Annonse
09:28 - 16. oktober 2018

Hvor mye lenger skal livene våre domineres av plikten til å arbeide?

Verdien av å arbeide er udiskutabel. Men nå som oppslutningen til etterkrigstidens samfunnskontrakt står i fare for å forsvinne, er vi kanskje blitt nødt til å tenke nytt. 

At Jonas Gahr Støre og andre norske politikere ennå ikke er i stand til å drøfte alternativer til arbeidslinja på direkten er kanskje ikke overraskende. Her fra et besøk på Kværner Stord under valgkampen i fjor. Arkivfoto: Christian Belgaux
Annonse

En velferdsstat er en stat som ikke lar tilfeldigheter alene avgjøre dets innbyggeres livsskjebner. Alle stater med industrialiserte, kapitalistiske økonomier er velferdsstater – i ulik grad. Ingen lar innbyggernes arbeidskrafts verdi på arbeidsmarkedet alene avgjøre hva slags muligheter de har i livet.

Men en variant av hva vi i Norge kaller arbeidslinja, har vært like universell. Så lenge det er mulig skal velferdsytelser legges opp for å motivere oss ut igjen på arbeidsmarkedet.

Slik har vi skapt samfunn hvor det ikke bare skal «lønne seg å arbeide», men hvor lønnet arbeid er veien ut av fattigdom og inn i trygghet, og en forutsetning for politisk medlemskap; den eneste legitime måten å delta i og bidra til samfunnet på. Slik har vi skapt samfunn hvor arbeid er nødvendig for en stabil inntekt, og vår fremste kilde til selvrespekt. Men leverer arbeid godene?

De «arbeidende fattige» er nå et etablert begrep i USA og Europa. Usikre arbeidskontrakter, som vi i tiår har fått servert som «fleksibilisering», legger grunnlaget for «prekariatets» permanent utrygge tilværelse. Ifølge sosiologen Roland Paulsen bruker flere og flere av oss mye av tiden på jobb til å stå imot presset til å arbeide. Skal vi tro sosialantropologen David Graebers siste bok, mye omtalt, også i Norge og Morgenbladet, strever flere enn en av tre av oss i meningsløse jobber ingen ville merket noe til om hadde forsvunnet. Samtidig er vi mer og mer stresset i jobber som går raskere og raskere. Det blir vanskeligere og vanskeligere å hegne om den fritiden vi har. Og likevel, aller mørkest oppleves det når man mister håpet om å komme inn på arbeidsmarkedet overhodet.

Håpløse fremtidsutsikter er dårlige betingelser for solidariske fellesskap. Det er ikke rart at politikken blir turbulent når arbeid ikke lenger er en pålitelig kilde til nettopp inntekt, stabilitet og selvrespekt.

Det er ikke rart at politikken blir turbulent når arbeid ikke lenger er en pålitelig kilde til nettopp inntekt, stabilitet og selvrespekt.

Norge har lenge vært skånet for de mest dramatiske politiske omveltningene som herjer i USA og Europa. Vår eksepsjonelle rikdom har gitt oss unike muligheter til å helle penger på problemene. Kombinasjonen av et godt utbygget velferdssystem, og høy tillit til statsinstitusjonene, har beskyttet mye av et velfungerende liberalt demokrati. Men Skandinavia er åpenbart ikke en verden for seg selv.

Hvor villige er vi til å tenke nytt om arbeid? Responsen på MDGs forslag om å gjenoppta kampen for å redusere arbeidstiden – latterliggjøring fra høyre, stillhet fra venstre – ga ingen grunner til håp. Men for virkelig å forstå hvor lite klare vi er til å drøfte arbeidslinja, la oss spole tilbake til partilederdebatten i Arendal.

I møte med Zynks analyse av nordmenns største kilder til frykt i arbeidslivet var partilederne slående forutsigbare. De borgerlige ble naturlig nok satt i forsvarsposisjon. Trine Skei Grande forsvant på autopilot inn i en formaning om å «heie på gründerne». Erna Solberg var mest opptatt av å avvise at hun planla å tvinge folk til å jobbe lenger i fremtida. Aller mest idéforlatt fremsto likevel Siv Jensen, som atter en gang stolt utropte seg selv til «teknologioptimist» – som om det skulle være en dyd for politikere å stikke hodet i sanden.

Og venstresida synes å være like lite interessert i å bli utfordret. Jonas Gahr Støre avfeide bryskt ideen om 6-timers arbeidsdag. Bjørnar Moxnes prøvde raskt å styre samtalen over på sosial dumping. Audun Lysbakken manet til mer rettferdig omfordeling.

Partilederne ga inntrykk av at de ikke forsto programlederens poeng med å løfte frem akkurat denne analysen. Best oppsummerte en noe forvirret Knut Arild Hareide hva alle tenkte; «Løsningen er nettopp at vi er nødt til å sikre at vi skaper arbeidsplasser, som gjør at vi får alle med, og det gjør vi jo gradvis hele veien!» Hva var nytt? Er det noe norske partiledere har bevist at de elsker å diskutere er det jo hvor flinke de er til å sette oss i arbeid. Skal roboter endre hvordan vi tenker om det? For å sitere Grande; get real!

Det er derfor verdt å se grundigere på hva Zynks undersøkelse viste. Analysebyrået hadde satt seg fore å avsløre nordmenns største kilder til frykt i arbeidslivet. Aller mest frykter vi økt kamp om jobbene. I hovedsak skyldes dette frykt for automatisering. Men like viktig å fremheve; i annen rekke kommer engstelsene grunnet usikkerhet og stress i arbeid. Dynamikken vi fikk beskrevet var sørgelig gjenkjennelig. Vi bekymres syke av usikkert, stressende arbeid, og det eneste som river sterkere i oss er angsten for ikke å ha noe arbeid i det hele tatt.

Zynk kan ha demonstrert at også vi nå er i ferd med å bevege oss inn i en tid med god grobunn for den kombinasjonen av frustrert maktesløshet og bitter sjåvinisme som korrumperer det ene demokratiet etter det andre.

Denne transformasjonen trenger ikke ende i mørke. At Solberg og Støre ennå ikke er i stand til å drøfte alternativer til arbeidslinja på direkten er kanskje ikke overraskende. Radikale refleksjoner kan ikke forventes fra mennesker med makt. Men resten av oss kan ikke tillate oss like mye selvtilfredshet på vegne av «den norske modellen».

Det er lenge blitt sagt at europeiske sosialdemokratier har behov for et nytt kollektivt prosjekt. Men skal vi ha håp om å inspirere nye ideer er vi først nødt til å oppnå en reell erkjennelse av utfordringene vi står overfor. Fundamentet for vår samfunnskontrakt er et trist paradoks. Oppslutningen står i fare for å forsvinne. Et fremtidsrettet og modig sosialdemokrati må tørre å forestille seg en ny samfunnskontrakt, med en ny velferdsmodell, om det så skulle være en som vinker farvel til arbeid som institusjonen alt skal bygges rundt.

Johan A. Trovik

PhD-kandidat i politisk teori, Princeton University

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»
«Moralsk ansvar kan lede til større politisk handlingsvilje globalt. Men så er det veien dit, da.»
«God behandling reduserer antall uføretrygdede og brukere av sosiale tjenester.»
«De som i første rekke rammes, er de mange muslimer som modig tar til orde for en gjennomgripende reform.»
«Han resirkulerer forestillingen om at «mainstream islam» er det samme som religiøs ekstremisme.»