Annonse
00:00 - 19. oktober 2018

Nei, Matlary, nasjonalstaten er ikke alfa og omega

Annonse

I sitt svar til vår kronikk trekker Janne Haaland Matlary frem personlige forhold fremfor å forholde seg til våre argumenter. Vi velger å forholde oss til hennes argumenter og vil igjen påpeke at de er dypt problematiske.

Matlary velger å knytte flyktninger til terrorisme. Kriminalitet begått av noen få gjør at alle mennesker på flukt mistenkeliggjøres. Om Matlary liker det eller ikke, så er det slik at migranten som en sikkerhetstrussel er et utbredt argument brukt av Europas «nye» nasjonalister – fra Orbán til Åkesson – i deres avvising av immigrasjon.

Matlarys påstand om at den norske statens plikt er «å sørge for norske borgeres menneskerettigheter, men ingen andres», viser også at hun har misforstått noen grunnleggende prinsipper bak dagens ordninger for ivaretagelse av menneskerettigheter. De institusjonaliserer en etisk forpliktelse overfor dem som har behov for beskyttelse, nettopp fordi de ikke har en egen stat som gjør det, eller til og med er truet av den. Ja, også kinesere og nigerianere.

Matlary bygger sin etikk på en dypt problematisk (og farlig) idé om nasjonalstaten som alfa og omega som kan bestemme alt, også at mennesker plikter å bo i det landet de er født i. Dette er en urealistisk forventning i den verden vi lever i. Mennesker flytter ikke bare fordi nasjonalstaten trenger arbeidskraft. En forestilling om at verden skal være ryddig, og mennesker skal leve i klare bokser med merkelapp nasjonalstaten, har potensielt dypt udemokratiske konsekvenser og forutsetter stadig større bruk av makt. Ja, statsborgerskap er viktig, men det kan ikke være det eneste prinsippet for statens ansvar, og særlig ikke i Matlary’s nativistiske familieanologi. Det finnes nemlig flere måter å forstå nasjonen og statsborgerskap på. En som er lukket og statisk, og en mer liberal som viser at de forandres over tid og inkluderer stadig nye grupper.

Mennesker flytter ikke bare fordi nasjonalstaten trenger arbeidskraft.

I en av de mest sentrale bøkene om etikk og migrasjon, The Ethics of Immigration, skriver Joseph Carens at det finnes to migrasjonsetikker: Den ene er nasjonalstatens etikk som gir politiske ledere en suveren rett til å regulere hvor mange nye borgere som skal komme inn. Den andre etikken er den universelle som argumenterer for åpnere grenser. Den reflekteres i menneskerettigheter, i lange religiøse tradisjoner og en europeisk humanitet. Begge etikkene kan være sanne samtidig og det er derfor migrasjonsfeltet er så krevende som det er. Men Matlary synes ikke saken er krevende. Istedenfor å drøfte migrasjon som et komplekst felt fullt av dilemmaer og uløselige motsigelser, blir hun banal. Carens andre opsjon forsvinner, men det er ikke bare en mangel, det avdekker en etisk krise. Når den universelle fordringen oppheves og kalles for «moralisering», da er det noen viktige bærebjelker i europeisk humanisme fra Kant til Løgstrup og Levinas som blir borte.

Noe står på spill i Europa. De som bare forankrer sitt ståsted i det at nasjonalstaten avgjør trenger andre argumenter for i det hele tatt å kunne snakke om etikk.

Katja Franko
Cathrine Thorleifsson
Trygve Wyller

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»
«Moralsk ansvar kan lede til større politisk handlingsvilje globalt. Men så er det veien dit, da.»
«God behandling reduserer antall uføretrygdede og brukere av sosiale tjenester.»
«De som i første rekke rammes, er de mange muslimer som modig tar til orde for en gjennomgripende reform.»