Kommentar

Jordan Peterson i Oslo var litt som en følelsesladd forelesning i vitenskapsteori, skriver Alexander Zlatanos Ibsen.

«Han har nok rett i mye, men treffer kanskje ikke så godt på norske forhold», sier en i mitt følge til Oslo Konserthus, der Jordan Peterson skal holde sitt første foredrag i Norge noensinne. For en førstegangsreisende som meg, føles det litt som at jeg skal til en storstilt gruppesamtale.

---

Jordan B. Peterson

Psykologiprofessor og klinisk psykolog, ansatt ved Toronto-universitetet.

Ble berømt over natten da han tok til orde mot kjønnsnøytrale pronomen på Youtube-kanalen sin i september 2016.

Har nå 1,2 millioner følgere på Youtube, 780 000 på Twitter.

Aktuell med boken 12 Rules for Life: An Antidote to Chaos, og var i Oslo denne uken.

---

Han startet med å gi selvhjelpsråd, men endte opp som markør i kulturkrigen. Er det mest interessant at Jordan Peterson har så mange fans, eller at han har så mange kritikere? Populariteten kommer vel av at han presenterer tanker mange har, men få tør si høyt. At han i tillegg er en veldig god formidler, hjelper jo.

Frykten hos mange virker å være at Peterson står i bresjen for en skummel bevegelse. At han via sin Youtube-plattform formidler usunne og delvis feilaktige synspunkter om verden, som spres via bredbåndet til sinte unge menn i kjellerdypet, under mammas superego på kjøkkenet ovenfor.

Det er også en klar overvekt av menn i sin beste alder i Oslo konserthus, noe som ellers kun er tilfelle når filharmonien har Star Wars-konsert. Det er omtrent samme kjønnsfordeling som på torsdagsquiz på en eller annen pub. Den populære podkasteren Dave Rubin er en slags konferansier for kveldens seanse, og spør om vi ikke merker at tiden er i ferd med å snu. At den politiske korrektheten gradvis taper mot «The Intellectual Dark Web».

Det blir mindre selvhjelp enn jeg hadde sett for meg, og Peterson åpner med kjente fraser til stor jubel. Senere leser han høyt fra et førsteutkast til en tekst han sier han ikke vet hva han skal gjøre med, og som han har forfattet natten før da han våknet av et mareritt. Historien, med lange tilbakeblikk til sanne opplevelser med Sam, Jim og Hank fra Alberta på 1980-tallet, er godt skrevet. Man kan få litt John Steinbeck-følelse av skildringene, med tøffe kår, kameratskap og sosial justis i small town-Canada.

Det er vanskelig å ikke la seg imponere av formidlingsevnen. Det krever en spesiell karisma å kunne lese høyt fra Macen i fanget på avansert engelsk og likevel fange et fullsatt Oslo konserthus. Hans skildringer av forsømte barn som aldri har lært å finne lekens balanse, mellom hvor mye de skal delta og når de skal stanse, er innsiktsfulle og tankevekkende.

Det er også en klar overvekt av menn i sin beste alder i Oslo konserthus.

Dette er psykologen Peterson som snakker. Utfallene mot feminisme og identitetspolitikk kommer etter hvert. Sistnevnte er strukturert omkring anbefalinger om tiltak mot seksuell trakassering på universiteter nylig utgitt av The National Association of Science. Samfunnsfagene får sitt pass påskrevet som pseudovitenskapelig ideologiproduksjon.

Det hele er litt som en følelsesladd forelesning i vitenskapsteori. Eller som alvorstung standup med akademisk innhold. Noe vekkelsesmøte er det uansett ikke.

På vei ut kan man høre murring hos publikum. Mest bifall, men også noe kritikk. Enkelte av Petersons utfall virker å være med litt løselig definert adressat. Hvem er det som er de «tyranniske kvinnene» han viser til, som han mener bare andre kvinner kan bekjempe?

Min venn har trolig rett i at Petersons krasseste anklager nok har mest relevans i Nord-Amerika. Det er der eliteuniversitetene er, og det er her identitetspolitikken er kommet lengst. Kanskje til en viss forbløffelse for ham selv, får han lite respons i salen når han viser til norske forhold. Eksempelet han trekker frem, om hvordan vårt kjønnsdelte arbeidsmarked - til tross for aktiv likestillingspolitikk - skal vise til medfødte kjønnsforskjeller, kommer til kort. Dette er vi godt kjent med i Norge, uten at det egentlig virker å være gjenstand for spesielt mye debatt. For mange er det sikkert litt vanskelig å delta i en kulturkrig som utkjempes et annet sted.

Det er også noe litt pompøst over hele seansen: At en vismann forteller om hvordan han selv håndterer personkonflikter, som en mal vi alle burde følge. Under den avsluttende dialogen med Dave Rubin, vektlegger han igjen betydningen av personlig ansvar, aksept av egen skjebne, og vilje til å konfrontere egne svakheter i møte med livet – altså tilværelsen utenfor Oslo konserthus.

Ingen kan leve livet for deg, og du er nødt til å «drepe dragen selv», som Peterson avslutter. Man kan nesten si at budskapet er «slutt å gå på selvhjelpsseminarer, og hold deg hjemme». Det er uansett der rommet ditt skal ryddes.

Mer fra Kommentar