Annonse
07:59 - 08. november 2018

Idretten driver heksejakt på testosteron

Det internasjonale friidrettsforbundet vil utestenge de kvinnene som har mest testosteron i blodet. Begrunnelsen strider mot all fornuft og anstendig oppførsel, skriver Erik Boye.

Mandig: Det er kanskje ikke opplagt hvorfor det er så viktig for Det internasjonal friidrettsforbundet å stoppe Caster Semenya, men det kan skyldes hennes noe mandige trekk og at hun til tider er suveren på mellomdistansene. Gero Breloer/Ap/NTB scanpix
Annonse

Det er mange faktorer som bestemmer om vi blir gode i idrett. Nivået av forskjellige hormoner og vekstfaktorer er opplagt av betydning, og det mannlige kjønnshormonet testosteron har tidligere ofte blitt brukt som dopingmiddel. Også kvinner produserer, helt naturlig, testosteron. Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) har lenge argumentert for å innføre en maksimalgrense for testosteronnivået hos kvinner. I sin iver etter å få til et slikt forbud, har IAAF brutt grunnleggende regler innen vitenskap, etikk og juss. Dette er beretningen om hvordan forskere og idrettsledere har benyttet svært tvilsomme metoder for å få gjennomført sitt politiske mål. Konsekvensene for enkelte utøvere er dramatiske.

Et viktig bakgrunn for IAAFs ønske om å regulere testosteron-feltet kan være at i det gamle Øst-Tyskland ble kvinner (og menn) dopet med store doser testosteron for å forbedre sine idrettsprestasjoner. Dette ødela en lang rekke østtyske kvinner og førte til urettferdige konkurranser for enda fler. Det er neppe uenighet om at store doser testosteron kan virke prestasjonsfremmende, både for menn og kvinner. Denne formen for doping er ikke temaet her. Men noen kvinner produserer, helt naturlig, mer testosteron enn andre, noe som kan argumentere for en maksimalgrense.

I 2014 innførte IAAF en regel om at et testosteronnivå mer enn 10 nanomol per liter (nmol/l) blod hos kvinner ikke kan aksepteres. Kort etter ble en indisk sprinter, Dutee Chand, utestengt fra konkurranser fordi hun hadde forhøyet testosteronnivå, det vil si mer enn de aller fleste kvinner. Det var ikke snakk om doping, men om et naturlig høyt nivå. Chand appellerte til idrettens øverste rettsorgan, CAS, og fikk støtte for at dette kunne ikke IAAF gjøre. CAS begrunnet sin avgjørelse med at IAAF ikke kunne dokumentere at det forhøyede nivået hos Chand ga en prestasjonsfremmende effekt. Ifølge CAS var den 1–3 prosent forbedring som IAAF påberopte seg, marginal og ikke i nærheten av det som måtte til for å rettferdiggjøre en slik regel. IAAF ble pålagt å skaffe beviser som underbygget deres påstand før de kunne innføre sanksjoner.

Utestengt: Indiske Dutee Chand ble utestengt fra konkurranser fordi hun hadde forhøyet testosteronnivå, det vil si mer enn de aller fleste kvinner. Hun ble senere frikjent av idrettens øverste rettsorgan, CAS. Foto: Lintao Zhang/Getty Images

Som et resultat av dette publiserte IAAF-tilknyttede forskere i fjor en artikkel (Bermon og Garnier, 2017, nedenfor kalt BG17) i et vitenskapelig tidsskrift der de konkluderte med at de hadde fremskaffet de etterspurte bevisene. Forskerne hadde tatt for seg resultatene fra to verdensmesterskap i friidrett og undersøkt om hver enkelt utøvers prestasjon korrelerte med deres nivå av testosteron i blodet. Sammen med to kolleger (Roger Pielke, jr., Universitetet i Colorado og Ross Tucker, Universitetet i Cape Town) ba jeg om å få se originaldataene de hadde benyttet. Å gi innsyn i datagrunnlaget for artikler er nærmest selvsagt innen eksperimentell vitenskap, der transparens og åpen diskusjon er sentrale forutsetninger. De idrettslige resultatene skulle i prinsippet kunne settes sammen fra offentlige resultatlister, men uten å vite hvilke data som var valgt ut av Bermon og Garnier, var det vanskelig å etterprøve behandlingen av dataene eller konklusjonene. Vi fikk ikke noe svar fra IAAF-forfatterne, så vi henvendte oss til tidsskriftet, British Journal of Sports Medicine (BJSM), som er ledende innen sportsmedisin.

