Annonse
09:25 - 25. oktober 2018

Kjell Ingolf Ropstads KrF setter makt foran modernisering, skriver Åshild Mathisen.

Kjell Ingolf Ropstads KrF setter makt foran modernisering, skriver Åshild Mathisen.

Partileder Knut Arild Hareides støttespillere ser hoderystende på hvordan Kjell Ingolf Ropstads kandidatur vokser frem, og mener ingen mann ved sine fulle fem kan ønske å ta over partiet i en tilstand der Hareide vrakes etter en rå maktkamp, skriver Åshild Mathisen. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
Annonse

Valg i KrF

På landsmøtet 2. november skal KrF ta det viktige veivalget om hvorvidt partiet skal støtte en regjering med Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet eller Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Kjell Ingolf Ropstad er nestleder i partiet og har vært tydelig på at partiet bør velge en Høyre-ledet regjering.

«For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?», sier bibelsitatet. For de brennende sjeler kan det være en selvbekreftelse at de følges av få. Hva skjer da når medlemmene strømmer til?

KrF er et parti som siden den folkelige offensiven på nittitallet har hatt interne diskusjoner om hvorvidt partiet egentlig opererte med såkalte A- og B-velgere. Det ble en selvoppfyllende profeti: Siden man ikke hadde tro på at de nye velgerne man fikk under Valgerd Svarstad Haugland, var lojale – hvorfor skulle man modernisere politikken for å holde på dem? Da var det tryggere å ta vare på grunnfjellet. Og slik ble det, de nye velgerne skrellet av.

Etter Knut Arild Hareides politiske veivalg har medlemmene fosset inn, og det er lett å tenke at et slikt signal vil slå sterkt inn i KrF. Det har ikke skjedd. Tvert imot – da noen hundre medlemmer kom til, ble det forklart som et mulig resultat av partiets vervekampanje – eller medlemmer som like gjerne kunne ha meldt seg inn for å stoppe Hareides venstresving. Nå som antallet har passert 2000, har man i sentrale kretser slått seg til ro med at man ikke må gi de nye medlemmene for mye oppmerksomhet: De gamle medlemmene må ikke føle seg forbigått.

Hareide kan med andre ord vinne verden – uten at det beveger delegatene som skal ta stilling til ham og veivalget han har pekt ut. Faktisk kan det virke mot sin hensikt i et krympet og presset parti at Hareide får heiarop fra en bredere krets. Populariteten kan virke fremmedgjørende og endog skape avstand mellom lederen og partiet.

Det er blitt pekt på det nære samarbeidet mellom partilederen og generalsekretær Hilde Frafjord Johnson. Kombinert med Einar Steensnæs som beredte grunnen for Hareides valg med et Ap-vennlig utspill, og Kjell Magne Bondevik som har støttet valget hans, fremstår det som om han har støtte fra den mest erfarne og tunge delen av partiet. Det tegnes endog et bilde av at lederen støttes av en parti-elite som ikke har kontakt med grasrota og vil trekke mot venstre.

Realiteten er at Hareide ikke bare møter sterkt press fra regjeringspartiene, men også fra sine egne. Hareides fortrolige i eget apparat vil man kunne telle på en hånd.

Hareides fortrolige i eget apparat vil man kunne telle på en hånd.

Og samtidig som stadig færre internt snakker om at Kjell Ingolf Ropstad ikke er moden for partilederoppgaven, har han støttespillere som dytter ham frem. Dagbladet kunne i går fortelle om hyppig møteaktivitet mellom Ropstad og kommunikasjonsapparatet i Høyre. Regjeringspartiet sies nå å legge all kraft på å gjøre Ropstad klar for lederoppgaven – og det smitter også over på apparatet rundt Hareide. Der jobbes det intenst.

Ropstad er blitt lederkandidat med lynets hastighet. På venstresiden trodde man for kort tid siden at Ropstad kunne komme til å støtte sin egen partileders valg – både fordi han ikke er erfaren nok til å ta over nå, og fordi det er et kamikazeprosjekt å ta over et parti med brukket rygg. Men han sto i sin posisjon for valg av høyresiden akkurat så lenge at det kom til et vippepunkt: Nå kan han hevde at han ikke har noe valg. Hvis hans side vinner og Hareide velger å gå av, må han stille opp og ta ledertrøya.

Hvis det skjer, får KrF en leder som tross sin unge alder lenge har vært en ventende kronprins i partiet. Han omtales av begge fløyer som en dyktig politiker, men de som ønsker et bredere KrF, mener det er en stor svakhet at han ikke har noen erfaring utenfra partiet – hverken fullført utdannelse eller annen arbeidserfaring. En ung mann fra trygg kristen bakgrunn uten livserfaring kan fort fremstå med en forenklet samfunnstilnærming med liten evne til å snakke ut over grunnfjellet.

Ropstads abortutspill i VG for noen dager siden er ikke første gang han har irritert de liberale delene av partiet. For syv år siden etterspurte han solidaritet mellom de uønskede gravide og de ufrivillig barnløse, og foreslo at i stedet for å ta abort burde man adoptere barnet bort. Den gangen ble han mildt irettesatt av Hareide, som var enig i intensjonen, men ikke i resonnementet.

Ropstad pådrar seg likevel ikke de skarpe karakteristikkene – heller ikke fra sine motstandere. Om noe, defineres han som en litt kjedelig og profilløs politiker. Mer pragmatisk og menneskevennlig enn tidligere KrF-leder Dagfinn Høybråten, men i politisk profil ganske lik. Begge er mer verdikonservative enn Hareide. Og i stedet for å gå til kjernesakene og jobbe for å modernisere dem, fremstår Ropstads og Høybråtens breddeprosjekt som det å ha relevant politikk på alle samfunnsområder.

Hareides støttespillere ser hoderystende på hvordan Ropstads kandidatur vokser frem, og mener ingen mann ved sine fulle fem kan ønske å ta over partiet i en tilstand der Hareide vrakes etter en rå maktkamp. «Hva er det han overtar – folk i Stavanger som ønsker ekteskapsloven inn i regjeringsforhandlingene?», sukkes det.

Mens Hareide fremhever at det nå handler om partiets fremtid og at et grunnleggende moderniseringsprosjekt må til, gjenspeiler det i liten grad hvordan det tenkes i andre deler av partiet. Der snakkes det ikke om hva som skal til for å nå nye velgergrupper og modernisere politikk og retorikk. Det snakkes om makt. Om alt man har fått gjennomslag for i samarbeidet med de blå-blå, og hvordan man med et regjeringssamarbeid i enda større grad kan få satt sitt stempel på politikken som styrer landet. Kan det hende oppmerksomheten fra et mektig Høyre forblinder Ropstad fra å se at det partiet han eventuelt overtar, vil ha mistet sin mulighet til folkelig appell – og trolig blir et parti under sperregrensen? Høyre tenker naturligvis på regjeringsmakten og ikke på KrFs levedyktighet på sikt – men en mulig partileder må tenke lengre.

Kan det hende oppmerksomheten fra et mektig Høyre forblinder Ropstad?

Både Ropstad og nestleder Olaug Bollestad har begge tidligere åpnet for Arbeiderpartiet. Når de nå er villige til å gå for et regjeringsalternativ som feller partiets leder, handler det om makt. Ikke modernisering.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»
«Moralsk ansvar kan lede til større politisk handlingsvilje globalt. Men så er det veien dit, da.»
«God behandling reduserer antall uføretrygdede og brukere av sosiale tjenester.»
«De som i første rekke rammes, er de mange muslimer som modig tar til orde for en gjennomgripende reform.»