap. Debatten her dreier seg om hvordan man setter kunnskapselementer i sammenheng og hva slags ontologisk grunnlag man bygger på når kunnskapen teknologiseres.

Kanskje bør også vitenskapsmenn slutte å bruke denne uvitenskapelige og lett tilslørende termen.

Innenfor andre fagfelt, som økologifaget, er man (ontologisk) innforstått med at idealiserte forsøk ikke nødvendigvis gir mer kunnskap, selv om enkeltfaktors isolerte virkning viser en relativt «presis» kausal forbindelse. Svaret på hvordan en enkeltfaktor virker ligger ikke i det isolerte årsaksbildet, men i helheten som den enkelte faktor virker innenfor. Hva kan være grunnen til at økologiprofessor Nils Christian Stenseth ikke overfører denne forståelsen av presisjon til genomforskningsfeltet?

Dette kan fremstå som teoretisk luftige og lettkjøpte påstander fra en skrivebordsfilosof. Faktum er imidlertid at dette forskningsfeltet produserer stadig flere studier publisert i anerkjente tidsskifter som bevitner det poenget jeg forsøker å bære frem. Såkalte off-target-effekter er mye mer vanlig og langt verre å forutsi enn det man har antatt. Dermed gir også algoritmene som er ment å oppdage slike effekter et falskt inntrykk av at man kan forutsi og kontrollere utfallet av det man fortsatt kaller for genredigering. Igjen er det en feilaktig grunnlagsforståelse av presisjon som får Stenseth, Holst-Jensen og Borge til å hevde at «det finnes sikre metoder for å avdekke utilsiktede effekter».En redaktør som redigerer en roman og oppdager at noen endringer gir trykkleif, tegnsettingsforskyvinger, setningsforandringer, avsnittsendringer andre steder i teksten, og at forsøk på å rette opp disse kan medføre enda flere endringer på merkverdige og overraskende steder, vil kanskje slutte å kalle arbeidet for redigering og kalle det for noe annet. Kanskje bør også vitenskapsmenn slutte å bruke denne uvitenskapelige og lett tilslørende termen.

Svein Anders Noer Lie

Mer fra Debatt