Redaktøren for BJSM svarte, etter lang betenkningstid, at dette hadde han ikke noe med. I flere brev insisterte vi på at man ikke kan publisere en artikkel basert på hemmelige data, og til slutt fikk vi tilsendt et lite utvalg av dataene fra førsteforfatteren (Bermon). Samtidig opplyste han at han hadde blitt nødt til å gå gjennom alle dataene igjen, og da hadde han funnet en mengde feil. Som vi allerede hadde mistenkt, var det feil med 20–30 prosent av de resultatene som var benyttet. Siden forfatterne hadde innsett problemet selv, regnet vi med at artikkelen ville bli trukket tilbake. Dette nektet IAAF-forskerne. Vi henvendte oss til tidsskriftet, som også anerkjente at datasettet inneholdt mange feil, men nektet for at publikasjonen skulle trekkes tilbake. Redaktøren i BJSM kunne opplyse at de selv aldri har sett dataene, hvilket vil si at de som sto for fagfellevurderingen, heller ikke hadde sett dataene. Dette betyr at tidsskriftet ikke hadde vurdert holdbarheten i artikkelen, hvilket i praksis betyr ingen fagfellevurdering.

Dette betyr at tidsskriftet ikke hadde vurdert holdbarheten i artikkelen, hvilket i praksis betyr ingen fagfellevurdering.

Dette luktet vondt. IAAF ønsker å bruke denne omstridte publikasjonen til å regulere livet til en liten gruppe idrettsutøvere. For å oppnå dette går de i kompaniskap med et tidsskrift og de to partene blir enige om at artikkelen som er publisert, ikke skal trekkes tilbake til tross for alvorlige feil i datagrunnlaget. Forskerne som hevder å ha vist at naturlig høyere testosteronnivå hos kvinner gir en prestasjonsfremmende effekt, er nært tilknyttet IAAF som har sin egen politiske interesse i dette, noe som gjør det spesielt viktig å se forskerne i kortene. Det er godt kjent at forskningsresultater er sterkt påvirket av hvem som er oppdragsgiver og hvem som finansierer forskningen.

Vi fortalte BJSM at deres avgjørelse om hemmelighold bryter med tidsskriftets egne, skriftlige regler som står offentliggjort på deres hjemmesider. Vi henviste også til tydelige, internasjonale regler laget av Committee on Publication Ethics, som BJSM har underskrevet. Argumentet ble avvist. Men i juni i år ga de oss sjenerøst beskjed om at de ville publisere en artikkel der vi detaljerte vår kritikk. Denne sendte vi inn kort etter. Artikkelen har vært til vurdering i over tre måneder, inntil de i slutten av september kunne fortelle oss at de ikke ville trykke den. Det er ikke så vanskelig å forstå at det er fint for IAAF å ha publisert en artikkel som viser det de ønsker og at det samtidig ikke har kommet til syne noen motforestillinger.

I løpet av de månedene vi var blitt oppholdt med avslag og bortforklaringer, forberedte IAAF-forskerne en ny artikkel (Bermon et al, 2018, nedenfor kalt BHKE18) der de hevder å ha rettet opp feilene. Dette arbeidet ble raskt publisert, igjen uten fagfellevurdering, i det samme tidsskriftet (BJSM) og viste angivelig at de nye dataene støttet konklusjonene i den første publikasjonen, BG17. Igjen ble bare en liten del av datasettet gjort kjent. Det er ingen grunn til å tro at de nye dataene er uten feil, og vi har sterke indisier på at bare noen av feilene er fjernet. I publikasjon nr. 2 (BHKE18) har nok IAAF-forskerne innsett at det er begrenset hva de kan få ut av dataene, og skriver at studien er utført «.. without no attempt to claim confirmatory results». Man skulle tro at de dermed har erklært at de nye resultatene ikke kan benyttes til å bekrefte resultatene fra den første og feilaktige artikkelen. Det kan også være verdt å merke seg at det denne gangen ble benyttet helt forskjellige statistiske metodene fra første gang. Man kan jo undres på hva slags resultater metodene fra BG17 ville ha gitt med de nye dataene – dette undersøkte utvilsomt forfatterne – og hvorfor de ble bedømt til ikke lenger å være gode nok.

Kort etter dette publiserte IAAF-forskerne en oversiktsartikkel der de siterer sine to tidligere artikler og konkluderer med at feltet nå er klarert og det er enighet om at forhøyet testosteron hos kvinner har en prestasjonsfremmende effekt. Konklusjonene er ikke bekreftet av noen IAAF-uavhengige analyser og ingen andre har fått analysere de datasettene de har brukt i sine egne publikasjoner. På denne syltynne bakgrunn, altså to publikasjoner uten fagfellevurdering og med anerkjente feil, mener IAAF at de har gitt tilstrekkelig bakgrunn til å innføre en grense på 5 nmol/l testosteron for kvinner. Regelen var planlagt å gjelde fra 1. november i år.

La oss se litt nøyere på hva IAAF-forskerne hevder å ha vist. Ifølge BG17 presterer kvinnelige deltagere i noen få løpsøvelser 1–3 prosent bedre dersom de har et testosteronnivå som ligger høyest blant (ikke-dopede) utøvere. Vi snakker altså om utøvernes naturlige nivå av testosteron. Løpsøvelsene er 400 meter, 400 meter hekk og 800 meter og ingen andre. Disse små forskjeller finner de altså i et ganske tynt materiale, som er hemmelig, og som inneholder feil og mangler. CAS forlangte at den målte fordelen bør være i nærheten av den fordel menn har av å produsere høyere nivåer av testosteron, dvs. noe slikt som 10 prosent forbedring, og IAAF er ikke i nærheten av dette. Når man retter opp alle feilene i BG17, blir det til dels store endringer i «fordelen», faktisk slik at usikkerheten blir like stor som de forskjellene man finner. I klartekst: Usikkerheten i analysene er like store som de prestasjonsfremmende effektene de hevder å måle.

Usikkerheten i analysene er like store som de prestasjonsfremmende effektene de hevder å måle.

Det kan være verdt å titte litt på hvilke øvelser som blir omfattet av IAAFs nye regel. I tillegg til de løpsøvelsene vi nevnte over, har IAAF inkludert 1500 meter. Det virker underlig, siden undersøkelsene (BG17 og BHKE18) ikke antyder at det er noen fordel å ha forhøyet testosteron på den distansen. Selv om IAAF avviser det, kan man mistenke at dette har noe å gjøre med den sydafrikanske utøveren Caster Semenya, som i perioder har vært suveren på 800 og 1500 meter og som har et forhøyet testosteronnivå. Hvorfor ellers inkludere 1500 meter? Så vidt vi kan forstå, er det ingen saklig eller vitenskapelig grunn til dette, men IAAF kan ha et annet motiv.

Testosteron er kjent for å påvirke muskelstyrke og eksplosiv kraft. Derfor skulle man forvente at hvis det er noen effekt av forhøyet testosteron, burde det være i eksplosive øvelser som sprint eller kastøvelser. Underlig nok fortalte undersøkelsen at 100-meterløpere har en stor ULEMPE ved å ha høy testosteron-verdi. Kan dette stemme? Ifølge de to undersøkelsene BG17 og BHKE18 hadde kvinner med lave testosteron-verdier en fordel som var mye større enn den (lille) fordelen som mellomdistanseløpere (400 meter, 800 meter) har av høy testosteron. Dette funnet er overhodet ikke omtalt i BG17 eller BKHE18. Det aller klareste resultatet av alle blir altså ikke omtalt i det hele tatt. Det er vel ikke urimelig å anta at det skyldes at funnet er helt uventet og uforklarlig og ville vel egentlig måtte utløse forslag om regulering. Hvis IAAF tar sine egne arbeider på alvor, burde de ha foreslått utestengelse av sprintere med lav testosteron-verdi, så latterlig det enn kan høres ut. Det kan være verdt i denne sammenheng å minne om Dutee Chand, sprinteren som ble utelukket på grunn av forhøyet testosteron-verdi i 2014. Hvis vi skal tro på BG17 og BHKE18, har hun slitt med et handicap og slett ingen fordel, noe som setter sanksjonene mot henne i et underlig lys.

Det er lite som tyder på at IAAF-undersøkelsene og publikasjonene er motivert av medisinske eller etiske hensyn, men heller styrt av idrettspolitiske mål. IAAF ønsker å stoppe Caster Semenya og andre i samme situasjon. Det er kanskje ikke opplagt hvorfor dette er så viktig for IAAF, men det kan skyldes Semenyas noe mandige trekk og at hun til tider er suveren på mellomdistansene. Hennes konkurrenter er frustrerte og mange purister synes ikke noe om at det de anser som intersex-personer får delta i idrett. Et slikt primitivt syn kan forklare IAAFs og tidsskriftets oppførsel når de i denne saken blir tatt med buksene nede. Man kunne kanskje forvente en unnskyldning og en rettelse av feilen, men IAAF velger motsatt strategi. De bryr seg ikke om at deres misgjerninger er blitt avslørt og demonstrerer sin makt gjennom å la det blottlagte stå. De ønsker nok å trumfe dette gjennom uansett hvor galt det måtte være, og uten en vitenskapelig dokumentasjon kommer de ingen vei. Et såpass kynisk tolkning av saken støttes av den aktiviteten IAAF har i mediene i denne saken.

IAAF ønsker å stoppe Caster Semenya og andre i samme situasjon.

En av forfatterne av BG17 sier i et intervju med BBC at testosteron gir veldig store fordeler til kvinnelige utøvere, uten at belegger dette med fakta. I et tilsvarende intervju med BBC hevder lord Sebastian Coe, presidenten i IAAF, at deres data og konklusjoner er sterke og vi som kritiserer arbeidet er uærlige og har ikke forstått så mye. Han har ikke engang fått med seg at ingen lenger betviler at datasettet er fullt av feil, selv ikke forfatterne. Dette minner mer om en politisk kampanje som ikke har noe å gjøre med rettferdighet eller respekt for enkeltmennesker. Det er trist å se at vitenskap, publikasjonssystemet og fagfellevurderinger så til de grader blir misbrukt for å forsøke å ramme noen få enkeltpersoner. Kanskje minst like skremmende er at IAAF og dets forskere og ledere kanskje slipper unna med det.

Hvilke muligheter har utøvere som Semenya? IAAF sier at hun kan velge mellom å trekke seg fra internasjonale konkurranser, konkurrere i herreklassen, eller akseptere medisinsk hormonbehandling som reduserer hennes naturlige testosteronnivå. Er dette rimelige krav? Tar det tilstrekkelig hensyn til hennes rettigheter? Kan noen påtvinges en medisinsk behandling uten noen medisinske indikasjoner? Hva med respekten for hennes privatliv? Her mener jeg at IAAF tråkker over noen etiske grenser. Uansett hva Semenya gjør, vil det være ydmykende for henne. Noen vil rote i hennes privatliv og mener de gjør det med full rett så lenge Semenya ønsker å konkurrere. IAAF sier selv at de setter mye inn på å bevare verdigheten og privatlivet til utøverne, noe som gjør den foreslåtte testosteron-reguleringen enda mer sjokkerende. Semenya har valgt å stevne IAAF inn for CAS og saken kommer opp i februar til neste år. På grunn av dette har IAAF måttet utsette ikrafttredelsen av deres nye testosteron-regel.

Men la oss si at IAAF-forskernes konklusjon er riktig. Kanskje er det en liten fordel for kvinner å ligge i øvre sjikt når det gjelder testosteronnivå. I så fall kan det hevdes med noen rett at det er rimelig å innføre en regulering. Men det gjenstår å se om noen klarer å påvise, med ærlige og riktige metoder, at det er en sammenheng. Er det verdt alle kontrollene, mistenkeliggjøringen og tvangsordningene for å forsøke å få til en rettferdig og meningsfull konkurranse, det som kalles «level playing field»? Her står sivile menneskerettigheter mot reglene for idrett. Dette blir nok til syvende og sist avgjort i CAS, som må følge idrettens regler og i mindre grad menneskerettighetene. Hvis CAS aksepterer at IAAF har gjort anstendige studier av fagfeltet, vil de nok godkjenne regulering. I motsatt fall må IAAF tilbake i tenkeboksen og komme opp med en bedre begrunnelse.

Det er vanlig i idrett at konkurransene er delt mellom individer med stort sett like forutsetninger. Menn konkurrerer med menn, kvinner med kvinner, unge mot unge og eldre mot eldre. I kampsporter er vekt et viktig parameter og i skihopp vil utøvers høyde bestemme bruk av ski og drakt. Men det er en lang rekke andre fysiske, psykiske og økonomiske parametere som påvirker vår idrettslige prestasjon og som ikke er regulert. Minst 20 kjente og normale variasjoner i genene våre er knyttet til bedre idrettsprestasjoner og de påvirker høyde, blodstrøm, metabolisme, muskelmasse, muskelfibre, benstruktur, smerteterskel, skademotstand, psykisk utholdenhet, respirasjon og hjertefunksjon, for å nevne noen. Vi er alle forskjellig anlagt genetisk, og det er ikke slik at alle har samme utgangspunkt. Det er i dag umuligå tilveiebringe vitenskapelige data som belyser situasjonen fullstendig, til det er feltet altfor komplisert. Dette viser at myten om et «level playing field» er en illusjon og kan aldri oppnås uten nitid og komplisert regulering. I dette bildet kan det synes urimelig å plukke ut variasjon i testosteronnivået som en regulerende parameter. Idrett dyrker ulikheter i talent og ulikheter i utvikling av talentet.

Bør vi kanskje begrense høyden til basketballspillere til to meter? Egne klasser for de under 1.80? Det ser ut til at en baseballspiller i USA med Proteus’ syndrom, med tre ekstra lange fingre, har en stor fordel når ballen skal kastes. Bør han ekskluderes? Den finske langrennsløperen Eero Mäntyranta vant OL- og VM-gull med en arvelig sykdom som gir et spesielt høyt hemoglobinnivå. I våre dager trener utøverne i høyden, bor i høydetelt, tar ulovlige medisiner eller får blodoverføring for å oppnå samme blodprosent som Mäntyranta. Slik reglene er i dag, ville han kanskje ikke blitt utelukket. Det er vanskelig å forstå hvorfor testosteron skal utpekes som den store synderen.

Det er riktig at det kan være medisinske grunner til å ikke ha veldig høyt testosteronnivå og en reduksjon kan være nødvendig av medisinske og helsemessige grunner. IAAF kan derfor argumentere med at de tar hensyn til utøveren. Men de fleste mener vel at den medisinske behandlingen av slike tilstander tilhører den private sfære og ikke er noe idretten skal regelfeste. Det finnes ingen tilsvarende beskyttelse av menn, som kan ha ti ganger høyere testosteronnivå enn grensen foreslått for kvinner.

Denne problematikken er en fortsettelse av en nesten hundreårig diskusjon innen idretten: Hvor går grensen mellom mann og kvinne? Hva skal til for å bli klassifisert som kvinne? Spørsmålet har utløst en rekke groteske rutiner og episoder opp gjennom historien. Ved De olympiske leker i Berlin i 1936 ble det forlangt kjønnsbestemmelse av alle kvinner. Til å begynne med dreiet dette seg om at de aktuelle utøverne måtte vise frem sine kjønnsorganer for et panel dommere, deretter ble det rasjonalisert til en parade av nakne utøvere foran et dommerpanel. Før friidretts-EM i Oslo i 1946 ble det forlangt at alle kvinner skulle ha et sertifikat som bekreftet at de var kvinner før de fikk lov til å delta. Testene ble litt mer sofistikert da det ble innført kromosomanalyser og etter hvert også hormonmålinger. Men de nå foreslåtte testosteronmålingene er foreløpig en raffinert måte å fortsette trakasseringen av en del kvinner ved å ekskludere dem eller tvinge dem til medisinsk behandling. Det er ikke tilstrekkelig til diskvalifikasjon av Caster Semenya at hun har mandige trekk eller at hun løper mye fortere enn andre kvinner. Det må bevises at hennes forhøyede testosteronnivå er årsaken til hennes fantastiske løperegenskaper. Inntil det er gjort på en måte som tilfredsstiller vitenskapelige, etiske og juridiskebetraktninger, må IAAF oppgi sin heksejakt.
 

Morgenbladet har sendt Boyes kritikk til IAAF og forskerne Bermon og Garnier. De to første har ikke svart. Pierre-Yves Garnier, som titulerer seg som vitenskapelig og medisinsk seniorrådgiver i Athletics Integrity Unit, svarer følgende:

«Jeg er ikke lenger involvert i dette vitenskapelige og regulatoriske området angående rettferdige idrettskonkurranser (bare i antidopingsaker), men jeg er fortsatt svært trygg på den ekstremt robuste analysen vi har gjort med Stephane Bermon, som fortsatt jobber for IAAF.»

 

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»